Likhet og frihet i vekst og utvikling

I en av tenketankene til Civita leste jeg for en tid tilbake om boken The Spirit Level, en bok skrevet av skrevet av epidemiologene Richard Wilkinson og Kate Pickett.

Med en særdeles sterk fokus på statistisk kunnskap i sine konklusjoner om sosiale forskjeller, poengteres det i utredningene at et av de klareste skillene mellom den politiske høyre- og venstresiden dreier seg om hva man vektlegger mest av: Likhet eller frihet? Den moderate venstresiden har tradisjonelt vært litt mer opptatt av likhet, mens den liberale høyresiden har vært mer opptatt av frihet.

Historisk har liberalismen vært en ideologi for større likhet mellom mennesker, og spesielt likhet i muligheter – at alle skal ha like rettigheter og få sjansen til å utfolde sine evner. Selv om både høyre- og venstresiden er opptatt av likhet, vektlegger de litt forskjellig. Mens venstresiden ofte er mest opptatt av resultatlikhet, er høyresiden mer opptatt av likebehandling og at subjektene har samme utgangspunkt til mulighetslikhet. Der venstresiden er opptatt av likhet, verdsetter høyresiden likeverd.

Slik blir høyresiden mer villige til å ofre resultatlikhet for å få mer frihet. Liberale kan også være positive til ulikhet i seg selv, på en del områder, fordi det gir et mangfold av løsninger, ideer og meninger som man kan lære av. På den ene siden kan alle være enige i at vi skal ta fra de rike og gi til de fattige, og på den andre siden er like mange enige om at å ta opptjente penger og formue fra noen uten deres samtykke er problematisk. Både høyre- og venstresiden ønsker å ivareta flere hensyn samtidig, men oppstår det konflikter må vi velge: Velger vi da frihet eller likhet? Resultatlikhet eller mulighetslikhet?

Boken The Spirit Level er blitt veldig populær fordi den overbevisende foretar slutninger av hele diskursen med statistiske analyser på en noe lettvint måte. I følge boken er økt likhet bra for alle, ikke bare de fattige som får, men også for de rike man tar fra. Forfatterne mener at etter at samfunnet har nådd et visst velstandsnivå, teller ikke økt rikdom lenger: Kun økt likhet vil gi høyere levestandard.

Jeg avslutter min innledning om selve boken The Spirit Level her, og ber den dedikerte leser selv gå nærmere inn i originalen. Dette er spennende i seg selv, også fordi flere norske politikere har benyttet kildemateriale, konklusjoner og statistikk i den norske politiske diskursen. Man kan også lese en mer omfattende kritikk og alternative slutninger hos den engelske professor emeritus i sosiologi Peter Saunders. Hele hans analyse av boken kan leses her.

Likhet, frihet og mulighet for arbeidstakere

Og så over til min agenda: etter- og videreutdanning, eller vekst og utvikling i arbeids- og næringsliv. Jeg har benyttet innledningen over som inspirasjon til å reflektere nærmere over relevansen av å trekke begrepene om likhet, frihet, og mulighet, inn i den aktuelle debatten om eldre og yngre arbeidstakere i DN den siste tiden – altså en aldersbetinget ulikhet for vekst og utvikling. Og noe forenklet blir noen av de interessante spørsmålene i den aktuelle samfunnskonteksten følgende:

Etter å ha nådd et visst utdannelsesnivå i befolkningen eller bedriften, tjener samfunnet eller bedriften på økt satsning på kompetanse? Vil økt kompetanse og kunnskap bidra til ytterligere utvikling og vekst for bedriften? Har alle arbeidstakere i alle aldre like muligheter til vekst og utvikling og/eller etter- og videreutdanning?

Det siste spørsmålet er fokus videre i denne teksten, og noe forundret har jeg måttet erkjenne at jeg om ikke alt for mange år klassifiseres som «eldre arbeidstaker» hos mange ledere i arbeidslivet – en «senior» av arbeidstakere over 45 og eldre. I 2008 mente ca. 30 % av alle ledere i Norge at gruppen arbeidstakere over 45 var eldre arbeidstakere. Heldigvis er tallet gått ned noe, men det er fortsatt godt over 20 % som fremdeles mener det samme. I dag kategoriserer gjennomsnittet av lederne i Norge sine arbeidsfolk som «eldre arbeidstaker» fra rundt 55 år, og godt over 20 % av disse lederne igjen arbeidstakerne i samme kategori allerede fra 45 år.

Når vi videre vet at 50 % av de samme lederne bevisst eller ubevisst har holdninger som resulterer i en begynnende diskriminering i form av redusert satsning på vekst og utvikling av eldre arbeidstakerne, eller reduserer deres muligheter for karriereutvikling og livslang læring, er det grunn til både reflektere over konsekvensene av dette for den enkelte arbeidstaker og for bedriften, men samtidig også sette fokus på innholdet i problemstillingen i en samfunnskontekst!

Over halvparten av Norske bedrifter har i tillegg ingen strategi for disse «eldre arbeidstakerne» – de over 45–55 år. Med andre ord vil dette si at 50 prosent av norsk arbeids- og næringsliv ikke har personaloppfølgingssystemer for en relativt stor gruppe av den Norske arbeidsstokken fra de er 45 til de er 70 år. Konsekvensene av dette kan være store for den enkelte arbeidstakers ve, vel og motivasjonsevne til å stå i jobb til pensjonsalderen, men ikke minst også for bedriftens potensiale på vegne av egen humankapital i sin konkurransedyktighet, strategiske utvikling og evne til å lykkes i markedet.

Kunnskapen, realkompetansen og ikke minst erfaringen til denne store gruppen av arbeidstakere i arbeids- og næringslivet er en enorm verdi for det norske arbeidsmarkedet. Med redegjørelsen av lederholdninger over og konsekvensene av disse i form av diskriminering, blir det også relevant å sette den enkelte arbeidstakerstakers mulighet for vekst og utvikling inn i konteksten i innledningen – den om likhet, frihet, og mulighet.

Det blir også relevant å se videre på mulige konsekvenser for likhet og mulighet til vekst og utvikling for «eldre» og «yngre» arbeidstakere – eller skille disse gruppene i mellom. Endelig blir det også relevant å vurdere konsekvensene for bedrifter med og uten eldrestrategi.

Er din bedrift seg bevisst disse utfordringene, og vekstmuligheten som ligger i eldregruppen?

Har din bedrift personalsystemer og utviklingsstrategier for gruppen «eldre arbeidstakere»?

God senhøst!