Er offentlige ledere blitt feige?

Sparekniven har blitt til sparegiljotinen i den offentlige Norge, og norske offentlige ledere trues til taushet og lojalitet. Spørsmålet vi nå må stille oss er om lojaliteten går på bekostning av lovpålagt kvalitet på offentlige tjenester?

Det offentlige har i en årrekke vært underlagt store økonomiske kutt. Det har vært en systematisk omorganisering av mennesker og ressurser som har resultert i det mange betegner som en kraftig kvalitetsreduksjon i det offentlige tilbudet.

Landets nyhetsmedier dokumenterer gang på gang hvordan ansatte og mellomledere i det offentlige trues til taushet så snart de våger å uttale seg om manglende ressurser. Topper i politi, helsevesen, skole og barnehage nekter, med skjelvende stemme og flakkende blikk, å innrømme at bevillingene er for lave til at et effektivt offentlig tilbud kan opprettholdes.

Det nærmeste vi kommer er en eller annen nervøs politimester som etter massiv mediekritikk drister seg til å si, ”Vi gjør det beste vi kan med de ressursene vi har…” Om han ikke får sparken etter en slik uttalelse, så står han sikkert på blokken til en eller annen i departementet.

Det hadde vært fantastisk om den nevnte politimesteren hadde sagt, ”Staten bevilger ikke nok penger til politiet. Det er grunnen til at vi ikke rak frem i tide! Vi har rett og slett ikke nok ressurser til å ivareta sikkerheten til befolkningen.”

Men, det sier han ikke, for staten og kommunene leder sine ansatte med historiens mest primitive ledelsesmodell, ledelse gjennom frykt.

De har andre valg, men de vil ikke lede sine ansatte ved hjelp av insentiver, det ønsker de ikke å bruke penger på. De klarer heller ikke å få sine ansatte til å se en høyere mening med det de gjør, fordi det gir ingen høyere mening i å redusere kvaliteten på et allerede ribbet offentlig tilbud.

Så hvor står vi da? Jo, vi står igjen med en gruppe livredde offentlige ledere som av frykt for å miste jobben, trosser personlige overbevisninger og sunn fornuft, og lar seg true til taushet.

Betyr det at offentlige ledere er feige som ikke sier fra når det har gått for langt? Vel, det kommer an på hvilke forventninger befolkningen har til den offentlige ledelsen.

Forventer befolkningen at det skal være nok politi i gatene for å opprettholde lov og orden, og at man skal få umiddelbar behandling ved sykdom? Forventer befolkningen at barna skal få en skole hvor alle kan få et tilfredsstillende undervisningstilbud, og at det skal være nok barnehager som har kvalifisert og utdannet personale til å passe på barna? Forventer befolkningen at eldre skal få et verdig sykehjemstilbud, og at man mot slutten av livet skal få litt mer enn kald mat og tidlig leggetid?

Hvis svarene på et eller flere av disse spørsmålene er ja, så må vi kunne konstatere at offentlige ledere ikke innfrir befolkningens forventninger. Hvis det er slik at grunnen til at de ikke innfrir befolkningens forventninger er manglende ressurser, bør vi da kunne forvente at de sier fra? Svaret på dette spørsmålet vet vi alle.

Hvis grunnen til at de ikke sier fra er fordi de er redde for å miste jobben sin, kan vi da si at de er feige? Døm selv, og skriv hva du mener i kommentarfeltet under.