Når VM blir viktigere enn kundene

VM-feberen raser hos det norske folk, og ansatte i både det private og offentlige sørger for å få med seg begivenhetene i løpet av dagen, men til hvilken pris? Hvor mye skal arbeidsgivere og kunder akseptere av ansattes VM-iver? Når ble det akseptabelt at ansatte forlater arbeidspassen, lar telefonene ringe og utsetter avtalt kundemøter for å se på TV?

Billetter til stafetten

Sammen med to kollegaer skulle jeg til Oslo for å møte noen programvareleverandører som skulle demonstrere datasystemer vi kunne benytte i vårt arbeid.

Det begynte allerede to dager før avtalt møte da en av leverandørene ringte. Han hadde fått billetter til herrestafetten i Kollen og måtte utsette vårt møte til en annen dag. Siden vi ikke hadde anledning til å flytte møtet, ba vi ham revurdere, men det var ikke mulig. Det endte med at han fikk en kollega til å møte oss.

Det er i utgangspunktet ikke noe problem å møte en kollega isteden, men når kollegaen ikke har anledning til å gi priser og konkrete tilbud fordi kunden ikke er hans kunde, så har noen sviktet sin kunde, sviktet sin arbeidsgiver og satt sin kollega i en veldig vanskelig situasjon.

Beklager, det er midt i stafetten

Vårt neste møte var ved en av hovedstadens bedre adresser. Innenfor var det helt stille. Kontorstolene var tomme og PC-skjermene sorte.

En kar dukker opp og hilser oss velkommen. «Beklager», sier han, «men det er midt i stafetten og han dere skal ha møte med MÅ bare ha med seg den! Men, kom og sett dere inn på møterommet så skal jeg ordne litt kaffe så lenge.»

15 minutter senere kommer en uengasjert selger som tydelig viste at han gjerne skulle vært et annet sted. Han ville vel kanskje hatt med seg premieseremonien også?

Hva koster dette oss?

Så er vi tilbake ved utgangspunktet. Hvor mye skal arbeidsgivere og kunder akseptere av ansattes VM-iver? Jeg forstår at det å tilrettelegge for at ansatte kan følge VM på jobb er et bra HR tiltak, men har det ikke gått altfor langt når de ansatte prioriterer VM foran kundene sine? Hva er da prisen arbeidsgiver må betale?

Hvis vi skal summere antallet tapte arbeidstimer, tapte kundemøter og tapte salg som til slutt blir konsekvensen av VM-iveren, så begynner vi å snakke om enorme summer. Hvis vi i tillegg tar med oss konsekvensen av missfornøyde kunder og tapt anseelse så blir ikke summen mindre.

Er det slik norske ledere vil ha det, eller blir de presset av ansatte til å tilrettelegge for sosiale aktiviteter som er potensielt skadelige for bedriften? Jeg kan ikke tro at ledere med viten og vilje kan akseptere slikt?

Den gylne middelvei

Skal man lykkes med å gi de ansatte mulighet til å følge idrettsarrangementer i arbeidstiden er det kun en regel som gjelder:

Kunden kommer ALLTID først

Klarer ikke de ansatte å forholde seg til dette, så har de heller ikke gjort seg fortjent til tilliten det er å få gjøre ikke-arbeidsrelaterte oppgaver i arbeidstiden. Det å få se VM-sendinger i arbeidstiden er et gode arbeidsgiveren gir sine ansatte, ikke en selvfølge de ansatte bare kan forvente.