Ansvarsforvirring

Publisert: 27. november 2012 kl 09.48
Oppdatert: 27. november 2012 kl 10.18

Som ventet har det kommet fint lite ut av kontroll- og konstitusjonskomiteens høring i forlengelsen av 22. juli – kommisjonens rapport. Det skyldes at ulike sider av saken er blitt belyst i snart et og et halvt år og at kommisjonen regjeringen nedsatte har levert en solid rapport. Det er løftet på de steinene det er mulig å løfte på. Likevel har høringen sin verdi. Når vi først har en slik kontrollinstans i Stortinget, er dette en sak som absolutt hører hjemme der.

Nå får komiteen trekke sine konklusjoner slik at vi kan sette punktum for den formelle prosessen. Hvordan politikerne vil bruke saken i valgkampen, gjenstår å se. Dagsavisen skriver i dag at «den aggressive utspørringen av Jens Stoltenberg i Stortinget tyder på at opposisjonen legger opp til å plage Jens langt inn i valgåret». Det har vi liten tro på. Dette er ikke lenger en vinnersak for opposisjonen. Et stort flertall av folket mener at Jens Stoltenberg bør bli sittende som statsminister. Dersom opposisjonen legger opp til et videre hardkjør mot regjeringen, risikerer de at Jens Stoltenberg kan gå inn i en offerrolle og sanke sympati.

I løpet av en måned eller to må opposisjonen bestemme seg for om de vil reise mistillit mot regjeringen eller ikke. Alternativet er å samle seg om en kritikk. Det blir nok resultatet. Det er ingen ting som tyder på at Venstre og KrF vil hive seg på et mistillitsforslag. Erna Solberg har alt å tape på å reise mistillit sammen med Frp.

Forstår liksom ikke

Per Kristian Foss og Anders Anundsen later som om de ikke forstår det Jens Stoltenberg sier om ansvar. De peker på at der mange har ansvar, har ingen ansvar. Derfor vil de gjerne ha beskjed om hvem som har og tar ansvar. Når Jens Stoltenberg sier han tar ansvar ved å bli sittende for å rydde opp og sørge for at vi aldri mer opplever noe i nærheten av 22. juli, hevder de det er forvirrende og ikke i samsvar med den ansvarstenkningen som gjelder i parlamentarisk sammenheng.

Foss og Anundsen kan selvsagt bedrive en semantisk diskusjon omkring ansvarsbegrepet og eksegere det ulike personer har uttalt om sakens anledning over lang tid. Her er det mye å gripe fatt i. Men realiteten er ikke vanskelig å forstå. Jens Stoltenberg er tydelig nok.

Det er i alle fall fem dimensjoner ved det «å ta og ha ansvar» som er til stede i debatten. Det konstitusjonelle ansvar handler om statsråder og regjeringens plikt til å handle i samsvar med lover og konstitusjonelle regler. Vi snakker om straffbare forhold ved utøvelsen av sine verv. Den som skal dømme her er Riksretten. Det har skjedd åtte ganger i historien.

Det parlamentariske ansvar handler om at en regjering må ha tillit hos et flertall av Stortingets medlemmer. Stortinget har makt til å avsette regjeringen og sette inn en regjering de har tillit til. Kjell Magne Bondeviks sentrumsregjering var den siste som ble felt på et mistillitsforslag.

Når opposisjonen mener en statsråd ikke holder mål, kan de reise mistillit. Da må statsministeren ofre statsråden eller stille seg bak statsråden. Hvis opposisjonen holder fast på sin mistillit og et mistillitsforslag får flertall i Stortinget, må regjeringen gå av.

Jens Stoltenberg gjorde det klart i Stortinget for over et år siden at han tar det hele og fulle ansvar for 22. juli. Dette var det flere politiske kommentatorer som ikke likte. Det tok liksom spenningen ut av saken. Det Stoltenberg sa i klartekst var at Knut Storberget og Rigmor Aasrud uansett hva som kom fram, ikke ville bli ofret. At øverste sjef tar ansvar på denne måten, er det ingen ting å si på. Men det lager visst krøll i ansvarstenkningen til enkelte.

Den tredje dimensjonen handler om ansvar i byråkratiet og i forhold til den politiske ledelse. I et byråkrati er poenget at man skal handle i tråd med vedtak og rettningslinjer. Det er «den over» som har ansvaret. Når vi får brev fra byråkratiet, er det gjerne to som underskriver, den som gjør jobben og den overordnede som har ansvaret. I forholdet mellom departement og statsråd, har Stortinget tradisjonelt ment at «Stortinget kjenner bare statsråden». Altså statsråden har ansvar for alt. Dette ansvarsbegrepet er i ferd med å bli uthulet gjennom høringsinstituttet. For nå innkalles også embetsmennene til Stortinget og må svare for seg.

En statsråd eller etatsleder har også et lederansvar. Det handler om hvordan de gjør jobben sin. Hvis man har fatter gale beslutninger eller unnlatt å foreta seg noe, har en sviktet som leder. Her handler det om en leder har utnyttet det handlingsrommet en har. Hvis det er åpenbart at en leder ikke når resultater eller at andre uten tvil kunne gjort jobben mye bedre, er det grunnlag for å skifte ut lederen. Hvis lederen innser det selv, kan han «ta ansvar» ved selv å trekke seg.

Ingen ledere har «tatt ansvar» for 22. juli ved å trekke seg. Det man like eller mislike, men slik er det.

Storberget tar ansvar

I går sa Knut Storberget at han tar sin del av ansvaret og han beklaget sterkt det som hadde skjedd. Men han tok ikke ansvar ved å trekke seg i fjor høst. Han gjentok i går at han trakk seg av familiære årsaker. Flere kommentatorer kunne i går ikke la være å mene at han måtte ha trukket seg etter 22. juli-kommisjonen rapport. Jens Stoltenberg måtte i så fall ha ombestemt seg. Det ville han neppe gjort. Det er grenser for hvor mye øverste sjef kan vingle i en slik sak.

Den siste form for ansvar handler om at noen bør straffes eller ofres når noe fryktelig gal skjer. Blant de pårørende er det mange som mener «de ansvarlige» slippe for billig unna. Det er ikke nok at Anders Behring Breivik blir straffet. Behovet for en eller flere syndebukker er alltid til stede når katastrofer som kanskje kunne vært unngått skjer.

Jens Stoltenberg har avvist å gå inn i syndebukkrollen. VG mener han burde gjort det, for å vise at han tar ansvar. Men de har misforstått vårt parlamentariske system. Det er folket i valg en skal stå ansvarlig overfor. Jens Stoltenberg har fått et mandat til å lede. Han og alle andre som har ansvar fortjener kritikk for det som skjedde 22. juli. De sitter med makten til å rette opp feil og sørge for at det ikke skjer igjen. De som ikke synes regjeringen takler denne saken godt nok, bør ikke stemme Ap.