Annonse

Brutaliteten bak billige klær

Norske lønninger går opp. Prisen på klær går ned. Nå er de så billige at folk har råd til å hive dem etter kort tids bruk og kaste seg på nye trender. For de som produserer klærne, lutfattige kvinner i India, Kina og Bangladesh går det motsatt vei. Her presser kleskjedene lønningen ned for å kunne tilby lavere priser, men selvsagt uten at det går ut over egen fortjeneste.

En ny rapport, Labour behind the Label, den engelske grenen av det EU-støttede prosjektet Clean Clothes Campaign (CCC), viser at kjeder som Hennes & Mauritz og Levi Strauss, fortsatt opererer med minstelønn. I Bangladesh, Kambodsja, Kina og India er den bare på halvparten av det CCC definerer som en «levelønn». I 2010 var minstelønnen i Bangladesh en sjettedel av levelønnen. Hennes & Mauritz har mye av produksjonen sin i dette landet. Levelønnene i disse landene ligger på mellom 900 og 1600 kroner måneden. Lønnen kvinnene får ligger altså betydelig under dette.

-Det er skremmende å se hvor lite som gjøres for å sikre arbeiderne høyere lønninger, sier Carin Leffler, rådgiver i Fremtiden i våre hender, som er med i CCC, til Vårt  Land.

Ikke bare mørkt

Fafo-forsker Morten Bøe sier til avisen at mange land er i ferd med å ta viktige sted framover for å løfte folk ut av fattigdom. Så bildet er ikke ensidig mørkt.

Kleskjedene fristes til å sette fattige arbeidere opp mot hverandre. Ut fra et prinsipp om at det er markedspris som gjelder på arbeidsmarkedet, kan man flytte produksjonen fra et land til et annet fordi arbeiderne her er mindre kravstore. De som mister jobben, havner i enda større elendighet.

Steinar Olsen i Stormberg produserer sine klær i Kina. Han har hele tide vært åpen med hvor han produserer.

– Vi ønsker å bidra til at det blir litt bedre arbeidsforhold på hver enkelt fabrikk og at grunnleggende menneskerettigheter og forbudet mot barnearbeid respekteres. Da nytter det ikke med hemmelighold. Hemmelighold er den gammeldagse måten å tenke på, sier Olsen til Dagens Næringsliv (DN).

Hennes & Mauritz, KappAhl, Varner, Bik Bok, Carling, Cubus, Dressmann, Vivikes, Boys of Europe, Vic, Match, Lindex, Vero Moda, Only, Jack and Jones, Zara, – alle disse klesmerkene burde vært boikottet fordi de utnytter kvinnelige arbeidere grovt. Det som kjennetegner eierne av disse varemerkene, er at de ikke offentliggjør hvem som produserer klærne deres. De fleste av dem bidrar heller ikke til offentlige kontrollrapporter.

Det er typisk for Hennes og Mauritz at de ikke ønsker å la seg intervju av DN. De vil ha minst mulig åpenhet om det de driver på med. De vet at de har alt å tape på at offentligheten får vite hvordan de utnytter fattige kvinner.

Konkurransehensyn

De  begrunner sin lukkethet med at det er nødvendig av hensyn til konkurransen. Dette holder ikke, sier Erik Røste i Bj Sport til DN.  Det vi snakker om her, er ikke hva de betaler for de klærne de kjøper. Det handler om å få vite hvilke fabrikker som produseres klærne deres. Da kan noen og enhver finne ut av hva de ansatte på denne fabrikken tjener.

Forbrukermakten har oppnådd mye med hensyn til å hindre utnyttelse av barn i produksjonene.  Om forbrukerne klarer å samle seg til å kreve åpenhet  om hvor klær blir produsert, vil det kunne presse kleskjedene til større åpenhet. Større åpenhet vil bety bedre lønninger til underbetalte kvinner. Og litt, men bare litt, dyrere klær i butikkene.  Den som har laget klærne vi kjøper, får ikke mer enn 0,5 til 3 prosent av det klesplagget koster. Vi ville knapt merket det om kvinnene som syr fikk dobbel lønn i forhold til det de har i dag.

Annonse
Annonse