Annonse

De stoltenbergske styringsgrep

22. juli-oppgjøret i Stortinget i går ble som forventet. Jens Stoltenberg opptrådte med det alvor og den selvkritikk som situasjonen krever. Han beklaget at beredskapen sviktet og opptrådte på en måte som gjorde at folket oppfattet at han var lei seg og tok ansvar for det som sviktet. Han forsøkte ikke å skyve ansvar over på andre. Opposisjonen sa seg rimelig fornøyd med statsministerens opptreden på dette punktet.

Stoltenbergs program er at han vil følge 22. juli-kommisjonens anbefalinger. Det mener han regjeringen er godt i gang med. Det blir økte bevilgninger neste år, det skal øves mer, alle systemer skal gjennomgås, forsvaret skal fra januar av kunne bistå politiet ved kriser, det skal bygge et nytt beredskapssenter på Alnabru, det skal være døgnkontinuerlig helikopterberedskap og den generelle beredskapen skal bedres. Sannsynligvis vil regjeringen ta så pass godt i at opposisjonen ikke vil fremme forslag om å øke bevilgningene enda mer enn det regjeringen vil foreslå.

Opposisjonen vil fortsette å kritisere det som har skjedd og etterlyse større tempo i det som skal skje. Det er garantert mye å ta fatt i for Kontroll- og konstitusjonskomiteen. Spesielt skal det bli interessant å få belyst forholdet mellom Knut Storberget og Ingelin Killengreen. Det skal selvsagt rasles med en del sabler framover. Siv Jensen er som vanlig mest høyrøstet og antyder riksrett mot tidligere justisminister Knut Storberget. Det blir medieoppslag av den slags.

Feilinformerte

Gårsdagens kritikk fra Knut Arild Hareide (KrF) om at Storberget i november i fjor feilinformert Stortinget, kommer til å falle dødt til jorden. Her tok Storberget kraftig forbehold og henviste til 22. juli-kommisjonen. Han baserte seg på den foreløpige rapporten fra Olav Sønderland. Den var ille. Litt bedre ble den endelige rapporten. Øystein Mælands bane ble at han gikk god for politiets rapport. I går slaktet justisminister Grete Faremo politiets vurdering av egen innsats. Mæland er historie.

Hvor mye opposisjonen kommer til å få ut av 22. juli i forhold til velgerne, er ikke godt å si. Jens Stoltenberg elsker å snakke om hvor god Ap er til å styre i kriser. Den slags tale lyder ganske hult for tiden. Skal Stoltenberg ha noen som helst sjanse for å beholde regjeringsmakten etter neste valg, må han imponere når det gjelder å rydde opp og «bevise» at sikkerhet og beredskap er mye bedre nå enn før 22. juli.

Det er ikke først og fremst bevilgninger det handler om, mener 22. juli-kommisjonen. Det handler om bevissthet om risiko, kultur og ledelse. Stoltenberg sier seg enig. Men den slags lar seg ikke endre i en håndvending. Kulturen sitter i de systemene vi har bygget opp. Man rekrutterer de ledere en mener passer i systemet. Det er så å si umulig for en statsråd å endre kulturen i en etat. Det er heller ikke enkelt å stå utenfor som en politisk leder og endre lederes måte å opptre på. Det er et langt lerret som her skal blekes. Men det er mulig å komme et stykke på vei.

Staten har laget en plattform for ledelse. Det er selvsagt mulig å gjøre endringer her. Det er ved å vise «før og etter 22. juli» en kan bidra til å utfordre ledere på hva slags endringer en bestiller.

I dag har politiet om lag 120 mål de skal styre etter og rapportere i forhold til. Det vil være et viktig signal om at Grete Faremo har tatt til seg kritikken fra 22. juli-kommisjonen om for mye detaljstyring hvis hun reduserer antall mål til f.eks. 100.

Det vil også være et viktig signal om regjeringen innfører en ordning med at brev fra etatssjefene om konsekvenser av budsjettet offentliggjøres før budsjettet vedtas. Dette vil skjerpe politikernes ansvar for hva som antas å bli konsekvensene av budsjettet.

I årsmeldingen kan en bli bedt om å oppgi hvor mange årsverk etaten bruker på rapportering. Politikerne kan dermed se hva stadig mer rapportering faktisk koster.

"Tellehysteriet"

22. juli-kommisjonen peker også på at koordinering og styring er vanskelig og at ansvar pulveriseres. Dette er konsekvensen av at vi har tre forvaltningsnivåer med en drøss småkommuner, departementer og et utall direktorater. Det er for mange kokker og for mye søl i norsk forvaltning. Grunnen til at det er blitt slik, er ønsket om å styre mest mulig med mål, skjerpede krav, flere lover, mer rapportering og mer tilsyn.

Formuleringer som om «tellehysteriet i politiet har gått på beredskapen løs» og «vi trenger ikke flere mål, sannsynligvis færre» kan gir grunn til å tro at Stoltenberg er rede til mer grunnleggende systemkritikk.

Venstres leder, Trine Skei Grande, er den som går lengst i å kritisere den detaljerte målstyringen som preger offentlig sektor. Hun etterlyser flere «kloke ansatte» som viser handlekraft og gjør det fordi de vet de har støtte fra gode ledere.

På dette området skal det bli spennende å se hva Høyre kommer opp med. De er i fremste rekke når det gjelder å tro på målingens fortreffelighet. De har i alle fall vært det. Kanskje de også har fått noe å tenke på etter 22. juli-kommisjonens rapport.

Annonse
Annonse