Annonse

Den vonde maktesløsheten

Når ulykker og katastrofer skjer, forlanger folk, anført av medier og politikere, å få vite hva som har skjedd, hvem som har skylden og hva som kan gjøres for at det ikke skal skje igjen. Anders Behring Breiviks udåd er så grusom, uvirkelig og sjokkerende at «ansvar og tiltak for å forebygge»-debatten har fungert på en annen måte.

Det politiske Norge med statsminister Jens Stoltenberg i spissen, har konsentrert seg om å gi støtte til de rammede og bidra til å holde nasjonen sammen i sorg og håp. De har avvist å gå inn i debatten om «hva gjør vi nå». Det er retorikken som har rådd grunnen. Politikerne våre har imponert en hel verden ved måten de har taklet katastrofen på. Den til tider plagsomme politikerforrakten, er drevet et stykke tilbake. Folk og politikere har opplevd en sterk samhørighet. Den som får størst uttelling er Jens Stoltenberg som har frontet sorgen og fortvilelsen mer enn noen andre. Han har vist kvaliteter som statsmann og står nå fram som landets definert landsfader. De første meningsmålingene gir Ap en framgang på 10-12 prosent. Ap har fått en politisk gevinst som vil vare i lang tid framover. Stoltenberg sterke stilling kan få betydning for stortingsvalget om to år. Men vi skal ikke overdrive langtidsvirkningene. Det avgjørende for velgerne er tross alt den politikken som føres.

Det skal mye til før vi får en debatt om det politiske ansvaret for 22.juli. Selvsagt burde Grubbegata for lengst vært stengt, og vi bør ha råd til å ha råd til døgnkontinuerlig helikopterberedskap.

Siste ord er ikke sagt når det gjelder politiets tidsbruk og responstid. Det stilles spørsmål med om de politiet var for opptatt ev egen sikkerhet mens friville satte eget liv i fare ved å hjelpe unge til å flykte fra øya.

Politisk uenighet

Vi må regne med politisk uenighet om hvilke konsekvenser 22. juli skal få. Skal statsråder fritt kunne bevege seg på gata uten politibeskyttelse? Hvor nær Slottet og Stortinget skal en kunne komme? Skal politiet oftere bære våpen? Skal politiet i større grad ta ansvar for sikkerheten ved større arrangementer? Skal det utplasseres flere metalldetektorer rundt om. Politikerne har ikke tatt fatt på denne debatten.

Vi kan også regne med det vil være delte meninger om PST skal få utvide fullmakter. PST-sjef Janne Kristiansen kommer ikke til å be om det. Hennes poeng er at ikke en gang det gamle Stasi kunne oppdage slike som Anders Behring Breivik. Han har praktisk talt ikke etterlatt seg mistenkelige spor. Før helgen uttalte politiet at de blir stadig mer overbevist om at Anders Behring Breivik har operert alene. Likevel er det de som mener PST burde ha sirklet inn Breivik og som kritiserer PST for å være  for opptatt av trusselen fra islamske terrorister og at de overser faren fra de høyreekstreme miljøene.

Vi mangler fortsatt mye kunnskap om hva som faktisk skjedde. Noe får vi ikke svar på får undersøkelseskommisjonen leverer sin rapport. Først da får vil en faglig vurdering av hva som ble gjort og har et grunnlag for å ta en nødvendig debatt om «årsak og tiltak». Enn er det for tett på.

I dag begynner de sakkyndige å vurdere om Anders Behring Breivik er utilregnelig. Breivik er ikke normal, men om det skal festes en diagnose til ham, er et annet spørsmål. Synet på Breivik preges av hvilke briller en har på seg. Med politiske briller ser man en person som er fanget inn av forskrudde og farlige politiske ideer. En filosof vil kunne anlegge et eksistensielt perspektiv, mens psykologene snakker om psykopati eller manglende evne til empati. I et religiøst perspektiv blir Breikvik den personifiserte ondskap.

Innvandring

Debatten om islam og innvandring har endret seg etter 22 juli. Det er ikke godt å si om dette vil være varige endringer. 22 juli har neppe fått de som er kritiske til det multikulturelle samfunn til å endre syn. Men i lang tid framover vil politikerne være påpasselig med hvilke ord og uttrykk de bruker i innvandringsdebatten. 

Når vi skal møte terroren med mer åpenhet og demokrati, som Jens Stoltenberg sier, kan ikke det bety at folk ikke våger å si hva de faktisk mener. Men ingen var vondt av å skjerpe seg på saklighet og droppe  retorikk som noen kan tolke på en måte en vil ta anstand fra. Den som snakker og skriver har ansvar for hvordan ens ord blir oppfattet i ulike miljøer.    

Annonse
Annonse