Annonse

Dropp OL nå

Det er for liten entusiasme og for stor motstand i landet mot å arrangere OL i Oslo i 2022. Det er like greit at de borgerlige viser handlekraft og setter strek i regjeringsforhandlingene, skriver redaktør Magne Lerø.

Det er 45 prosent av de som stemte mandag som ikke vil ha OL i Oslo i 2022. Når motstanden er så pass stor, hjelper det lite at det var 55 prosent som stemte for. «Ja-laget» tar dette som en kjempeseier. Generalsekretær Inge Andersen står fram med «nå blir det»-optimisme. At idrettens folk er glad for at det ble flertall i avstemningen, er forståelig. Det lå an til å bli nei. Det ville vært en nesestyver for idretten som ville ha verket lenge. Når de «vant valget», kan de si at de har fått et mandat til å jobbe videre for at det skal bli et OL i Oslo i 2022.

At idretten vil ha OL er greit nok. Det er mange som opererer med dyre ønskelister. Det er påfallende at en tredjedel av lederne innen idretten i en anonym undersøkelse som VG har foretatt, svarer at de er i mot OL. Grunnen er at de forstår at et OL i Oslo vil bety mindre til idretten andre steder i landet. Idretten får ikke både full pose og full sekk.

I politikkens verden

I politikkens verden ser dette annerledes ut. Politikerne skal ta stilling til om de skal bruke 30 milliarder på et OL-arrangement som 45 prosent av befolkningen i arrangørbyen er i mot. Hadde det vært en landsomfattende avstemning der den vanlige «by og land» - problematikken hadde stått sentralt i debatten, må vi kunne anta at det hadde blitt et flertall for nei. Politikerne må vurdere en alternativ bruk av 30 milliarder kroner.

Å ha en folkeavstemning var en dårlig ide. En kunne fått vite befolkningens syn ved å ha en omfattende meningsmåling. Denne avstemningen er ikke mer enn en stemningsmåling. Den er ikke forpliktende for de som representerer Oslo på Stortinget en gang. Nikolai Astrup (H) sier til Aftenposten i dag at han stemte ja, men at han ikke ser bort fra at han skifter mening. Han sier ikke at han fra nå av vil kjempe som en løve for OL i Oslo, men at «kostnadene er en utfordring». Også Kristin Vinje (H) og Ola Elvestuen (V) som går fra byrådspostene i Oslo til Stortinget, legger seg på samme linje. De presiseres at de bare har sagt ja til at Oslo skal søke, ikke at Stortinget skal bevilge. Nå har de en annen hatt på seg og er tydeligvis i tvil.

Øyvind Korsberg, idrettspolitisk talsmann i Frp, krever at de fire borgerlige partiene vender tommelen ned for OL nå. Han kommer nok til å få med seg KrF. Hans Olav Syversen (KrF) stemte nei til OL i Oslo i 2022 fordi han har mistet tilliten til IOC.

I denne saken bør de borgerlige vise handlekraft. Det er ikke nødvendig å bruke flerfoldige millioner på å kvalitetssikre søknaden og vurdere alternativer. De vet nok. Et OL vil koste 30 milliarder, minst. Det kan fort bli et par titalls milliarder dyrere enn prisanslaget på nåværende tidspunkt. Det har tidligere OL blitt.

Å være leder innebærer at en ofte må fatte beslutninger ut fra begrenset kunnskap. Det ville vært kjekt å vite mer om ulike sider ved OL. Men denne regjeringen har sagt de ønsker å vise større handlekraft enn den «prosess- og utredningsregjeringen» som ha styrt landet de siste åtte årene. Nå har de muligheten.

Hans O. Syvertsen bør ta initiativet til at IOC får vite hvorfor han og andre ikke vil søke om OL i Oslo i 2022. Det er ved å la være å søke vi kan få IOC til å justere kursen. Søker vi, skjer alt på IOCs premisser.

På Lillehammer snakker de om at de vil melde seg på dersom Oslo dropper ut. Glem det. Oslo har en god søknad. De kan arkivere den og ta den fram om åtte eller 12 år. Da har det gått lang tid siden OL på Lillehammer og IOC har forhåpentligvis justert kursen. Da kan tiden være inne for å søke på nytt.

Annonse
Annonse