Annonse

Feilslått konkurranseutsetting

I 2003 ble Statens Vegvesen konkurranseutsatt. Nå skulle alt bli billigere. Ulike aktører skulle knive om oppdragene. Prisene ville uvegerlig bli presset nedover. De ansatte ville bli mer effektive og endringsorienterte. For i bunn og grunn ville det stå om å redde egen arbeidsplass. Vegvesenet ble omgjort til en kontroll- og anbudsproduserende etat.

Ikke pressede priser

Det han ikke fungert som tiltenkt, slår Riksrevisjonen fast. Kostandene til vedlikehold av veier har doblet seg siden 2003, skriver Bergens Tidende. Og  det er heller ikke blitt køer av firma som vil drive vedlikehold av veistrekninger. I over halvparten av tilfellene var det bare en eller to som leverte anbud. Og det er ikke mye spor av pressede priser.

«Riksrevisjonen finner det kritikkverdig at det ikke har vært truffet tiltak på et tidligere tidspunkt, når det forelå store kostnadsøkninger ved fornyelse av driftskontrakter og at konkurransen om driftskontraktene viste seg ikke å være tilfredsstillende», heter det i revisjonens rapport.  

Men hva skal Statens Vegvesen gjøre da? Det er omtrent som det er å få en håndverker til å fikse noe i huset når tidene er gode.  Det kan være mye strev for i det hele tatt å få noen til å gi et anbud. Og om de kommer for å se på det du skal ha gjort, kan de være de gir deg en pris som nærmeste bringer deg i sjokktilstand. Det er ikke alltid en har noe valg. En må få jobben gjort til overpris.

Markedet fungerer når det gjelder vedlikehold av vei. Og markedet fører til økte priser. Det var ikke slik den borgerlige regjeringen tenkte det skulle bli i 2003. De tok altså feil.

Samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa sier det er nødvendig å gå en større runde på «dette systemet i forbindelse med neste Nasjonalplan». Sannsynligvis blir det rimeligere å la vegvesenet selv ha en flokk ansatte som kan ta seg av deler av vedlikeholdet, men at en setter bort store prosjekter på anbud. En streng «bestiller-utfører-modell» fungerer på papiret, men dårlig i praksis.

Om det er offentlige eller private som skal bygge og vedlikeholde veier, kan en ha et temmelig lidenskapsløst forhold til. Det er gjerne innen omsorg og oppvekst det blir temperatur i debatten. Her er det Arbeiderpartiet som ender opp som rigide og låst fast i prinsippet om at det beste er at det offentlige gjør mest mulig, for det er det offentlige som har ansvaret og skal betale.

Full barnehagedekning hadde en ikke fått til om det engasjement som var til stede hos gründere, frivillige organisasjoner og private aktører var blitt koblet inn. Det samme gjelder innen helse- og omsorg. Her er det så mye som skal gjøres i årene framover at en trenger det samme ikke-offentlige engasjementet. Det handler om å mobilisere flere til innsats. Vi trenger sosiale entreprenører som vil omsette sine ideer i praksis.

Kommersielle aktører

I dag er det kun et par prosent av landets sykehjem som er drevet av kommersielle aktører. Byrådet i Oslo vil nå sette et knippe sykehjem ut på anbud. Det må det gjerne gjøre. Men det vil ikke være særlig med penger å spare på det når en tar hensyn til den tiden som går med i Oslo kommune til å administrere ordningen. Men om det drives noen kommersielle sykehjem her og der, er det lite å bråke med.   

Da de borgerlige i Sverige under statsminister Fredrik Reinfeldts ledelse overtok i 2006, satte de i gang en omfattende konkurranseutsetting innen helsesektoren. I høst kom rapporten fra «Studieforbundet Næringsliv og Samhelle som beskriver det de kaller et «kvasimarked» der det ikke er kunden, men offentlige budsjetter som avgjør tilbud og etterspørsel. De konkluderer med at det ikke er grunnlag for å hevde at en har fått mer effektive velferdstjenester. Utviklingen preges først og fremst av at det er blitt lagt til rette for en del private selskaper som dominerer markedet. De kjøper opp små aktører og får en dominerende stilling. Ingen ting tyder på at de to store aktørene, Carema og Attendo, som står for halvparten av den private helseomsorgen, konkurrere hverandre hjel. De sikrer seg den nødvendige lønnsomhet i de anbudene de gir.

Helsekonsernet Capio som driver St. Gøran sykehus har gitt en halv milliard i profitt de siste ti årene, men de ikke har betalt mer enn 16.700 kroner i skatt. Det synes finansminister Anders Borg er uakseptabelt. Nå leter han etter måter for å skattlegge de mange lønnsomme omsorgselskapene som lever av offentlige bevilgninger.  

Annonse
Annonse