Annonse

Giske sanker poeng

En av tungvekterne i norsk næringsliv, Stein Erik Hagen, sier rett ut til VG i dag at Harald Norvik ville fått sparken som styreleder  i det private næringsliv dersom han hadde unnlatt å følge signalene som majoritetseier gav. Men han ser ikke for seg at en slik situasjon ville oppstå, fordi en majoritetseier alltid sørget for å ha sine folk i styret.

Tore Bråthen, professor i forretningsjus på BI, sier majoritetseier kan bestemme seg for å sparke styret dersom man ikke er på linje. Ingen vet dette bedre enn Harald Norvik, men han ser ut til å mene at uansett hva styret vedtar, så skal staten som majoritetseier bare ta det til etterretning. Det borgerlige partiet og kommentatoren i mediene mener det samme. Staten skal være en passiv eier og henviser til at staten ikke har noen instruksjonsmyndighet over et styre.  Det er ikke spesielt oppsiktsvekkende.  Det følger av aksjeloven.  Et styre skal ivareta interessen til alle eierne og gjøre det som er best for selskapet. Små eller store eiere kan si hva de mener om saker styret skal behandle ved å sende brev, mail, SMS eller ringe. Men de kan ikke på denne måten instruere styret hva de skal vedta. Styret er suverene til å fatte vedtak.

Skiftet ut

Et styre vet imidlertid at om de går i mot det et flertall av eierne ønsker, må de være forberedt på å bli skiftet ut. Det avgjørende skillet i å utøve eierskap går ved 50 prosent. Da han en makt til å få det som en vil. Det er så vanlig som det kan få blitt, at eiere i næringslivet som eier mer enn 50 prosent, utøver denne makten.

Men den selvsagte bestemmelse som er nedfelt i eierskapsmeldingen om at staten ikke har instruksjonsmyndighet over et styre, tolkes som at staten som eier aldri skal eller kan foreta seg noe i forhold til et styre annet enn å la seg informere. Dette mener tydeligvis Jens Stoltenberg. Da er det meningsløst at staten eier over 50 prosent i Telenor og andre selskaper. Det er bare å selge seg ned til 33 prosent så snart det lar seg gjøre og hvis prisen er tilfredsstillende. Da har en negativ kontroll. Det betyr blant annet at en kan hindre at virksomheten flytter ut av landet. Ut over det er det ikke noen poeng med et statlig eierskap.

Lederelønninger

Da Trond Giske i fjor sa han vurderte å sparke styrer som ikke fulgte statens syn på lederlønninger, protesterte ikke de borgerlige ved å si at dette var brudd på prinsippene for eierstyring. Det er vitterlig styret som har ansvaret for å fastsette daglig leders lønn.

Nå herjer de borgerlige det de kan med Trond Giske. Jan Tore Sanner (H) går lengst og hevder Giske lyver når han sender SMs om at han vil ta opp salget av TV2 i regjeringens underutvalg. I dag bekrefter Kristin Halvorsen at hun har bedt ham gjøre det.  Det blir for dumt når opposisjonen klager over at Giske å diskutere politikk på Lorry, sender SMS og ringer for ofte til Harald Norvik.

Norvik har åpenbart fryktet Trond Giske skulle klare å få med seg regjeringen på å stoppe salget av TV2. Derfor setter Telenor opp tempo i beslutningsprosessen.

Norvik vet at når en dreven statsråd som Trond Giske uttaler seg, så snakker ikke på egne vegne, men på vegne av regjeringen. Han føler seg så sterkt presset av Giske at han vet han får sparken om han benytter seg av sin formelle rett til å vedta salget av TV2. Han vet også at han ikke kan ta kontakt med statsministeren bak Giskes rygg. Han får Roar Flåthen til å ta kontakt med Stoltenberg.

'Det er nå Stoltenberg gjør tabben. Han skulle aldri ringt Norvik. Han skulle sagt til Roar Flåthen at regjeringen ikke har noen instruksmyndighet. En statsminister skal ikke gå ut offentlig og «støtte Norvik og sette Giske på plass». Det er slik dette er tolket. Giske er fremstilt som en som ikke tar signaler fra statsministeren. Realiteten er at Jens Stoltenberg ikke vil drøfte en sak som Kristin Halvorsen, Liv Signe Navarsete, Trond Giske og Anniken Huitfeldt mener det er god grunn til å drøfte.

Det et Stoltenberg som kompromissmaker som slår igjennom.  Han må ta hensyn til LO og A-pressen også. Hvis regjeringen skulle legge kjepper i hjulene for Telenor, fryktet han at dette også ville få konsekvenser for Edda-kjøpet. Det kunne blitt en huskestue uten like.

Trond Giske bekymrer ikke Stoltenberg seg for. Han er blitt den politiske vinneren. Når Dagens Næringsliv på lederplass forlanger at Giske skal sparkes, kan Giske smile fornøyd. DN bryer seg ikke om nasjonalt eierskap i det hele tatt og er opptatt av at staten skal eie minst mulig. Det varer ikke lenge før Giske kommer med en uttalelse om at han ikke har bestemt seg for om Harald Norvik skal få sparken.  Og i næringslivet tenker de fleste: «Giske er en av oss. Han er steil og sta og presser på for å få det som han vil». De forstår at Trond Giske ikke liker styreledere som hevder offentlig at han skal opptre som en politisk evnukk i det statlige selskapsharemet han bestyrer.

Annonse
Annonse