Annonse

I de enøydes verden

I går sendte Norsk Redaktørforening ut et nyhetsbrev til alle sine medlemmer der tittelen på første sak er følgende: «Medieansvarsutvalget vil avvikle redaktøransvaret».

Denne tittelen er for eventyr å regne. Det er ikke et eneste medlem i Medieansvarsutvalget, som regjeringen oppnevnte i 2009, som mener noe slikt. Nå er det slik at titler ikke kan dekke alle sider ved en sak. Men i dette tilfelle er nok tittelen valgt for å underbygge det inntrykk Redaktørforeningen ønsker å skape, nemlig at Medieansvarsutvalgets flertall er helt på jordet. Foreningens generalsekretær, Nils E. Øy, og hans våpenbror og assistent, Arne Jensen, har kastet stridskappen om seg der det er brodert inn «frykten er mitt våpen». De frykter virkelig det kan bære galt av sted når Mediansvarsutvalget mener noe annet enn dem.

Det det her er snakk om, er at et flertall i utvalget mener at dagens paragraf 413 – om det strafferettslige redaktøransvar – kan droppes, fordi det er blitt en sovende paragraf. Når redaktører straffes, er det for brudd på andre lovbestemmelser. Her går vi ikke inn i alle de juridiske vurderingene som ligger til grunn for forslaget om å forankre redaktøransvaret på en annen måte.  Vi har dessuten «Loven om redaksjonell fridom» som gjør det tindrende klart at et medium som spiller en avgjørende samfunnsrolle, plikter å ha en ansvarlig redaktør. Tittelen i redaktørforeningens nyhetsbrev er derfor ikke noe annet enn tull.

Svekket redaktørinstitutt

Redaktørforeningen skriver følgende: «Hvis utvalgsflertallets forslag følges opp av regjering og storting, vil det bli store problemer for den som vil finne ansvarlige bak ytringer i mediene, det vil bidra til svekkelse av redaktørinstituttet og medienes styrke i kritisk undersøkende arbeid».

Redaktørforeningen overdriver, men det har et poeng.

Jeg har selv vært medlem i utvalget og mener det er en fare for at redaktøransvaret kan svekkes når paragraf 431 droppes. For meg handler det om å endre for å kunne bevare et anliggende, ikke hardnakket holde fast på lovparagrafer som tømmes for innhold. Derfor har jeg laget en egen særmerknad for å ivareta Redaktørforeningens anliggende. 

Når en blir oppnevnt til et utvalg, representerer en seg selv, men en vil selvsagt være påvirket av den bransje en hører til i. I utvalget blir en nettopp oppfattet som en bransjerepresentant. Ann-Magrit Austenå har også vært medlem i utvalget. Hun har tidligere vært leder for Norsk Journalistlag. Austenå og jeg har endret syn i flere spørsmål underveis. Vi er kommet ut med andre konklusjoner enn det Norsk Journalistlag og Norsk Redaktørforening har trukket. Når en sitter sammen i flere dager med skarpskodde jurister og medieforskere og leser diverse dokumenter med ulikt syn, blir en selvsagt påvirket. En oppdager at verden ikke er så enkel som den interesseorganisasjonene opererer i. Det er andre hensyn en må ta når en skal lage regler på samfunnets vegne som også skal omfatte en stadig større del av medier som ikke er medlemmer i de interesseorganisasjoner en representerer.

Moms

Medieansvarsutvalget har altså ikke kommet ut slik som Mediestøtteutvalget. Her delte utvalget som i momsspørsmålet ut fra om en tilhørte bransjen eller ikke.

Det standpunktet en interesseorganisasjon inntar, er gjerne basert på en prosess blant medlemmene. Den daglige ledelse blir så sendt ut i offentligheten for å forfekte sine medlemmers interesser og framføre deres syn på dette og hint med fynd og klem. Ledelsen i  Norsk Redaktørforening gjør jobben sin.

Etter at alle organisasjonene hadde vært på høring, fikk Redaktørforeningen og Journalistlaget nyss om at det lå an til at flertallet i utvalget ville lande et annet sted enn de to foreningene hadde sett for seg. Det dreide seg da om behovet for en egen medielov. Da gikk alarmen. Uten at leder eller sekretariat for utvalget var kontaktet, ble hele utvalget innkalt til møte med ledelsen i interesseorganisasjonene. Selveste Harald Stanghelle, lederen i Norsk Redaktørforening, skulle være med. Så nå kunne vi få vite hvordan tingene hang sammen og hva det var behov for.

Et utvalg synes selvsagt ikke særlig om å bli innkalt «på teppet». Om det ikke var meningen, var det slik det ble oppfattet av flere. Men som det lydhøre utvalg en ville være, endte det med at Norsk Redaktørforening og Norsk Journalistlag fikk komme enda en gang og framføre sitt syn for hele utvalget. Så kom ikke å si at en ikke er blitt hørt.

Nå kan en jo håpe at de to foreninger tar seg god til å lese grundig den argumentasjonen utvalget bringer til torgs for de standpunkter en har inntatt. Det er jo lov både for redaktører og journalister å endre mening.

Dobbelt opp-lover

Utvalgets flertall ser rett og slett ikke poenget med en egen medielov. Vi har lovbestemmelser nok, og det blir fort surr dersom man skal lage «dobbelt opp»-lovbestemmelser. Norsk Redaktørforening har laget et utkast til en lov. Det syntes flertallet i utvalget ikke var godt nok. Lovutkastet reiste flere spørsmål enn svar.

Når Redaktørforeningen ønsker en egen medieansvarslov, har det sammenheng med at det ønsker nye regler for kildevern og at medier ikke skal kunne dømmes til foretaksstraff. Utvalgets flertall konkluderer med at vi lever utmerket med dagens regler for kildevern og i praksis benyttes foretaksstraff minimalt. Og det kan ikke være slik at et medium skal unntas fra den typen strafforføyning som gjelder for andre kommersielle virksomheter i samfunnet.

En premiss for Redaktørforeningen er at de vil trekke et skarpt skille mellom redaktørstyrte medier og andre. Utvalgets flertall mener det ikke er en farbar vei å utvikle et sett lover for redaktørstyrte medier og et for andre. Istedenfor har en gått inn for at også en blogger som driver helt for seg selv, kan omfattes av det samme kildevernet som de store redaktørstyrte mediene.

Utvalgets mindretall på tre personer mener stort sett det samme som Norsk Redaktørforening mener om medieansvarslov og redaktørjus. De var så verpesyke med å fortelle hva de mener at de skrev en kronikk i Aftenposten og lot seg intervjue i samme avis dagen før utvalgets leder, Helge Olav Bergan, skulle overrekke utredningen til kulturminister Anniken Huitfeldt og forklare pressen hva utvalget mener. Mindretallet klarte nesten å gjøre som utvalget var blitt enige om, at man ikke skulle si noe til pressen på forhånd før utvalgslederen hadde presentert innstillingen. Det manglet bare en dag. Og det er for så vidt en ny variant at et mindretall i et offentlig utvalg presenterer sitt syn før utvalget.  

Annonse
Annonse