Annonse

Klomsæt mot system-skråsikkerheten

I straffesaker som har stor offentlig interesse, lekker det jevnt og trutt både fra politiet og advokatene. Ifølge loven skal det meste være hemmelig fram til rettsforhandlingene starter. Det er her bevisførselen skal skje, og ikke i form av forhåndprosedyrer i mediene.

I sakene mot Anders Behring Breivik lakk det som en sil. Da fant påtalemakten på at de skulle statuere et eksempel. En del av bildene som forsvarsadvokatene fikk tilgang til, ble merket slik at en kunne avsløre hvem som lekket. Politiet mente de kunne bevise at det var advokat Sigurd Klomsæt som hadde gitt bildene videre til pressen. Han blånektet.

Det første som skjedde var at han mistet retten til å være advokat for en av de overlevende fra Utøya. Å bryte taushetsplikten, som gjøres til stadighet i straffesaker, ble nå en kjempealvorlig sak. Det endte med at Tilsynsrådet for advokater og Advokatbevillingsnemda fratok Klomsæt retten til å praktisere som advokat. Da var Nav neste. Han blånektet fortsatt og hevdet han var blitt utsatt for et justismord av verste sort. Alle trodde på politiets bevis. Klomsæt ble sett på som ei urokråke. Han har tidligere utfordret systemet med å gå sine egne veier.

Klomsæt ble også idømt en bot på 20.000 kroner for å ha utvist grov uforstand i tjenesten. Det var på sett og vis en lykke, for det gav ham anledning til å nekte å betale. Dermed måtte han møte i retten. For to uker siden vant han en knusende seier over politiet. Bevisene mot ham holder ikke i det hele tatt, konstaterer Oslo Tingrett. Denne uken kom meldingen om at politiet vil anke saken. At staten og påtalemakten ikke gir seg, er for så vidt ikke noe nytt. I denne saken er det overraskende, for tingrettdommen er så klar. Tingretten mener politiet er på bevismessig villspor. Det er vanskelig å se for seg at Lagmannsretten skal komme til at det ikke er tvil om at Klomsæt har lekket de aktuelle bildene til pressen.

Slik kan det gå når det går prestisje i en sak fra påtalemaktens side – og det i en fillesak. Klomsæt ble syk av å ha blitt gjort til skurk og fratatt levebrødet. Staten kan vente seg et klekkelig erstatningskrav hvis han blir endelig frikjent.

Realiteten i saken er også hinsides rimelighetens grenser. Å bli fratatt retten til å praktisere som advokat fordi han gjør det samme som både politiet og andre advokater gjør, er en overreaksjon av dimensjoner. I et rettssamfunn som vårt skal ingen miste levebrødet sitt i en så pass liten sak. Det hadde holdt med en bot av en viss størrelse.

Det er et tankekors at Norsk Redaktørforening og Norsk Journalistlag mener vi bør ha en lov som gjør det forbudt å etterforske de som gir pressen taushetsbelagte opplysninger. På denne bakgrunnen blir straffereaksjonene mot Klomsæt enda mer uforståelige. En slik lov som pressen ønsker seg, vil aldri bli en realitet. Det vil uthule bestemmelsene om taushetsplikt.

Justismord

Justismord skjer med jevne mellomrom. Ulf Hammern måtte til Den internasjonale menneskerettighetsdomstolen for å bli frikjent for anklager om seksuelle overgrep i Bjugn. Legenes sikre bevis for at overgrep hadde funnet sted, holdt ikke. I 1994, 11 år etter at han slapp ut av fengselet, ble Per Liland frikjent for øksedrapet i 1969 som han ble buret inne for. Fritz Moen ble i 2004 og 2006 frikjent for drap han var blitt dømt for.

Fredrik Fasting Torgersen ble i 1958 dømt for voldtekt, drap og ildspåsettelse. I 54 år har han kjempet for å bli erklært uskyldig. Han har nå anlagt sak mot Gjenopptakelseskommisjonen, men det rettslige grunnlaget for et slikt søksmål er uavklart. I 2006 skrev åtte professorer og to forskere et brev til Kommisjonen for gjenopptagelse straffesaker at de tekniske bevisene som Torgersen er dømt på grunnlag av, ikke holder mål. «Det er smertefullt å måtte erkjenne at det i vitenskapens navn ble begått elementære og alvorlige feil i Torgersen-saken i 1958», skriver de. Det er på tide det stikkes hull på denne verkebyllen.

Arne Treholt har gjentatte ganger forsøkt å få gjenopptatt sin sak. Han har støtte fra uavhengige eksperter som hevder at et av de avgjørende bevisene mot ham, det såkalte «pengebeviset», ikke holder. Ut fra en helhetsvurdering fastholder Kommisjonen at det ikke er grunn for å gjenoppta straffesaken mot ham.

Nå behandler Høyesterett et krav fra mediene om å få tilgang til de hemmelige lydopptakene fra rettssaken mot Treholt. Det kan kaste lys over bevisspørsmålene. Vi tåler godt at 25 år gamle hemmeligheter slipper ut i dagslyset.

Uten tvil

Det som er felles for disse sakene er at påtalemakten er skråsikre på at de har bevis som holder. Tvil ryddes av veien i jakten på å få en klar og tydelig dom – og de har gjerne opinionen med seg.

I jakten på lovbrytere oppstår det et ønske, som fort går over i et krav, om å finne den skyldige og få vedkommende dømt. Vårt rettssystem bygger på at ingen skal dømmes ut fra sannsynlighetsovervekt. Det skal foreligge bevis for at noen skal dømmes til straff. Er det tvil, skal vedkommende frikjennes.

Kravet om bevis uten tvil er et verdivalg. Det betyr at vi baserer oss på at det er verre at en uskyldig blir dømt for noen han ikke har gjort enn at en skyldig går fri for noe han har gjort.

Annonse
Annonse