Annonse

Lydopptak av spareråd

Finanstilsynet har sett seg lei på at banker og forsikringsselskaper kjører over kundene når de skal gi råd om sparing, pengeplasseringer og forsikringer. 100 banker og 12 forsikringsselskaper som i dag ikke tar lydopptak av alle sine samtaler med kunder, må nå raske på med å skaffe seg opptaksutstyr. De største bankene har allerede innført opptaksplikt av kunderådgivning. I tillegg vil tilsynet pålegge finansinstitusjoner å dokumentere at kundene virkelig har forstått hva investeringen innebærer. Dette er ikke uvesentlig. Bankene får med dette pålegg om å rydde tvil av veien. Nå skal kunden få vite i klartekst hvilken risiko en påtar seg og hva de faktiske kostnadene beløper seg til.

Skandalen knyttet  til de såkalte «strukturerte spareproduktene» er dokumentasjon god nok på  at denne typen kontrolltiltak er nødvendig. Bransjen får som fortjent.  De «strukturerte spareproduktene» var et grelt eksempel på at finansinstitusjonene primært er opptatt av hva som tjener egne interesser på bekostning av kundene.

Det skjer hver eneste dag at de som selger rådgivningstjenester trår over grensen. Når selgere får lønn ut fra hvor mye de klarer å selge, har man lagt opp til et system der det er i selgeren og finansinstitusjonens interesser å selge mest mulig. Da kan kundens interesser bli satt til side. Dersom provisjonen er høy, øker faren for at selgeren prioriterer egne interesser framfor kunden.

De som selger disse produktene kaller seg rådgivere. De burde blitt kalt «selgere», for det er det de er. Men det er grenser for hva Finanstilsynet vil blande seg inn i.

Vi lever i en tid der det er i ferd med å gå inflasjon i dokumentasjon og kontrolltiltak. På dette området er det unektelig et behov for å skaffe seg «bevis» for at den rådgivningen som gis holder mål. Det kan også være en fordel for rådgiverne som opptrer skikkelig å få dette dokumentert. Pengeplasseringer innebærer alltid et element av risiko. Det skal ikke være enkelt for en kunde å skylde på rådgiveren dersom en taper penger på en pengeplassering.

Hvis bankansatte hadde fått det slik de vil, hadde de sannsynligvis gått inn for å droppe bonuser og redusere provisjoner til fordel for økt fastlønn. Sjur Smedstad, leder for Finansforbundet i Hedemark, skrev for en tid siden et leserinnlegg i Hamar Arbeiderblad der han gikk kraftig ut mot den resultatmålingen medlemmene hans utsettes for. Han hevder de må selge forsikringer til kunder som de opplagt ikke trenger, for å nå de salgsmålene som er satt opp. Hans Petter Lier, leder for Finansforbundet i Østfold, sier til Dagens Næringsliv at «mange ansatte får beskjed om at antallet solgte forsikringer, spareavtaler og utgående telefoner kvalifiserer til enten rødt, gult eller grønt». Det blir ikke noe lønnsøkning på de som ligger på rødt eller gult ved årets slutt.

Kommunikasjonsdirektør Jan Erik Fåne i Finansnæringens Fellesorganisasjon sier til avisen at de er opptatt av at alle skal utføre sin jobb i henhold til retningslinjer og etiske krav.

– Her påligger det et særlig ansvar for å være tydelig på hva som er råd og hva som er salg, sier Fåne.

I praksis er det vanskelig å opprettholde dette skillet. Den mål og resultatstyring som bedrives innebærer at det er salget som måles og som det styres etter. Dette ligger i målstyringens vesen. Det er målet man skal jage for å nå.  Da bankene solgte strukturerte spareprodukter var det måloppnåelser over hele linjen. Det gikk unna som varme boller.

Hvis bankene hadde vært opptatt av at de ikke skal selge noe kunder ikke har behov for og forvisse seg om at rådgiveren ikke hadde oversolgt, skulle de målt dette og latt de rådgiverne som fikk best karakter av kunden få mest lønn. Slik kan det selvsagt ikke være. Bank er business. Bank handler om å selge mest mulig. Derfor må alle vite at når man henvender seg til banker og forsikringsselskaper så er det stor sjanse for at «rådgiveren» vil selge noe som en ikke trenger.

Annonse
Annonse