Annonse

Opposisjon og medier i partytåka

Vi har en rekke eksempler på at ei blodtåke kan sige inne over redaktører og journalister som setter alt inn på å «ta» en person i en maktposisjon. Denne uken er vi blitt vitne til et nytt fenomen. Mediene havnet i «partytåka». Der er det så festlig å være, sakene er så gode at det blir for mye å forvente at en skal skille mellom rykte og fakta. Det er bare å pøse på selv om en fjær blir til en hel hønsegård.

Aftenposten og Dagens Næringsliv presenterte som et faktum at Trond Giske hadde sagt på utestedet Lorry etter NHOs årsmiddag at styreleder Harald Norvik skulle sparkes dersom TV2 ble solgt til danske Egmont. Onsdag var dette etablert som en sannhet. I NRKs Politisk Kvarter diskuterte Kyrre Nakkim og Kjetil B. Alstadheim på dette grunnlag og overgikk hverandre i å beskrive hvor håpløst det var å drive eierskapspolitikk på denne måten. Slikt tar av. Tenke seg til at landets næringsminster sitter og rører på Lorry om at han skal sparke styrelederen i en av landets største, internasjonale bedrifter.

Opposisjonen

Det gikk ikke mange timene før opposisjonen var på banen. De innkalte til felles pressekonferanse der de kritiserte Giske og ba ham komme til Stortinget å redegjøre om eierskapspolitikken er fulgt i forbindelse med salget av Telenor.  «Eierskapspolitikken skal ikke drives på Lorry», sa Knut Arild Hareide.

Telenor smilte også fornøyd. «Lorry er et pussig sted å avholde en generalforsamling på», triumferte  Harald Norvik til Aftenposten.

Men hvor var kilden for det Giske hadde sagt? Giske sa det hele var vrøvl første gang han hørte om ryktet. Han benekter på det sterkeste at han har uttalt seg til noen om Norvik som styreleder. Det finnes ingen kilder. Ingen står fram, verken åpent eller anonymt, og hevder Giske har sagt han vil vurdere å sparke Norvik. Det hele er løse rykter. Saken var for god til at noen brydde seg om å sjekke fakta. Istedenfor ble mediene løpegutter for de som ville ramme Giske ved å sette ut ufordelaktige rykter om ham. En fjær, hvis det var det en gang, ble til en hønsegård som inntok Stortinget.

Telenor hadde alt å vinne på at ryktet fikk bein å gå på. Det var nummeret før en skandale LO-leder Roar Flåten fikk oppdraget med å informere Jens Stoltenberg om. Trond Giske måtte stoppes.

Giske stopper ikke

Giske lar seg ikke stoppe. Han er en av Aps mest dreven politikere. Giske er sterk, styringskåt og forsnakker seg ikke. Han har årelang erfaring som statsråd og kan det  politiske spillet til fingerspissene. Er det noen som forstår seg på makt og som kan bruke makt, så er det Giske.

Han er nok strålende fornøyd med at han nå får anledning til å informere Stortinget. Giske vil ha null problemer med å gi en redegjørelse opposisjonen vil ha problemer med å kritisere. Men Ap og Høyre er selvsagt uenige om sak og hvordan en kan styre statsselskaper.

Høyre mener at regjeringen skal overlate til styret å avgjøre om eierandeler i et selskap skal selges eller ikke. De skal bare ta saken til etterretning. De skal ikke blande seg inn i styret avgjørelser i det hele tatt. Bare lytte, snakke minst mulig.


Trond Giske har ikke reist tvil om at det er styret som skal avgjøre saken, men han forbeholder seg retten til å ha en mening om saken. Han vil påvirke, både formelt i eierskapsmøter og uformelt i samtale både med direktører og styremedlemmer, i håp om å få gjennomslag for sitt syn.


Det er Giske som har rett. Alle eiere av et selskap har rett til å påvirke ved å sende brev, ringe eller si sin mening.


Giske driver politikk. Politikk er å beslutte og å påvirke. I  noen saker har en statsråd beslutningsmyndighet. I andre saker må en nøye seg med å påvirke.  Hvis  statsministeren sier  «regjeringen fraråder», har man i praksis bundet selskapet. Noe annet er det om en statsråd sier at TV2 ikke bør selges ut, fordi det vil føre til at hovedkontoret i Bergen vil bli nedlagt og at det på sikt vil få store konsekvenser for programinnholdet dersom TV2 kommer til å bli en del av et nordisk mediekonsern. BI-professor Torger Reve bekrefter Giske syn i en samtale med NRK i dag.


Det Trond Giske sier, er det regjeringen mener, men som de ikke kan få gjort noe med. De kan ikke overstyre Telenor og LO. Ved at det er andre som også eier Telenor, har staten gikk avkall på sin styringsmulighet, men ikke sin påvirkningsmulighet.


Trond Giske kunne selvsagt nøyd seg med å ta beslutningen om å selge TV2 til etterretning. Men hvorfor skulle han det? Han har jo en mening, og den har LO og Telenor vært klar over fra første stund av. De fryktet Trond Giske, fryktet at han ville få med seg regjeringen på å låse situasjonen.  Da var et rykte om at Trond Giske var i ferd å gå fra konseptene på Lorry godt å ty til. Det fikk parkert Giske.


Jens Stoltenberg måtte selvsagt si det Trond Giske er helt enig i. Det er styret i Telenor som skal avgjøre denne saken.


Dette er en sak Trond Giske ikke har tapt noe som helst på. Blir TV2 en del at et nordisk selskap, kan Giske si «hva var det jeg sa». Den som er taperen er Roar Flåthen som må fronte et salg som SV, Sp og store deler av Ap er i mot.  «Men Telenor tvang meg til det». Det er nesten slik han unnskylder seg i en samtale med Klassekampen.
   

 


Annonse
Annonse