Annonse

Oppslag til salgs

Professor i statsvitenskap, Trond Nordby, sier til Vårt Land at «First House er en ulv i fåreklær» og at «deres oppgave er å tjene mest mulig penger». Det er sant at kommunikasjonsrådgivere som advokater og andre med mega-frimodighet til å selge egen kunnskap, skriver faktura med gaffel. Det er en gåte at bedrifter og organisasjoner svir gedigne summer for alle mulige slags kommunikasjonsråd. Men First House og andre fremadstormende kommunikasjonsrådgivere er ikke større ulver enn andre aktører som opererer på markedsplassene i det offentlige rom eller som kan tilby tilgang til de stille rom der maktpersoner oppholder seg.  

Kommunikasjonsrådgiverne jobber i kulissene og flagger ikke offentlig hvem de jobber for. Derfor spinnes det myter om hva de egentlig holder på med. Henrik H. Langeland bidrar til denne mytespinningen med sin siste roman «Fyrsten». Hovedpersonen Christian von der Hall har en sjel som er krøket helt inn i seg selv, han sliter med å finne mening med det han holder på med, selger seg til høystbydende og er en reisende i drittpakker og andre tvilsomheter. Men det er ikke til å komme forbi at «Fyrsten Christian» er et unikum til å forstå seg på og agere i mediespillet. Han blir Høyres rådgiver og får en sentral rolle i teamet som fører Erna Solbergs til statsministerstolen. Langelands røverhistorie fra politikkens og kommunikasjonsbransjens verden er både underholdende og tankevekkende, satire på høyt plan, men en nøkkelroman som kaster lys over hva som faktisk skjer i bransjen, er «Fyrsten» ikke.    

«Leve posthornet»

Da er Vigdis Hjort bedre på sporet av en kommunikasjonsarbeiders hverdag i fjorårets roman «Leve posthornet». Her er Søren Kierkegaards filosofi om de eksistensielle valg et idemessig utgangspunkt. Kommunikasjonsrådgiver Ellinor blir kastet inn i oppdrag etter at hennes kollega velger å avslutte sitt liv. Ellinor mislykkes delvis i rollen som rådgiver, men hun har en følsomhet i forhold til hva som rører seg i tiden og det som beveger mennesker. Hun evner å fungere som en god støttespiller for arbeidstakerorganisasjonen Postcom om hvordan de bør opptre og kommunisere for å ta innersvingen på Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre slik at det blir nei til EUs tredje postdirektiv på Arbeiderpartiets landsmøte. Ellinor lar seg fange inn av engasjementet, drivet, ektheten og kampviljen hun møter. Hun finner mening til sitt eget liv ved å kjempe for en sak og gjøre en jobb som hun også kan sende en faktura for.

Den som skal bevege seg i medienes krattskog kan ha nytte av en kjentmann. Det har en verdi å taue inn noen utenfra når harde slag skal utkjempes på medienes slagmark. Det er alltid en fare for at vi er for opphengt i hvordan en sak ser ut innenfra når vi skal formidle noe til dem som er utenfor.

Kommunikasjonsrådgivere vet hvordan journalister tenker og gode på å anrette en sak slik at journalistene sluker agnet som torsker flest. De vet at mediene griper begjærlig det som kan gi gode oppslag selv uansett i hvilken retning det slår. Slik blir journalister nyttige idioter for den som forer de med informasjon og produsenter i det medievridde samfunn

«Politikultur»

Det en standard kommunikasjonsrådgiver foretar seg, er ikke spesielt mystisk eller betenkelig. Mediene og aktører klarer på egenhånd å stelle i stand kokkelimonke. I boken «Politikultur» forteller Stig O. Johannessen om hvordan VG og Politiets Fellesforbund gikk sammen om å servere ei suppe av en undersøkelse om tilstanden i politiet. VG ga inntrykk av at det var undersøkelse som holdt faglige mål og fikk store oppslag. I virkeligheten var den et ledd i en nøye uttenkt strategi fra Politiforbundets side for å få økt lønn og økte bevilgninger til politiet. Her kunne politiet servere VG en sak som var så pass god at de la den kritiske distansen på hylla.      

Informasjonsfolket står opp tidlig og legger seg sent for tiden for å kunne fore politikerne med gode råd. Det er ikke alle som bryr seg med råd om de kommer fra folk som har aldri så sterk «fyrste-status» i bransjen- i alle fall ikke av gårsdagens stjerner. Det er ikke mange kronene Carl I. Hagen og Lars Sponheim har brukt på kommunikasjonsrådgivere. De trakk fra hofta og traff som regel rimelig bra. Men så var de da også konger i eget parti og ble ikke skjelven i buksene av om en eller annen mente de burde passe på omdømmet sitt.

Vi merker også en trøtthet over å for ørtende gang få høre de setningene som er drillet inn etter råd for en kommunikasjonsrådgiver. Vi snakker om autentisk ledelse. Det gjelder å framstå som den man er med det man faktisk er opptatt av. Det gir mer ekthet og mindre perfekthet.

Vi trenger mer «autentisk politikk» i innspurten. Politiker som snakker om det de virkelig er opptatt av framfor å levere videre frasene som man er blitt enige om.

Annonse
Annonse