Annonse

Pengemakt som dreper mangfold

Redaktøren i Aftenposten, VG, Bergens Tidende, Aftenposten, Stavanger Aftenblad og Fædrelandsvennen holder hardnakket fast på at det er de som bestemmer hva som skal komme på trykk i deres avis. De har helt rett. Disse avisene er imidlertid med i Media Norge som Schibsted eier med hud og hår. Avisene driver for tiden med vel 600 millioner kroner i overskudd, men Schibsted er bekymret. Opplaget faller og noe må gjøres. Derfor har de satt i gang prosjektet «RP15» der målet er å redusere kostandene med mellom 450 til 700 millioner kroner innen 2016. Det betyr at hundrevis av stillinger må bort.

Prosjektgruppen har kommet opp med 20 mulige tiltak. Det lekker som en sil. Dagens Næringsliv har skrevet om det meste. De ansatte har rukket å si at de er i mot, og fått kjeft av Aftenpostens sjefredaktør Hilde Haugsgjerdet for å uttaler seg før de ulike tiltakene er drøftet internt. Litt orden må det være i sysakene. Journalister bør ikke løpe rundt og snakke om hva de er i mot før de vet hva som er aktuelt. Slik tenker Haugsgjerd.

Sponset journalistikk

I RP15- gruppen er de ikke skvetten av seg. De har lansert ideen om at de kan få noen til å sponse journalistikk. Det er jo en del folk som er tjukk i penger. Og de synes kanskje det er en god ide å bidrag til at en journalist skal skrive om saker de er opptatt av. Ellers dreier mange av forslagene seg om å samordne den redaksjonelle produksjonen. En trenger jo ikke folk som sitter både i Oslo, Bergen, Kristiansand og Stavanger for å mene noe om de rødgrønne. Dette kan samkjøres. Det er klart det blir billigere. Kommentarer, bok-og filmanmeldelser, utenrikssaker, portrettintervjuer, helsestoff, reiselivsstoff osv, dette kan jo lages et sted. Så kan selvsagt redaktørene bestemme hva de vil bruke av det gode fellesstoffet. Det fine med å gjøre det på denne måten, er jo at de i Bergens Tidende kan konsentrere seg om å bli enda bedre på å dekke Fløibanen, Ulriken, Herman Friele og det bystyret er opptatt av.

Det blir mindre nasjonalt mangfold selvsagt, men det er ikke «mangfold» Schibsted er opptatt av. Det viktigste for dem er å levere en avkastning til eierne på mellom 10 og 15 prosent. «Ingen må forlede seg til å tro at driften av Schibsted ikke er bygge på rå kapitalisme», skriver Finn E. Våga, klubbleder i Stavanger Aftenblad og leder for konsernutvalget av Schibsted-avisene, i et innlegg i Dagens Næringsliv.

Schibsted vil kutte, omstille og gjøre alt som står i deres makt for at avkastningen skal holdes på det nivå eierne forventer. De er villige til å ofre egenarten til de enkelte avisene. De skal bli mer like og sentralstyret. Det er den nye «Schibsted»-avisen med lokale tilpasninger som tar form.

Lørdag skrev DN at Schibsted vurderer å staret et eget nyhetsbyrå sammen med VG og Adresseavisen. Det vil bety kroken på døra for NTB om Schibsted trekker seg ut.

Den konserntenkningen som skjer i Schibsted, vil vi nok etter hvert også se i A-pressen. Konsern betyr mer ensretting og mindre mangfold. Det er det stikk motsatte av det som er målet for pressepolitikken.

Momsfritak

«Når mediebransjen påberoper seg momsfritak og særsordninger, kan den ikke drives  kynisk som en pengemaskin», skriver Finn E. Våga. Nettopp. Det er derfor kulturminister Anniken Huitfeldt må vurdere å legge om pressepolitikken. Hun kan for eksempel pålegge alle medier åtte prosent moms både på papir og elektroniske utgaver samtidig som hun øker pressestøtten betydelig. Det vil Schibsted-avisene få null glede av.

Når man ser hvordan Schibsted tenker, blir kravet fra Mediebedriftenes Landsforening om at alle aviser skal ha kompensert om det innføres moms, bortimot urimelig. Hvorfor skal skattebetalerne gi penger til et børsnotert selskap som bidrar til å innskrenke meningsamangfoldet i samfunnet, stikk i strid med det som er målet for pressepolitikken? Schibsted får klare seg selv. De kommer til å følge sin egeninteresse og sørge for å oppnå den avkastning som er nødvendig så lenge det varer

I bokbransjen er avkastningen betydelig lavere. Her har eierne innfunnet seg med at de har en kulturforpliktelse som gjør at de ikke klarer å levere  så høy avskytningen til sine eiere som børsfolket forventer. Den slags tenkning er ikke aktuelt for Schibsted. De vil holde på med aviser så lenge de gir solid avkastning. Kommer man til et punkt der de ikke gjør det, er de ikke interessert i å drive med det i det hele tatt.

Trond Mohn har gått inn med noen millioner i Bergensavisen fordi han mener mangfold er viktigs. Den slags investeringen rister en nok oppgitt på hodet av i Schibsted. Det ville vært en lykke for Bergens Tidende om Mohn og andre med ham fikk overta ansvaret for avisen. Tenk å ha hatt en eier som sier at «avkastningen er ikke det viktigste, men at Bergen har Norges beste avis og at man har kommentatorer og perspektiver som er andre enn de vi får fra Oslo-gryta». Det er slutt på slike tider, men det er ikke umulig  de kommer tilbake igjen etter at pengemakten har gitt opp sin jakt på høy avkastning.   

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Annonse
Annonse