Annonse

Raske omstillingsgrep

Ap har i hele etterkrigstiden fremhevet seg selv som «styringspartiet» framfor noen. Selv om vi har hatt vekslende regjeringer de siste 40 årene, har allikevel Ap som det største partiet kunnet høste mye av æren for alt som er bra i det norske samfunnet. Ap ledet landet gjennom finanskrisen på en god måte og fikk igjen markert at de er «best på styring når det gjelder».

Slik er det ikke lenger. 22. juli avdekket at den styringen som Ap har vært eksponent for, ikke virker som forventete. Etter 22. juli 2011 har det flommet over med kritikk av byråkratiet. Fra universiteter, skoler, sykehus og forvaltningen kommer det meldinger om at noe må skje. Vi kan ikke fortsette som nå med mer styring fra toppen i form av stadig flere lover, regler, mål og resultater, rapporter, dokumentasjon, tilsyn og prosesser der alle skal høres om alt mulig før det fattes en beslutning. Politikere og byråkrater er blitt livredde for å gjøre feil. De pøser på med konsulentrapporter for å vise at de har forankring hos ekspertisen. De våger knapt å uttale seg uten at det de skal si blir drøvtygget sammen med en informasjonsrådgiver.

H og Frp med støtte fra Venstre og KrF har lovet at de skal rydde opp. De må raskt gå i gang på to områder. Det ene gjelder sykehusene. Her skal Helseforetakene legges ned og oppgavene fordeles mellom eksisterende sykehus og en sentral instans. Det betyr at for eksempel at Oslo Universitetssykehus, Vestre Viken sykehus for eksempel rapporterer direkte til sentralenheten. Det vil gå utmerket. En ny sykehusstruktur bør kunne være på plass i løpet av 2014.

Men det er ikke sikkert man sparer så mange årsverk på å avvikle helseforetakene. De sitter ikke og tvinner tommeltotter der. En del av oppgaven dere vil dunste bort. Andre må fordeles mellom sykehus og den sentral instansen, som forhåpentligvis blir en forsterket avdeling i departementet. Det er nok mer å vinne på nedbygge antallet rapporteringspunkter og gi større ansvar til sykehusene når det gjelder å prioritere ressursbruken. Desto større ambisjoner en har sentralt på å styre med alt mulig, desto større ressurser må en bruke på byråkrati. Det følger som regel et nytt knippe byråkrater med på kjøpet når politikerne presentere et nytt skjerpet krav eller sender ut nye retningslinjer om forbedringer. For noen må sørge for at det skjer og rapportere tilbake hva som har skjedd. Det skjer i så alt for liten grad at det gis beskjed om noe en skal slutte med nedover i systemet.

Rask kommunesammenslåing

Tiden er overmoden for å slå sammen en rekke kommuner. Dette kan bare gjøres ved at prosessen styres stramt fra statens side. Det bør skje ved at regjering raskt gjør det klart hvor store kommunene bør være. Her må ulike kriterier telle med. Størrelse kan ikke være det eneste. Avstander må også spille inn og hvilke ressurser en kommune rår over. Deretter kan kommunene gå i gang med å snakke sammen med sine nabokommuner. Mange steder vil dette løse seg på en grei måte. Det vil finnes kommuner som er klare til kommunevalget om to år. Andre steder vil det være så mye klabb og babb at det vil ta lenger tid. Det er bedre å legge opp til en prosess som tar noe tid enn at Stortinget skal gjøre et samlet vedtak om hvordan kommunestrukturen skal være.

Nedleggelse av fylkeskommunene må være en del av denne prosessen. Men det kan bare skje når den nye kommunestrukturen i hovedsak er på plass.

Større kommuner og nedleggelse av fylkeskommunen representerer en betydelig mulighet for å redusere byråkratiet, vel og merke dersom det kombineres med å gi større ansvar og myndighet til kommunene. En slik omorganisering må ikke føres til at forvaltningen i Oslo svulmer opp.

Høyre med Frp på slep har en mulighet for å kunne demonstrere at det er de som er i stand til å ta effektive styringsgrep. Det blir mye støy når såpass omfattende endringer skal settes i verk. Hvis det går for lag tid før de kommer i gang, vil uroen kaste skygger over valgkampen i 2017. Det er da Erna Solberg skal vise hva hun har fått til.

Ap fikk det ikke til på dette området. De lot Sp sette en stopper for kommunesammenslåinger. Den planlagte regionreformen ble avlyst fordi de ikke klarte å samle seg om noe. Samhandlingsreformen lider under at mange kommuner er for små til å kunne møte de utfordringer det legges opp til. Det samme gjelder innen barnevernet.

Sp spiller en merkelig rolle i denne sammenheng. De er gode forkjempere for økt kommunalt selvstyre, men de lukker øynene for at det er alt for mye som ikke fungerer godt nok i for mange små kommuner.

Annonse
Annonse