Annonse

Røkke, ikke Tønne

Kari Breirem fikk sparken i advokatfirma i BAHR fordi hun ikke ville være med på å kamuflere forbindelsene mellom Kjell Inge Røkke, BAHR og Tore Tønne. Nå har hun skrevet bok om hvordan hun opplevde å være varsler.

Da Dagbladet avslørte saken, ble den hetende "Tønne-saken". Det endte som kjent med at Tore Tønne tok sitt eget liv da han ble kjent med at Økokrim ville ta ut tiltale mot ham. Et av Kari Breirems poenger er det hadde vært mer saksvarende å bruke betegnelsen "Røkkesaken". Det var Kjell Inge Røkke som hadde regien. Breirem peker på at Tore Tønne spilte rollen som døråpner for Kjell Inge Røkke inn i det politiske miljø.

Da Tore Tønne tok sitt eget liv, ble det skapt et emosjonelt trykk som gjorde videre arbeid med saken umulig. De gravende journalister stoppet opp. Ingen ville si mer. Ingen følte behov for å skrive. Nå kom medienes dekningen av saken i fokus. Jens Ulltveit-Moe hevdet at det var Dagbladet som hadde tatt livet av Tore Tønne. Politikere som hadde vært taus så lenge kjøret mot Røkke varte, hengte seg nå på mediekritikken. Pressens Faglige Utvalg nedsatte et eget utvalg som konkluderte med at det var grunnlag for at selvkritikk i flere medier. Ikke slik å forstå at mediene hadde skrevet noe som ikke var sant, men det var mengden av artikler og vinklingen som ga grunnlag som virket stigmatiserende. Nyanser druknet. Mediene ble kritiserte for ikke å ha beregnet virkningen av sin dekning.

Hvis ikke Tønne hadde tatt sitt eget liv, ville saksforløpet blitt et helt annet. Vi ville fått en diskusjon og medienes dekning, slik vi fikk det etter dekningen av Valla-Yssen saken. VG har fått hard medfart fra ulikt holde fordi de nærmest konsekvent dekket saken med en negativ vinkling i forhold til Valla. Og grunnen var at VG hadde fri tilgang på Valla-kritiske kilder.

Hvis man først skal gi en sak et navn, forstår vi hvorfor det ble en "Tønne-sak" og ikke en "Røkke-sak". Tønne var politiker, statsråd og næringslivsleder. Røkke hadde stort sett en hatt og en agenda. For ham handlet det om å vinne fram i sin kamp for å få kloa i Kværner og skaffe seg politisk støtte for sine industrielle ambisjoner. Røkke er kjent for et steinhardt kjør for å få det som han vil og har tatt utradisjonelle metoder i bruk. Han har havnet i rettssaker med småaksjonærer, og styremedlemmer både her og der har protestert mot at han har beveget seg helt på grensen av loven for å få det som han vil. Vi er enig med Breirem i at Røkkes rolle burde ha vært belyst bedre. Det var imidlertid største grunn til å stille de kritiske spørsmålene til Tore Tønne, fordi han var en politisk aktør.

Den behandling Tore Tønne fikk i mediene var blytung å bære. Det blir imidlertid meningsløst å hevde, som Ulltveit-Moe gjorde, at det var mediene som tok livet av Tønne.

Tore Tønne tok sitt eget liv. Det har han alene ansvar for. Mediene har ansvar for dekningen av en sak. Når man i ettertid setter seg ned for å vurdere dekningen av en kompliserte, konfliktfylte saker, er det som regel grunn for selvkritikk. I ettertid ser vi i ettertid klarere hva vi burde gjort og kunne ha gjort bedre.

Når noen tar sitt liv, fargelegger det omgivelsenes syn også på de faktiske forhold. Da legges stridsøksen ned. Saken er over. Det er tid for sympati, forståelse og respekt.

I ettertid sitter vi igjen med det faktum at Økokrim tok ut tiltale mot Tønne. Det er ikke sikkert han ville blitt døm. Ut fra den kjennskap offentlighetene har må det nå i ettertid være mulig å hevde at Tore Tønne opptrådte kritikkverdig. Og selvsagt skal Dagbladet vite at de gjorde rett med å kjøre saken i offentligheten. Det var det god grunn til.

Om vi for vite mer om hva som skjedde i denne saken, er ikke godt å si. Breirem har fortalt sin historie. Den er verd å lytte til. De som vet noe mer, ser seg sannsynligvis seg ikke tjent med å si noe. Og saken appellerer ikke som en gravesak for journalister lenger. Saken ligger ennå i et emosjonelt klima som gjør det vanskelig.

Annonse
Annonse