Annonse

Schibsted-enøyde Ryssdal

I dag vedtar den ekstraordinære generalforsamlingen i Media Norge at de skal sluses inn Schibsted som alt eier nærmere 90 prosent av selskapet. Schibsteds konsernsjef, Rolv Erik Ryssdal, skriver i dag et innlegg i Dagens Næringsliv om hvor utmerket dette er for samfunnet, avisene, de ansatte og aksjonærene. Det er ikke måte på hvor gjevt og fremtidsrettet det er at Aftenposten, VG, Bergens Tidende, Fædrelandsvennen, Stavanger Aftenblad og Finn.no nå kan styres fra børsnoterte Schibsted som for øvrig har 50 prosent utenlandske eiere. Nå kan Schibsted strømlinjeforme de største avisene i Norge både redaksjonelt og markedsmessig. Men det vil ta litt tid.

Schibsted kan nå vise annonsørene en avismuskel som de bare må bli imponert av – og kjenne på. «Størst dekning- billigst kontaktpris. Det er Schibsted-avisene det». Selvsagt kan dette fremstilles som en kjempefordel for annonsørene. De trenger ikke shoppe rundt. «La oss få annonsekronene dine. Vi garanterer at du får mest igjen for pengene», kan de nå argumentere med. Rolv Erik Ryssdal blir en vinner. Aksjonærer vil gni seg i hendene.

Taperne blir de avisene som er utenfor. Men det har vitterlig ikke Schibsted ansvar for. Selvsagt ikke. Det er bare å ønske de lykke til.

Bestemmer ikke

Det blir ikke slik at de skal sitte i Oslo å bestemme hva de skal skrive om på avdelingskontorene i Bergen, Stavanger og Kristiansand. Men det kommer til å bli store mengder med fellesstoff. Det er slik man skal ta ut redaksjonelle synergier. I Schibstedledelsen sitter nå Hans Erik Matre, Einar Hålien og Bengt Olufsen, tidligere redaktører i Aftenposten, Bergens Tidende og VG. De vet nok å klekke ut en passe mengde synergiegg som kan bidra til at det kan spares redaksjonelle kostnader i tiden fremover.

For fem år siden da ideen om å danne Media Norge ble lansert, begynte Schibsted med å understreke at de nok måtte ha over 50 prosent om det skulle bli aktuelt. Hadde eierne i de tre regionavisene den gang visst at Schibsted ville sluke alt med hud og hår før fem år var gått, ville Media Norge ikke blitt til. Men slik er det. De som tror børsnoterte selskaper ikke bruker den pengemakt de har for å maksimere egen lønnsomhet, må tro om igjen. Ingen bør tvile på at målet for Schibsted hele tiden har vært full overtakelse. Men de har vært kloke nok til ikke å si et eneste ord om det. De har neppe snakket så mye om det internt heller. De har bare visst at selvsagt ville de ende slik.

Rolv Erik Ryssdal vil ha det til at dette er det beste både for ansatte, samfunn og aksjonærer. Slik argumenterer også Schibsted for at eierskapsloven bør endres. Denne loven sikrer at et mediekonsern ikke kan kontrollere mer enn en tredel i et markedssegment. Den setter altså grense for hvor sterk Schibsted kan vokse seg i mediemarkedet. Det hadde selvsagt vært en stor fordel for Schibsted om de også kunne fått lagt Adresseavisen under seg. Gjerne hele Polaris Media og litt av Edda. Småaviser er imidlertid ikke Schibsted interessert i. De tjener for lite penger.

Utenlandske eiere

Rolf Erik Ryssdal kan tillate seg å være enøyd. For ham handler det om «å opprettholde en nasjonal konkurransekraft i en internasjonal verden, der store deler av nyhetsproduksjonen er på utenlandske hender”, som han skriver. Det er som å høre William Nygaard bekymre seg over at Cappelen Damm er eid av utlendinger. Eller Ryssdal er kanskje bekymret over at hele TV2 kan havne i hender på utlendinger? Eller seg han noen problemer med at for eksempel svenske Aftonbladet er eid av Schibsted?

Når Schibsted nå blir som dominerende i landets største og viktigste aviser, bør Rolv Erik Ryssdal ikke forundre seg over at politikerne er opptatt av hva de kan bidra med for at Schibsteds lykke ikke bli andre medier ulykke. Der er her debatten om moms på papiraviser kommer inn. En kan jo stille spørsmål med hvorfor børsnoterte og halvveis utenlandsk eide Schibsted skal få mest pressestøtte.

Det er fritaket for moms som virkelig utgjør den store pressestøtten. Halvparten av Mediestøtteutvalget som avga sin innstilling like før jul, gikk inn for åtte prosent moms for papiraviser. Men de ville ikke at staten skulle beholde disse midlene. Det meste skulle gå tilbake til mediene i form av ulike støttetiltak.

Hvis politikerne går for en modell med åtte prosent moms, men at det meste av momsen skal gis tilbake til mediene i form av støtte, kan det være fristene å innføre en regel om at dette bare gjelder er abonnementsaviser med et opplag under 40 000 som skal få statsstøtte. Det ville gitt Schibstedavisene sjokk, og det spørs om det vil være lovlig å innføre slike begrensninger.

Når resultatfantomet Rolf Erik Ryssdal utfører sine kunster i lønnsom avisdrift, bør han ta med i beregningen at politikerne og andre medier sitter og tenker på om de kan foreta seg noe for at Schibsted lykke ikke blir andre mediers ulykke.

 

Annonse
Annonse