Sjefer i hardt vær

Publisert: 1. oktober 2010 kl 09.35
Oppdatert: 1. oktober 2010 kl 10.09

I næringslivet skjer gjerne skifte av sjefer så raskt at de som måtte være uenige i avgjørelsen, knapt får tid til å reagere. Styret har bestemt. Det er bare å ta beslutningen til etterretning. Et av de siste sjefsbyttene av denne sorten, som skapte en del bølger i offentligheten, skjedde i mars i år da Åse Aulie Michelet ble sparket som sjef for Marine Harvest. Hun hadde lagt fram et godt resultat for 2009 og hadde en sterk posisjon innad. Men den største eieren, John Fredriksen, var ikke fornøyd med resultatet. Det kunne gjøres bedre. Hun var ikke den beste de kunne få tak i. Derfor fikk hun sparken. Fredriksen nøyer seg ikke med sjefer som gjør det godt. De skal gjøre det best i sin bransje.

Da Per Terje Vold i 1995 måtte vike plassen for Åge Korsvold som sjef i UNI Storebrand, vakte det oppsikt fordi det mer eller mindre tydelig ble sagt at problemet ikke var at Vold ikke var god nok, men at styret mente Korsvold ville være bedre.

Det er noe av den samme tankegangen som ligger bak når noen statsråder skiftes ut. Karita Bekkemellem skriver med fynd, klem og følelser i sion bok  om da Jens Stoltenberg skiftet henne ut til fordel for Manuela Ramin Osmundsen. Det var ikke det at hun hadde gjort en spesielt dårlig jobb, men han var opptatt av å få en med innvandrerbakgrunn inn i regjeringen, sa han til henne. Det ville være positivt, ikke for å tjene mer penger som Fredriksen er opptatt av, men for å skaffe seg flere velgere. Nå var Bekkemellem etter hvert blitt omstridt som statsråd, så vurderingen av hennes innsats telte nok med når det var hun som ble valgt bort.

Øystein Djupedal og Helen Bjørnøy måtte trekke seg etter det dårlige valgresultatet i 2007. Partifeller kritiserte dem åpenlyst for ikke å gjøre en god nok jobb. Kristin Halvorsen ga dem støtte. Men det gikk ikke lang tid før de var ute av regjeringen. SV mente de hadde bedre folk.

For et år siden ble Helga Pedersen regnet som regjeringens svakeste ledd på grunn av all usikkerhet som var blitt skapt rundt hennes habilitet og måten hun taklet lakselussaken på. Det ble spådd at hennes regjeringstid ville bli kort. Men hun kom seg gjennom krisen.

Nå er det Magnhild Meltveit Kleppa og Terje Riis-Johansen som ifølge mediene ligger tynt an. Det mest alvorlige for disse to, er spørsmålet om de burde ha erklært seg inhabile på grunn av partigavene i til Senterpartiet. Lovavdelingen i Justisdepartementet har ennå ikke konkludert. Kleppas takling av togkrisen i vinter er blitt trukket fram som argument for at hun bør skiftes ut. Det holder ikke. Togkrisen skyldes underfinansiering som politikerne har et felles ansvar for. Det er mer alvorlig at Kleppa ikke han rapportert et armbånd hun fikk i gave, til Stortinget og skattemyndighetene. Dette er alene ingen god nok sak til at hun vil få sparken, ganske enkelt fordi en rekke fremtredende Sp-politikere har stått fram og sagt at hun ikke skal ofres, mens de andre statsrådene som har gjort feil med gaver, skal gå fri.

Habilitetssaken er også mest alvorlig for Riis-Hansen. Mistilliten på grunn av utsettelse av CO2-rensingen på Mongstad og kraftmastene i Hardanger, er heller ikke saker som alene er nok til å felle Riis-Johansen. I disse sakene opptrer han som parhest med Jens Stoltenberg.

Dagbladet skriver i dag at Terje Riis-Johansen og Magnhild Meltveit Kleppe kan bli skiftet ut før jul. Det er mulig, men det er like sannsynlig at Stoltenberg kjører vider med det laget han har ennå en tid. Ifølge Dagbladet vil Liv Signe Navarsete ofre de to til tross for at det er hun som har ansvaret for det pengerotet som har oppstått. Nettopp det kan være grunnen til at hun ikke vil kjøre hardt på utskiftninger nå. Det tar seg ikke pent ut. Det er dessuten Jens Stoltenberg som bestemmer når tiden for å skifte ut statsråder er inne. Han har ikke myen å vinne på å skifte mannskap nå, med mindre habilitetsproblemen i Sp setter saken på spissen

Det er en gryende misnøye mot Liv Signe Navarsete i Sp, men ingen maktkamp. Ingen går på banen for å få henne til å trekke seg. Rundt Dagfinn Høybråten er det et langt tøffere klima. I dag rykker flere sentrale politikere ut mot hans lederstil. Alle uttaler seg anonymt. Slike oppslag er ødeleggende for Høybråten. Det er nummeret før KrF blir trukket inn i en maktkamp om hvem som skal lede partiet. Det er ikke rart at det i dag legges fram en meningsmåling der de er under sperregrensen. KrF kan bli slitt i stykker om striden fortsetter.