Treholt-saken ruller videre

Publisert: 10. juni 2011 kl 09.17
Oppdatert: 10. juni 2011 kl 09.13

Grunnen til at Gjennopptagelseskommisjonen valgte å behandle Treholt-saken ennå en gang, var påstandene om det var jukset med det såkalte «pengebeviset». Dette har Geir Selvik Malthe-Sørenssen argumentert inngående for i boken Forfalskningen. En spaner i politiet, Per Lilleløkken, sto få dager etter at boken kom ut, fram i Aftenposten og hevdet at bildet som viser penger i Arne Treholts koffert er konstruert i ettertid.

Kommisjonen har intervjuet 16 andre tjenestemenn som deltok i spaningen av Treholt. Ingen av de har sett eller hørt at det er trikset med pengebeviset. Kommisjonen velger å stole på de 16 og avvise det Lilleløkken forteller. Her kan ikke kommisjonen komme lenger. De har snakket med alle de mener kan ha noe å fortelle. De kunne ikke noe annet enn å bestemme seg for hvem de skulle tro på.

Eksperter uenige

Når det gjelder bildene av Treholts koffert, er saken en annen. To firma som politiet i Sverige og Danmark bruker, har på oppdrag fra kommisjonen undersøkt bildene av kofferten. De konkluderer med at bildene ikke gir grunnlag for å hevde at det er fusket med bevis. Harald Stabell har imidlertid engasjert to engelske firma som har gjort en mer omfattende undersøkelse. De konkluderer med at «det ikke er en tape» på kofferten Treholt hadde med seg da han ble arrestert. Altså er tapebiten kommet på i ettertid. Det betyr at pengebeviset er rekonstruert etter arrestasjonen.

Treholt og diverse redaktører krevde at det skulle holdes en åpen høring om pengebeviset slik at både kommisjonen og offentligheten kan vurdere bevisene, slik en kan i en rettssak. Dette har kommisjonen avvist. De lar ekspertenes vurderinger stå ved siden av hva hverandre.  De nøyer seg med å velge hvem de vil tro på. Når de har avvist å gjøre mer for å bringe full klarhet når det gjelder «bildebeviset», anklager Treholt forsvarer, Harald Stabell, kommisjonen for å bryte loven. I følge straffeprosessloven skal en søke å rydde av veien tvil knyttet til beviser før en feller en dom.

Gjennopptagelseskommisjonen mener de har nok kunnskaper til at de kan konkludere med at det ikke er grunnlag for at saken skal gjenopptas. Dermed er det satt en sluttstrek for Treholtsaken i det norske rettsapparatet. For det er vanskelig å tenke seg at det skal komme fram nye opplysinger som tilsier at kommisjonen igjen må ta fatt i saken.

Gir seg ikke

Treholt vil imidlertid ikke gi seg. Han vurderer å bringe kommisjonen avgjørelse inn for domstolene og be menneskerettighetsdomstolen ta stilling til den behandling han har fått er i samsvar med menneskerettighetene. Å ta saken videre i det norske rettssystemet vil han ikke komme noen vei med. Det bør han droppe. Å la internasjonale dommere vurdere saken, kan være et poeng.

Hadde kommisjonen vist vilje og evne til å skaffe full klarhet i pengebeviset, ville de fratatt Treholt muligheten til å bruke dette som et bevis på at kommisjonen ikke viser tilstrekkelig vilje til å komme til bunns i saken.

Kommisjonens leder, Helen Sæter, må nok konkludere med at det først og fremst er påtalemyndighetene og PST som er like godt fornøyd med kommisjonens arbeid som hun selv er. Hun svarte i går bekreftende på spørsmålet om hun er stolt over det arbeidet kommisjonen har utført. Det minnet for mye om et forsøk på å kompensere for usikkerhet med skråsikkerhet.

PST-sjef Janne Kristiansen rykket friskt ut  Dagsrevyen i går med et krav om en unnskyldning fra de som har hevdet at PST har jukset med bevis. Det får vi skrive på kontoen «friske uttalelser mest til innvortes bruk». At PST har behov for å rette kritikk mot de som har hevdet de driver med juks og fanteri, er forståelig. Det er bare å fleske til. Men å forvente at kritikerne skal be om unnskyldning, er en skivebom. PST kan bare droppe ideen med å opprette en skammekrok som Treholt, Stabell og kompani skal innta en times tid mens de ydmykt ber PST om unnskyldning.

Det er grunn til å minne PST om at man i denne runden har fått avdekket at Arne Treholt ble utsatt for ulovlig overvåking. Så det er ingen grunn for Janne Kristiansen til å opptre som om en skulle tro hun hadde vært på kurs hos Carl I. Hagen i hvordan man skal framstå som offer.

Janne Kristiansen må nok leve med at påstanden om at PST har drevet med bevisjuks i Treholt-saken, vil leve videre. Her har Gjennopptagelseskommisjonen et ansvar. De har gitt opp lenge før mål og latt det bli opp til folk selv hva de vil tro.

Arne Treholt er skyldig. Om har er en landsforræder, en simpel spion som røper hemmeligheter for å skaffe seg ekstra inntekter, vil det fortsatt være delte meninger om.  Om han ikke var en spion i klassisk forstand, var hans lovbrudd så pass alvorlige at han har fortjent mange år i fengsel.