Annonse

Unio og LO-planeten

Lønnsoppgjøret er et spill der det ikke er grenser for hva partene kan få seg til å si for å unngå å bli stemplet som tapere. Noe av den samme retorikken ser vi utspille seg etter at statsminister Jens Stoltenberg har gitt beskjed om at han ville kalle sammen partene for å vurdere årets lønnsoppgjør. Det er ikke måte på hvor positive arbeidstakerorganisasjonen og arbeidsgiverne er til det. Noen har tolket dette som om statsministeren har innkalt partene på teppet. Det er nok ikke slik. Jens Stoltenberg er en del av problemet. LO-leder Roar Flåthen gir i et intervju i Dagbladet i dag staten ansvaret for at det gikk galt. Han mener staten var for stivbeint, la seg for lavt og at det var provoserende at staten i revidert nasjonalbudsjett la opp til at lønnsstigningen i år ville bli på 3,75 og ikke 4 prosent.

Som LO­-leder må Flåthen legge skylden på motparten. Men som et sentralt medlem i Arbeiderpartiet, må han også si noe annet.  Løsningen blir å skille mellom regjeringen og staten som arbeidsgiver. Det var staten som arbeidsgiver som sviktet denne gang, i følge Flåthen. Den slags retorikk kan Flåthen spare seg. Det er regjeringen som er arbeidsgiver i statsoppgjøret. Man kan ikke «finne opp» en annen ansvarlig. Hvem skulle i så fall det være? Administrasjonsminister Rigmor Aasrud opptrer da ikke som en privatpraktiserende forhandler. Hun er jo bundet på hender og føtter nettopp av sjefen selv, Jens Stoltenberg.

Rykende uenige

Det mest interessante er det det snakkes minst om, nemlig at de er rykende uenige på arbeidstakersiden. Det er blitt tydelig i årets lønnsoppgjør. Unio som representerer de med høy utdanning, står mot LO som representerer de største gruppene med lav utdanning og lavere lønn. I tiden framover vil kampen mellom de med høy utdannelse og de med mindre utdannelse og lavere lønn skjerpes. Det har Unio gitt tydelig beskjed om. Akademikerne vil også forsvare de med høyest utdanning. De mener det gjøres beste ved å sørge for størst mulige lokale tillegg framfor sentrale. LO mener det motsatte. Grunnen er de med lav utdanning kommer dårligst ut i de lokale lønnsforhandlingene.

Utdanning må lønne seg mer. Unio og Akademikerne ber det offentlige åpne øynene og innse at det offentlige kan komme til å tape kampen om de beste arbeidstakerne om ikke lønningene øker mer enn i samfunnet for øvrig.

Næringsminister Trond Giske sier til Klassekampen i dag at arbeidstakerne må ofre lønnsvekst for å sikre seg støtte til videreutdanning. Giske mener LO bør satse på å gi langt flere arbeidstakere mulighet for videreutdanning mens de er i jobb. De kan ikke forvente at arbeidstakerne vil finansier dette.

Det hører ingen steds hjemme med 4 prosents lønnsøkning i Norge når det knapt skjer noen videre lønnsøkning i EU-landene. Dette vil forsterke en langsiktig negativ utvikling i norsk økonomi. Flere bedrifter vil tape i konkurransen og vi vil bli mer avhengig av olje og gass.

Olje og gass

Det går så det griner i olje- og gassindustrien. De kan gjerne øke lønningene med fire prosent uten at det merkes. Dette er et problem for det offentlige og for svake bedrifter. Men det fungerer ikke for Jens Stoltenberg å si at «olje og gass lever i en verden for seg selv, de får betale det de har råd til, men norsk økonomi tåler ikke at alle skal øke lønnen like mye».  Norsk lønnspolitikk baserer seg nemlig på at industrien skal legge rammene alle andre skal holde seg innenfor.  De forhandler først. Deretter kommer de andre på plass etter omtrent samme mal. Dette er den såkalte frontfagsmodellen. Det er denne ikke Unio vil være med på lenger. Hvis de ansatte i frontfagene skal legge rammen, er det ikke de ansatte på gulvet med lav utdanning som skal telle med, men funksjonærene, de med høy utdanning.  For Unios Anders Folkestad og streikeleder Arne Johannessen handler det om at de ikke vil være med på at epler skal sammenliknes med pærer.

Hvis Unio vinner fram, vil LO måtte innse at Unios medlemmer stikker av med større lønnstillegg enn det LOs medlemmer får. Dette er stridens kjerne. Unio er klar til streik også neste år.

Hvis partene er enige om at stat og kommune skal følge frontfaget som i dag, kan en jo bli enige om en modell som gir en etterbetaling dersom det viser seg at lønnsglidningen blir større en antatt. Det er meningsløst å kaste tusener ut i streik fordi man ikke er enige om hvem som er best til å tippe, spå, beregne, anslå, forutsi (stryk det som ikke passer) hvordan lønnsutviklingen innen frontfagene vil bli.

 

Annonse
Annonse