Annonse

Ustyrlige direktørlønninger

Er det noe de rødgrønne har snakket om i syv år, så er det å begrense lederlønningene. På dette området har de mislykkes totalt. Ikke en gang i offentlig sektor klarer en å holde igjen på økningen i lederlønningene. Det er og blir styret i en bedrift som fastsetter lønningene til toppsjefen. De bryr seg knapt om hva politikerne sier.

I første runde fikk de rødgrønne gjort en endring i aksjeloven der det slås fast at det ikke er styret, men generalforsamlingen som skal gi rammene for avlønning av ledere. På denne måten sikrer en full åpenhet om daglig leders lønn og frynsegoder. Utmerket. Men det betyr ikke at lønnen blir lavere. Det betyr bare at styret må fortelle generalforsamlingen hva en anser for å være en konkurransedyktig lønn i den bransjen en operer i og ut fra selskapets størrelse og posisjon. Generalforsamlingen pleier å ta det til etterretning. Det skjer så å si ikke at generalforsamlingen pålegger styret om å kutte eller bremse lønningene til selskapets toppledelse.

De rødgrønne har også fått satt en stopper for opsjonsordninger i de selskapene de har avgjørende innflytelse.  Det samme har skjedd internasjonalt. Bedriftsstyrer verden over har innsett svakheten med å la toppledelsen bli for opptatt av aksjekursen. De må ha fokus på langsiktig verdistigning.

Helge Lund

Det tredje grepet kom i fjor med eierskapsmeldingen der staten la begrensninger på sluttpakker og hva en kunne hente ut i pensjon. Utmerket. Det er meningsløst for eksempel om Helge Lund skal kunne hente ut fem millioner i året i pensjon som nittiåring fordi han i 40-50 årene var leder for Nordens største selskap.

De innstramninger som har skjedd, har ført til at styrene tilbyr toppsjefene stadig feitere bonuser i tillegg til fastlønn som kompensasjon for bortfall av opsjoner og begrenset økning i fastlønnen. Det er gjerne flere parametere en måles på. Som regel ender det med klekkelige bonuser selv om selskapet ikke gjør det spesielt bra. Det siste året har Helge Lund i Statoil økt lønn og pensjon med 13 prosent til 16 883 000 kroner, Jon Fredrik Baksaas i Telenor med 11 prosent til 12 369 000, Svein Richard Brandtzæg i Norsk Hydro med 61 prosent til 15 006 000, Jørgen Ole Hatlestad i Yara med 15 prosent til 11 679 000. Den eneste skikkelige gutten i klassen er Rune Bjerke i DNB som har økt med 4 prosent til 10 615 000. Den som slår alle ned i støvlene er Øyvind Eriksen i Aker som har økt med 9 prosent til 22 645 000. Han får imidlertid samme pensjon som andre i selskapet og har ingen avtale om fallskjerm. Det trenger han ikke. Han er forretningsadvokat og kan gå inn som partner i et selskap dagen etter han slutter. Da vil han i alle fall tjene 10 millioner kroner.

Politikerne med Trond Giske i spissen har gang på gang sagt at lederlønnsutviklingen skal være på nivå med det andre arbeidstakere får og at selskaper der staten er medeier ikke skal være lønnsledende. Nå øker altså toppsjefenes lønninger i selskaper der staten har en eierandel over alle støvleskaft.

Inn på teppet

Trond Giske har innkalt styrelederen på teppet. Han vil ha en forklaring. Det vil han få. Styreledere har alltid gode begrunnelser. De vet at Giske har sagt at utviklingen i lederlønningene er et av de kriteriene han vil legge vekt på når han skal vurdere om styret leverer i forholde til eiernes krav. De tror ikke Giske mener alvor når han antyder at et styre eller en styreleder kan bli kastet fordi de betaler toppsjefen for høy lønn. Nå må Giske vise om han er en pratmaker på linje med andre rødgrønne politikere eller om han faktisk mener det han sier. Da må han sparke en styreleder. Men hvem i alle dager skal han velge? Det er jo bare syndere i forhold til de rødgrønnes bud om lederlønninger han har med å gjøre.  Det spørs om det er en som skiller seg ut og som det er akseptabelt å sprake.

Dette er ikke enkelt for en modig og handlekraftig politiker som Trond Giske. Han sitter på sett og vis i glasshus. Staten kjøpte seg i sin tid inn i den «butikken» som Øyvind Eriksen nå bestyrer. Da aksepterte de at statens syn på lederlønninger ikke skulle legges til grunn. Dette ville Kjell Inge Røkke styre med selv.

Framfor å herje med motvillige styreledere og kravstore konsernsjefer, kan Trond Giske og de rødgrønne bestemme seg for å gå kraftigere til verks mot hele skogen av toppsjefer og andre som tjener mer enn de fortjener. Kanskje de rødgrønne har latt seg inspirere av Frankrikes nye president, Francois Hollande, som vil innføre 75 og 100 prosents skatt for som tjener grovt mye.

Marginalskatten bør ikke økes. Men det kan innføres en ny kakseskatt. De som tjener mer enn åtte millioner i lønn, bonuser, frynsegoder og pensjonsinnbetalinger kan betale 75 prosents skatt.  Da må det selvsagt gjelde fotballspillere, artister, forretningsadvokater og konsulenter også. Da kan jo en og annen begynne å glede seg over store lønnstillegg til sjefene i næringslivet fordi  tre fjerdedeler vil gå til felleskassa, altså til eldreomsorg og utdanning.  

Annonse
Annonse