Annonse

Venstre og KrF utenfor

Det er ikke uvanlig at kortsiktige og langsiktige mål kan stå i motsetning til hverandre. Det mest naturlige er å velge en kortsiktig gevinst og håpe at kortsiktigheten ikke spenner beina under de langsiktige mål. Ledelsen oppgave er å tenke langsiktig og sørge for at kortsiktigheten ikke tar overhånd.

På kort sikt vil KrF og Venstre få gjennomslag for større deler av sitt program om de går inn i regjering enn om de blir stående utenfor som støttepartier. Det virker som om Erna Solberg vil lokke dem til forhandlingsbordet ved å tilby dem fire års vern av Lofoten og Vesterålen. Hvis de også får Frp med på å gi amnesti til de 4000 asylbarna og dropper å fjerne fedrekvoten, begynner det å hjelpe på i alle fall for Venstre.

Det skal langt mer til for at KrF går inn i regjeringen. 24 sentrale partimedlemmer har alt rykket ut med advarsler mot å gå i regjering med Frp. Kjell Magne Bondevik, som Knut Arild Hareide jevnlig samtaler med, er på samme linje.

Knut Arild Hareide har en sterk stilling i KrF. Om han skulle finne på å gå inn i regjering med Frp vil han møte internt bråk fra dag en av. Hareid er ikke en børste som kjører i vei med det han mener er best. Han er opptatt av konsensus og vil være en lagbygger, ikke en frontkjemper. Dette har han lykkes med den tiden han har vært partileder. Det var de som advarte mot å oppheve den prinsipielle motstanden mot å regjere sammen med Frp. For Hareide var det nødvendig for å skape troverdighet rundt en ny borgerlig regjering. Denne strategien har KrF fulgt med hell i valgkampen.

Hadde KrF fått syv prosent av stemmene ved valget, hadde de hatt noe å gå på. Når KrF, til tross for at de gikk til valg på at de ville medvirke til en borgerlig regjering, ikke fikk mer enn 5,6 prosent av stemmene, kan de ikke argumenter med at de har fått et mandat til velgerne om å gå inn i regjeringen. Venstre fikk betydelig framgang. De kan med større rett hevde at valget tilsier at de går inn i en regjering.

Den politiske avstanden mellom H, Frp, Venstre og KrF er større enn mellom de rødgrønne. Det betyr at det må bli mer kamelsluking og at de fire partiene ganske ofte vil bli presset mot sin egen smertegrense. Slitasjeproblemene vil bli betydelige. Ingen kan på forhånd si at de vil lide samme skjebne som SV, men ut fra erfaring kan vi si at mindre partier som deltar i en regjering må være forberedt på å miste en betydelig del av velgerne sine. Selv i de regjeringene Bondevik var statsminister, mistet KrF velgere måned for måned.

Dette er grunnen til at KrF ikke kan ta sjansen på å gå inn i en regjering. Regjeringslysten i Venstre er muligens så sterk at de vil ta sjansen på å bli med i Solbergs regjering uten KrF.

Det trenger ikke være noe ulykke for KrF å bli stående utenfor en regjering selv om Venstre er med. De vil få større innflytelse over en regjering ledet av Erna Solberg enn de har hatt over de rødgrønne.

Både Sp, Venstre og KrF ønsker å være sentrumspartier. Sp har valgt å gå i kompaniskap med Sv og Ap. Det er ikke umulig at de vil orientere seg i borgerlig retning i tiden framover. Venstre er det partiet som kan sies å ha flyttet seg ideologisk. Venstre slik det framstår i dag hører til på den borgerlige fløy. De vil ikke kunne regjere samme med Ap. Det er ikke umulig for Sp og KrF.

KrF har ikke bestemt seg for at de vil være et borgerlig parti. De vil være et sentrumsparti som ikke vil utelukke at de kan regjere sammen med Ap.

Det er vanskelig å si om KrF vil kunne makte å innta posisjonen som det ledende sentrumsparti slik de var det under Kjell Magne Bondevik og Valgerd Svarstad Haugland. Det klarer de i alle fall ikke ved å regjere sammen med H og Frp.

Annonse
Annonse