Annonse

Vinnernes dag

De fire partilederne hadde god grunn til å smile fornøyd. Det var lite skuffelse å spore over at de ikke lykkes i å danne en regjering sammen. Erna Solberg la ikke skjul på at det har vært hennes mål i lang tid. Men med en syv siders samarbeidserklæring maktet hun å framstå som en statsminister som har klart å bygge en plattform for det politiske lederskap hun vil utøve.

Mange i KrF og Venstre pustet lettet ut i går. «Hvorfor skal vi gå i regjering når vi kan oppnå så mye ved å stå utenfor», tenkte nok en del tillitsvalgte og sympatisører, men de sa det ikke. Det Trine Skei Grande sa, var at hun ikke aktet å sitte på sidelinjen selv om hun ikke sitter i regjering. Det er i Stortinget politikken nå skal utformes. Hun vil utnytte alle muligheter vippeposisjonen gir. Erna Solberg er avhengig av i det minste støtte fra Venstre for å gå flertall i Stortinget.

Overraskende

Det er overraskende at Erna Solberg har latt KrF og Venstre fått så pass stort gjennomslag når de har valgt å gå stå utenfor regjeringen. Hun kunne ha sagt at en fikk finne løsning på flere av de vanskelige sakene i Stortinget. Slik sett kunne hun lagt opp til at KrF og Venstre skulle ha angret på at de ikke ville ta på seg den forpliktelsen det er å tre inn i en regjering. Slik har hun ikke tenkt. Hun vil bygge basis. Hun vil ikke at KrF og Venstre skal komme på den tanken en gang at det kan være mer å hente hos Ap.

Det er en seier både for Høyre og Frp at Venstre og KrF må henvise til statsbudsjettet som begrunnelse for hvorfor de ikke vil gå inn i regjeringen. Her finner man alltid løsninger. Venstre og KrF kan legge fram sitt primære alternativ. De vil deretter subsidiært støtte regjeringens budsjett etter at de har fått gjennomslag på en del punkter.

Etter statsbudsjettet er vedtatt vil vi få de første mishagsytringene fra tillitsvalgte i de fire partiene.

Frp har ofret en god del av sin egen politikk på samarbeidets alter, men det overskygges av at de etter 40 år kan innta regjeringskontorene for første gang. Det ligger an til at Frp kan få åtte statsråder. Siv Jensen har grunn til å juble. Dette er bedre enn hun kunne håpe på. Det gir mange muligheter for å påvirke politikken både i små og store saker. Frp er sugne på å komme i gang.

Et nytt Frp

Prisen Frp må betale er at en del velgere ikke vil kjenne partiet igjen. I 40 år har en rekke hardtslående retorikere frontet partiet. Om to uker er det statsråder, som må snakke med den balansen og omtenksomheten som følger med makt og ansvar, som skal tegne bildet av partiet. Sannsynligvis er Frp det partiet som først mister velgeroppslutning.

KrF og Venstre kan innkassere de seierne de har vunnet i og med samarbeidserklæringen, og får mulighet til å markere sine primære standpunkter. Det burde gi grunnlag for å øke velgeroppslutningen deres. Hvis det skulle skje samtidig med at Frp mister oppslutning, kan det tenkes at Venstre og KrF vil gå inn i regjeringen. Erna Solberg har passet på å få med denne muligheten i samarbeidserklæringen.

Det er verd å merke seg at Venstre og KrF ikke har lagt skylden på Frp for at de ikke går inn i regjeringen. De fremholder begge at det er en politisk helhetsvurdering som er avgjørende. KrF hadde problemer med å være med på Høyres skattekutt og kostnadskutt i regjeringen Kjell Magne Bondevik ledet fra 2001 til 2005. Høyre har lagt opp retorikken siden den gang, men når alt kommer til alt kan det være at politikken i det store og hele er den samme. Her utgjør Frp en usikkerhet. Frp står for en pengebruk som får konservative politikere til å riste oppgitt på hodet. Vi vet ennå ikke hvordan Frp vil prioritere når politikken skal holdes innenfor handlingsregelens rammer. Frp har flere punkter i sitt program som ikke harmonerer med en blå politikk.

Når Venstre og KrF ikke går med i regjeringen etter å ha fått så pass stort gjennomslag for egne saker, skyldes det at de har for lite å gå på i velgeroppslutning. Et parti som deltar i regjering må regne med å miste oppslutning på et par prosent. Hvis så skulle skje, vil Venstre og KrF være under sperregrensen. Det er mindre risiko forbundet med å starte slik de nå gjør.

Vi har fått en av Europas blåeste regjeringer. Spørsmålet er om Erna Solberg våger å utnytte mulighetene det gir. Hun er ingen revolusjonær, ingen spennende ideolog og ingen flammende inspirator. Hun er et politisk hverdagsmenneske, en ansvarlig forvalter som er opptatt av å ha kontroll over de store linjene. Hun vil gå gradvis fram og sørge for de har kontroll med utilsiktede virkninger av de grepene som tas.

I Sverige kan en nå se en rekke negative konsekvenser at den politikken de konservative har ført. Høyre har alt gitt beskjed om at de ikke skal kopiere Sverige. Den blåblå regjeringen vil altså være tilbakeholdne med å foreskrive for store doser blåblå politikk for raskt.

Annonse
Annonse