Du og jeg og alt det andre

Jeg var fem år gammel da jeg første gang lærte om DNA. Moren min snakket med søsteren min om «her genes». Jeg var forvirret. Hun hadde på seg shorts, ikke jeans. Men så snart moren vår forklarte at de genene du arver har den samme grunnleggende koden, hvordan alle jordens levende skapninger er bygget av det samme kjemiske grunnlaget, var jeg hektet.

Førti år senere synes jeg fortsatt at DNA er den mest fascinerende av alle vitenskapelige oppdagelser.

DNA ble først identifisert av Friedrich Miescher, en sveitsisk lege, i 1869. Gjennom de neste 140 årene gjorde vitenskapen svært viktige funn som har ledet frem til vår forståelse av DNA og har formet vår evne til å dekode livet på jorden. Men det som alltid har fascinert meg mest med disse genetiske oppdagelsene, er enkelheten og alminneligheten ved liv.

Som mennesker legger vi ofte merke til forskjellene oss imellom, og mellom oss og andre arter, men den egentlige sannheten er at vi alle er laget av de samme grunnleggende byggesteinene. Hver levende skapning er laget av en eller annen kombinasjon av fire kjemiske stoffer: adenin, guanin, cytosin og thiamin (eller AGCT) og gjennom bare enkle endringer i kombinasjonene av disse bokstavene har vi fått dette fantastiske mangfoldet av arter på jorda. Selv med tre milliarder bokstavkombinasjoner i nesten hver eneste av våre celler, er det bare 0,5 prosent forskjell mellom mitt DNA og DNA-et til hvilken som helt annen person på kloden. Og variasjonene som finnes i genetisk koding er årsaken til mangfoldet av verdens arter. Mens en banan, en mus og en sjimpanse ser ganske forskjellige ut, på samme måte som de ser annerledes ut enn deg og meg, er det biologiske grunnlaget deres og vårt likevel bygd opp av disse fire kjemiske bokstavene: A, G, C og T. Faktisk deler mennesker omtrent 60 prosent av sitt DNA med en banan, 80 prosent med en mus og 96 prosent med en sjimpanse. Noen få ombyttinger på bokstavene og ditt AGCT kunne ha blitt AGCT-et til din nabo eller til en banan.

Omtrent like fascinerende er det faktum at DNA ikke bare er lenket sammen ved hjelp av uforanderlige kjemiske kjeder, det utvikler seg også. Vårt DNA holder på fortiden, lærer av den og utvikler seg fra en generasjon til den neste. Hvis vi sporer menneskelig DNA fra tusen år tilbake er vi i stand til å identifisere felles forfedre. Det er derfor du kan identifisere spor fra kvinner og menn fra slekten din basert på din «haplogruppe» (en «genetisk gruppe mennesker» med felles stamfar eller stammor, red.anm), eller familielinjene som nedstammer fra en felles stamfar. Hvis vi sporer den genetiske arven vår en million år tilbake i tid, kan vi bruke DNA til å identifisere primat-forfedre. Går vi enda lenger tilbake – milliarder av år – gjør vårt DNA det mulig for oss å identifisere jordens opprinnelse. DNA er som en kodebok som inneholder fortellingen om hele vår genetiske historie, og viser hvor sammenbundet vi er til hverandre og til andre former for liv på jorden.

Jeg lar meg fascinere av å tyde koden og av å forstå akkurat hvordan disse fire bokstavene, som har utviklet seg gjennom millioner av år, er i stand til å gjøre rede for vår likhet og også vårt fantastiske mangfold. Det er utrolig spennende å studere livets blåkopi i en tid hvor det er innenfor vår rekkevidde å forstå hva det virkelig betyr.

Vi må likevel også erkjenne at mennesker skiller seg fra alle andre levende skapninger på en grunnleggende måte: Mennesker har evnen til å forestille seg ting, finne opp nye ting og skape. Denne evnen har gjort oss i stand til å bli pionerer på fantastiske måter, men det har også hatt innvirkning på resten av vårt globale samfunn.

Så, hva er det som gjør oss til mennesker? Selv om det er en klar vitenskapelig definisjon på den menneskelige rasen, så er vårt kjemiske grunnlag ikke noe annerledes enn for de andre organismene på jorden. Istedenfor å konsentrere meg om forskjellene, fokuserer jeg på likhetene. Likevel, når alt kommer til alt er mennesker forskjellige fra resten av livet på jorden på grunn av sin evne til å tenke og gå fremover. Som pionerer har vi et ansvar – et moralsk imperativ – ikke bare til å forstå effekten vi har på denne verdenen, men også til å stå opp for å eie dette ansvaret. Jeg liker å tenke at det er det som gjør meg til et menneske.

Distributed by The New York Times Licensing Group. Oversettelse: Anne Marit Jordahl.