Annonse

Norge kan hvitvaske 40 år med oljeeksport

Regjeringen la nylig frem Stortingsmelding nr. 21 (2011-2012) «Norsk Klimapolitikk». Et av målene i klimameldingen er at Norge skal være karbonnøytralt i 2050. Forskerne ved SINTEF drar det mye, mye lenger: De har laget et optimistisk framtidsscenario for hvordan Norge kan gjøre opp for flere tiår med klimaskadelig eksport og forbruk av olje og gass (se figur 1). 

For ordens skyld så presiserer forskerne at dette er et forslag til en nasjonal ambisjon, og at tallene ikke er underbygd av detaljerte analyser. Andre faglige innspill SINTEF har gitt til myndighetene opererer med mer nøkterne tall og potensialer. 

Plukker vi ut bare ett år, 2010, ser vi at Norges bidrag til verdens CO2-utslipp er, og har vært betydelige, om vi regner med utslippene fra olje- og gasseksporten (se figur 2). 

– Norge har som visjon å gå fra en situasjon med nasjonal energibalanse til en grønn energileveranse til resten av verden, i henhold til den såkalte Energi 21-strategien. Vi har det om skal til. Norges fornybare ressurser, økonomisk handlingsrom og kompetanse kan faktisk bidra til å løse de globale klimautfordringene, sier Steffen Møller-Holst, som er markedsdirektør ved SINTEF i Trondheim.  Energi 21, som Holst henviser til, er den norske, nasjonale strategien for forskning, utvikling, demonstrasjon og kommersialisering av energiløsninger.

– Norges viktigste bidrag for å øke den globale energitilgangen, redusere fattigdom og sikre menneskerettigheter er å utnytte våre store naturgitte fortrinn som energinasjon og utvikle teknologi og eksportere miljøvennlig energi til en stadig økende verdensbefolkning, sier han.

Norge største potensial av fornybare energiressurser ligger innenfor vannkraft, vindkraft og bioenergi. I tillegg kommer ulike teknologier, som foreløpig er mer på eksperimentstadiet, for eksempel bølgekraft, saltkraft og tidevannskraft. Mulighetene er store, men selv om vi tar i bruk mer av det vi har av vann, vind og skogressurser, er vi ikke i nærheten av å veie opp for årelang eksport av olje og gass. Derfor vil forskerne også ta i bruk solen, men ikke her hjemme i vinterlandet Norge (se figur 3).  Her er forskerne ved SINTEFs hovedgrep:

  • Byggeboom i vind: Bygge vindkraft tilsvarende en årsproduksjon på 100 TWh innen 2050. I følge vindkraft.no har vi i dag en produksjon på 1,2-1,3 TWh årlig, fra vindmøller på land. Skal vi oppfylle SINTEF-forskernes ambisjon, må det meste av veksten innen vindkraft komme offshore, ute på havet.
  • Se mot solen: Bruke 15 TWh årlig til å produsere 500.000 tonn høyrent silisium. Da bidrar Norge hvert år med energirike og bærekraftige materialer til solceller tilsvarende en årsproduksjon på minst 50 TWh. Over en levetid på 30 år gir det en totalproduksjon på 1500 TWh i de solrike landene hvor solcellene installeres.
  • Bio, min bio: Utnytte biomasse til å produsere ca 50 TWh årlig i form av kraft, varme og biodrivstoffer. Det innebærer en betydelig vekst sammenlignet med i dag, men likevel ikke mer enn det nivået svensker og finner allerede befinner seg på. 

Den fornybare energieksporten fra Norge består i et 2050-scenario som dette primært av vind- og vannkraft og materialer til solceller. Det betinger ubygging av et omfattende distribusjonsnett for strøm langs norsk sokkel, hvor vindparker, olje- og gassinstallasjoner er koblet sammen.  Totalt legger man opp til at den innenlandske, fornybare strømproduksjonen skal øke med 150 TWh årlig, for å kunne produsere de energirike materialene som behøves til solceller. Til sammenligning ligger dagens norske vannkraftproduksjon på rundt 120 TWh.  

– Vi mener dette er gjennomførbart, sier Møller Holst. 

– Vi har tatt store grep før: For rundt 100 år siden var det ingen kortsiktige gevinster som lå til grunn for vannkraftutbyggingen. Heller ikke på 1960-tallet var det noen tvil om at det skulle investeres i olje- og gassutvinning. Nå er norske aktørers kompetanse høyaktuell i Brasil der tilsvarende offshoreressurser skal utvinnes. Norsk pionérinnsats fra midten av 1990-tallet innen utvikling av solcelleindustrien har bidratt til at vi i dag har langt billigere solcellepaneler enn for kun få år siden. De siste 10 årene har vi startet utbygging av de enorme vindkraftressursene Norge besitter, men nasjonale insentiver har inntil nylig vært for svake til å få fart på utbyggingen. Kanskje det nystartede el-sertifikatmarkedet kan gjøre en forskjell? spør han.

Forskerne har altså modellen klar, men om dette også kan bli en lønnsom forretning avhenger av energiprisene ganske langt frem i tid. Ikke ulik den situasjonen man hadde da utbyggingen av norsk vannkraft startet for rundt hundre år siden. 

– Jeg er overbevist om at Norge, gjennom å sette ambisiøse mål, kan befeste sin posisjon som energinasjon også etter at olje- og gassressursene er utvunnet. Det handler om å ta inn over seg at alt vi foretar oss her på berget ikke trenger å lønne seg med en gang. Her behøves det langsiktighet.  Energi er og vil bli enda mer ettertraktet i tiden som kommer, spesielt hvis den er basert på fornybare kilder, sier Møller-Holst. 

Sol er forskernes fremste grep for å kunne levere strøm til en energihungrig verden. Samtidig er det ikke til å legge skjul på at solcelleindustrien sliter i motbakke. Her hjemme har den tidligere børskometen REC siden i fjor sommer lagt ned, eller bestemt seg for å legge ned all sin produksjon i Norge. SINTEF-forskerne ser likevel ikke mørkt på solindustriens fremtid i Norge. 

– Det stor forskjell på Norges muligheter i de ulike delene av solcelleverdikjeden.  Norge har neppe forutsetninger for å konkurrere med Kina og Asia nedstrøms, det vil si prosessering av celler, som er «elektronikk». Norge har derimot levert silisium til elektronikk og solselskap i mange tiår. Her er våre fortrinn grønn kraft og energieffektive prosesser, sier forsker Gabriella Tranell, en av NTNU/SINTEFs eksperter på solenergi, som nå leder Senter for fornybar energi, en paraplyorganisasjon for fornybaraktivitetene ved NTNU, SINTEF, Institutt for Energiteknikk og Universitetet i Oslo. 

Tranell er fullstendig innforstått med at hele verden er nede i en bølgedal på sol, men tror ikke denne situasjonen kommer til å vare. 

– Kineserne har satset stort og produserer mer enn 50 prosent av verdens solceller, men de er faktisk nettoimportører av silisium til solceller. Etter hvert blir det et spørsmål, også i Kina, om hvordan man bruker kraften man har tilgjengelig.  Skal man bruke den på lite energieffektive silisiumprosesser, eller til andre formål? Kineserne begynner nå for alvor å installere solceller og ta i bruk sin egen produksjon. De har mål om 10 GW installert i 2015 og 60 GW i 2020. USA og Japan har også begynt å satse mer igjen. Markedet vil etter hvert ta av, og ikke bare i Europa, sier Tranell.

Fredric Hauge i miljøstiftelsen Bellona applauderer forskernes visjon for hvordan Norge kan gjøre opp for 40 år med fossil energieksport. Ikke minst syns han grepet med å eksportere solenergi i «fast form» er veldig interessant. 

– Det er denne type visjoner vi fullstendig mangler i Norge i dag. Vi har sterkt behov for tankekraft og motekspertise som dette.  Hvis vi antar at vi i dag bruker 19.000 TWh på verdensbasis, så må vi øke dette til 54 000 TWh dersom alle landene som ikke er med i OECD skal opp på OECD nivå. Da kommer vi ikke utenom sol, sier han, og legger til:

– Jeg har stor sans for å eksportere norsk fornybar energi i form av produkter som i sin tur kan generere mer fornybar energi andre steder i verden, men vi trenger ikke å stoppe ved silisium. Vi kan lage aluminium til rammer rundt solceller, stållegeringer til vindmøller og gjødsel til produksjon av bioenergi. 

Hauge mener SINTEFs tanker er realistiske og forteller at Bellona allerede i 1999, på NHOs årskonferanse, lanserte et forslag som ligner på SINTEFs solvisjon.

– Vi foreslo å bygge 20 gasskaftverk med CO2-håndtering, hvor strømmen skulle gå til å lage silisium, som så Norge kunne eksportere med tanke på lage solcellepaneler, sier Bellona-gründeren, som synes det tragisk med nedleggelsen av solenergiselskapet RECs virksomhet på Herøya.

– Dette er verdens mest fremtidsrettede industri. Det er et stort tankekors at Statoil har bedre rammevilkår for å bygge ut Snøhvitfeltet enn REC hadde på Herøya, sier han.

Selv om lønnsomheten i solenergi har vært omdiskutert, mener Hauge at dette er i ferd med å endre seg. Han trekker frem det enkle faktum at solcellene produserer mest strøm midt på dagen, når solen er på sitt høyeste. Det er også en tid på døgnet hvor etterspørselen etter energi, og dermed også prisen, er høy.

– Vi ser allerede eksempler ute i Europa på at solenergi lønner seg, nettopp på grunn av dette, sier han.

Hauge etterlyser mer langsiktighet i forhold til investeringer i fornybar energi. Han unnlater ikke å peke på at den høye oljeaktiviteten tar mye fokus og, ikke minst, skaper et kostnadspress i norsk økonomi, som gjør det ekstra vanskelig med langsiktige industrisatsninger på andre områder. Han tar også visjonen om norsk bidrag til internasjonal solenergiproduksjon ett hakk videre i forhold til SINTEFS planer.

– Jeg skjønner ikke hvorfor vi ikke kan lage et «Statsol», akkurat som vi i sin tid etablerte Statoil. Det er ingenting i veien for at Norge etablerer, eier og driver anlegg for produksjon av solenergi i andre land, for eksempel i Nord-Afrika, sier han.

Annonse
Annonse