Daff debatt sliter på lokaldemokratiet

Partipolitiske skillelinjer i norske kommuner er nærmest fraværende • Søkt å overføre rikspolitiske konflikter til lokalpolitikken • Økt rett til skatteinnkreving kan styrke engasjementet i lokalpolitikken

Publisert Sist oppdatert

Politisk konsensus kveler den lokalpolitiske debatten i kommune-Norge et snaut år før kommunevalget. Kommunestyrenes enighet går på tvers av partipolitiske skillelinjer, og det er stort sett bare skatte- og avgiftsspørsmål som er i stand til å reise virkelig debatt. Det viser en undersøkelse Mandag Morgen har foretatt blant norske rådmenn – den yrkesgruppen som sitter nærmest den lokalpolitiske hverdagen i Norge i dag.

Temaer som skoler, barnehager, eldreomsorg og kulturtilbud preges i større grad av enighet enn av politisk strid, viser undersøkelsen Ukebrevet har gjennomført i samarbeid med Rådmannsforum (se figur 1).

Kommunevalg er ofte et barometer på partienes politiske stilling i forkant av stortingsvalget to år senere. Men de lokalpolitiske forskjellene på kommunenivå er små og nærmest ubetydelige. Det betyr at en videreføring av resultatene fra kommunevalget i 2007 til stortingsvalget to år senere først og fremst er interessant for rikspolitiske partistrateger med mål om å skape blest rundt koalisjonsalternativer hentet fra lokalpolitikken.

«Partiene vil forsøke å overføre verdi. Men det er både lang tid mellom valgene og andre spørsmål på dagsordenen i forbindelse med et stortingsvalg enn ved kommunevalgene,» sier professor Hanne Marthe Narud ved Universitetet i Oslo. Hun peker på at de ideologiske skillelinjene mellom partiene er mye klarere i rikspolitikken enn lokalt. Disse skillelinjene finnes også i store kommuner, der det i større grad er rom for partipolitiske holdningsforskjeller enn i småkommuner som er mer opptatt av administrasjon, mener Narud.

I kommune-Norge er det personlighetene og ikke partiene som skaper debatt og engasjement. 70 prosent av rådmennene mener at personlighet er viktigere enn partipolitikk på lokalplanet. Rådmenn Ukebrevet har snakket med, fremhever at lokalpolitikerne er avhengig av å skape bånd med lokalbefolkning gjennom daglige møter i nærmiljøet på en helt annen måte enn rikspolitikerne.

Når det gjelder rollen som kommunens øverste administrative leder, og den som skal sette politiske vedtak ut i livet, mener norske rådmenn at samarbeidet med den politiske ledelsen i overveiende grad er positiv og basert på respekt og profesjonalitet. Undersøkelsen viser at det er Fremskrittspartiets representanter som hyppigst kritiserer rådmannen. 28 prosent av rådmennene i undersøkelsen mener FrP er det partiet som oftest uttrykker misnøye med rådmannen. Kristelig Folkeparti er i den andre enden av skalaen: Kun 4,4 prosent av rådmennene oppgir at dette partiet er en dominerende kritiker av rådmannen.

Mandag Morgen analyse viser at norsk lokalpolitikk er preget av konsensus fremfor politisk strid:

Godt samarbeidsklima – liten rikspolitisk betydning: Det er søkt å videreføre de rikspolitiske skillelinjene til kommunevalgene og lokalpolitikken.

Mer krevende politikerrolle: Lokalpolitikk er blitt arena for en politisk elite, mener forsker.

Etterlyser endringer: Flere etterlyser endringer for å fremme det politiske ordskiftet i et tafatt lokaldemokrati.

Godt samarbeidsklima

Samarbeidet mellom ordfører og rådmenn i norske kommuner fungerer svært godt. I stedet er det enkeltrepresentanter som volder rådmennene ekstra hodebry. 40 prosent av rådmenne i Mandag Morgens undersøkelse har følt seg mistenkeliggjort. Videre har 45 prosent opplevd å bli kritisert i mediene, mens 61 prosent er kritisert i kommunestyret av enkeltrepresentanter (se figur 2).

At rådmannen til tider blir kritisert av politikerne, er en del av den politiske virkeligheten, sier flere rådmenn Mandag Morgen har snakket med. Men mistenkeliggjøring går mer på det personlige planet. At nesten like mange rådmenn har erfaringer med å bli mistenkeliggjort som andelen som opplever kritikk, viser at kommunestyrene og KS fortsatt har en jobb å gjøre for å forbedre arbeidsmiljøet for rådmennene.

«Veldig mange kommuner har en til to personer av denne typen,» sier May Britt Nordli, direktør for folkestyre og regional utvikling i KS. Hun forteller at KS kontinuerlig jobber for å forbedre arbeidsforholdene igjennom sitt folkevalgt-program.

Nordli tror rådmennene i dag må forholde seg til færre kverulanter og kranglefanter enn for bare noen få år tilbake. Dette skyldes blant annet økt at kommunestyrerepresentantene i dag arbeider mer strategisk og helhetlig enn tidligere.

«Det er partienes privilegium å kunne kritisere rådmannen. Men det finnes også kjøreregler,» påpeker rådmann Rannveig Eidet i Sørum kommune. Hun har tidligere opplevd representanter i kommunestyret som hun mener tråkket over grensen for akseptabel oppførsel.

Mer krevende lokalpolitiker-rolle

Det gode samarbeidet mellom ordfører og rådmann kan også sees i sammenheng med endrede rollemønstre mellom ordfører og rådmenn, mener professor Oddbjørn Brukve ved Høgskolen i Sogn og Fjordane. Han peker på at endringen i kommuneloven fra 1993 har gjort rollefordelingen klarere mellom kommunenes administrative og politiske toppledere.

«Tidligere hadde rådmennene mer makt og la for eksempel frem budsjettforslagene. Det gjorde formannskapet til et drøftingsorgan og rådmannen til konkurrent av ordføreren,» sier Brukve. Han ser det gode samarbeidet som et resultat av en læringsprosess der ordfører og rådmann har lært å kjenne sine posisjoner.

Samtidig som man har sett en opprydding i kommunenes organisasjonsstruktur de siste årene, tror Brukve dette kan ha ledet til frustrasjon hos tidligere «sektorpolitikere» med spsielle hjertesaker. Disse er nå tvunget inn i en annen arbeidsform der kommunens helhetlige og strategiske utvikling må tas hensyn til.

Dette tvinger politikerne til å være realistiske i sine budsjettutspill, og ikke bare gå ut for å sikre en størst mulig pengepott til personlige hjertesaker innen «sin» sektor. Men politikere som ikke behersker dette overordnede strategiske spillet, kan komme i skvis.

«Den endrede politikerrollen har sånn sett ført til at lokalpolitikken er blitt en arena for en politisk elite,» mener Brukve.

Denne utviklingen forsterkes også ved at den politiske ombudsrollen er blitt nedtonet de siste årene, ifølge flere kilder Ukebrevet har vært i kontakt med. Dette kan igjen ha betydd færre lokalpolitiske symbolsaker som lokalpolitikerne kan slåss om. På den annen side kan denne utviklingen ha redusert antall uinteressante filledebatter, og sånn sett gjort det mer attraktivt for potensielle politiske ressurspersoner å melde seg inn i lokalpolitikken. Sørum-rådmann Rannveig Eidet kjenner igjen problemstillingen.

«Det er en konstant politisk diskusjon omkring hvorvidt menige politikere har tilstrekkelig innflytelse,» sier Eidet og peker på at kommunene omgis av stadig flere profesjonelle eksperter.

Lokaldemokratikommisjonen la i sommer fram resultatene av sitt arbeid med å finne ut hvordan lokaldemokratiet skal fange interessen til flere. Lav politisk interesse og deltagelse lokalt skaper usikkerhet knyttet til lokaldemokratiets form og virkemåte.

Kommisjonens konklusjon er at nordmenns politiske engasjement er større enn noen gang. Engasjementet kommer imidlertid ikke til uttrykk gjennom aktivitet i politiske partier, men igjennom at borgerne engasjerer seg i saker som vedrører dem her og nå – altså en form for aksjonsdemokrati.

Lokaldemokratikommisjonens leder, Stavanger-ordfører Leif Johan Sevland, kjenner igjen dette fra sin ordførergjerning.

«Det har hendt at jeg fått oversendt bilder av søppel på mobiltelefonen med spørsmål om jeg kan gjøre noe,» eksemplifiserer Sevland. Han er skeptisk til å løse opp i dagens lokaldemokratiske styringsmodell for å skape større politiske skillelinjer.

«Vi bør i stedet jobbe for å rekruttere personer fra det direkte demokratiet inn i det representative demokratiet som finnes i kommunestyret,» mener Sevland.

Lokaldemokratiets fremtid vil uansett løftes opp på riksplan i løpet av året. Regjeringen har varslet en egen stortingsmelding med basis i lokaldemokratikommisjonens arbeid våren 2007.

Må finne nytt politisk rom

Danmark omorganiserte fra nyttår sin offentlige sektor i større enheter. Et av hovedmålene er å skape kommuner som kan ta på seg flere oppgaver og løse oppgavene på en mer effektiv måte (se Ukebrevet Nr 4, 2007).

Både Oddbjørn Brukve og førsteamanuensis Signy Vabo ved Høyskolen i Oslo tror lokalpolitikken kan åpnes opp for flere ved å tenke gjennom organiseringen på nytt. Brukve trekker fram spørretimer, interpellasjoner og evalueringer som metoder for å skape debatt rundt enkeltsaker i kommunene.

«Med dette vil vi få en diskusjon med bakgrunn i hva som oppleves som problematisk,» påpeker Brukve. Vabo ser på sin side for seg at lokalpolitikerne kan trekkes tettere inn i arbeid på tvers av skillet mellom folkevalgt og administrasjon, uten at dette går utover den formelle arbeidsfordelingen.

«Dette er mennesker som er opptatt av å gjøre en jobb, og sånn sett en uutnyttet kraft i kommunen,» sier Vabo og peker på at tilsynsoppgaver ute i kommunen kan være en måte å vekke til live politikernes rolle som ombud for befolkningen.

Disse forslagene er rettet mot å gjøre kommunestyrene mer interessante uten å endre på de kommunale rammene. Professor Rune Sørensen i offentlige økonomi ved Handelshøyskolen BI trekker frem økt kommunal beskatningsrett som veien å gå for å revitalisere de politiske skillelinjene innad i kommunene. Han viser blant annet til at både svenske og danske kommuner har større frihet på dette området. Sørensens innspill styrkes også av rådmennenes besvarelser som viser at skatte og avgiftsspørsmål, og da spesielt eiendomsskatt evner å skape engasjement og sterk uenighet mellom de politiske partiene. Dette var også et av de viktigste forslagene i lokaldemokratiutredningen. (Se ukebrevet nr. 19, 2006).

Et annet alternativ er å øke kommunestørrelsen, men Sørensen er usikker på hvor stor rolle dette vil spille i Norge.

«Generelt er det mer strid i store kommuner, men nabokommuner ligner ofte såpass mye på hverandre at det ikke er sikkert at sammenslåinger vil skape så mye større politisk uenighet i kommunene,» fastslår Sørensen.

Powered by Labrador CMS