Statsminister Solberg, kanskje

Jens Stoltenberg er ikke interessert i å legge kursen mot venstre for å hjelpe SV. I partilederdebatten i går var han mest opptatt av å fri til Venstre og KrF. Hvis den interne krangelen bryter ut i SV, kan partiet komme til å gjøre det enda dårligere ved stortingsvalget i 2009. Det blir derfor viktig for Stoltenberg å ikke lukke døren inn mot sentrum.

Da Kirstin Halvorsen i går skulle tale til sitt slagne mannskap på SVs valgvake, sa hun at dette valget ikke var en "aktiv smekk" men en "passiv advarsel" fra velgerne. Det var ikke godt å forstå hva hun mente med det. Uten at det var tilsiktet ga hun på denne måten uttrykk for den "uforståelighet" som preger SV i dag. På en valgvake oker man ikke å forstå at et parti et blitt halvert på fire år. Halvorsen sa også at det ikke var tid for lugging og slåssing internt, men at man nå måtte stå sammen om å få virkeliggjøre den politikken de tror på. Slik skulle det ikke gå. I dag møter hun kravet om at flere av SV statsrådet må skiftes ut. Det vil neppe hjelpe særlig. Men når man så til de grader går på trynet i et valg, oppstår det et sterkt press innad om å foreta seg noe. Halvorsen vil sannsynligvis holde fram som hun stevner med sitt mannskap. Hun har vært i bølgedaler før og vært forberedt på å betale en høy pris for å få regjeringsmakt. Men den er blitt langt høyre enn hun hadde kalkulert med.

Høyres gode valg har gjort et borgerlig regjeringsalternativ mer realistisk. En regjering ledet av Siv Jensen med KrF og Venstre som støtteparti er en drøm de holder seg med i Frp. Realistene i Frp innser etter hvert at den eneste muligheten for å komme i regjeringsposisjon, er at Høyre får statsministeren. Selv da blir det vanskelig, kanskje umulig. Det er tvilsomt om Siv Jensen kan håpe på noe mer enn å bli finansminister i en regjering ledet av Erna Solberg. Lars Sponheim var i går like kontant i sin avvisning av Frp som han alltid har vært. Om man ikke får Sponheim inn i en regjering med Frp, kan det være han vil støtte en regjering med Erna Solberg som statsminister. Men i valget mellom Siv Jensen og Jens Stoltenberg som statsministerkandidat, kan Sponheim komme til å velge Stoltenberg.

Siv Jensen har bestått partilederprøven. Hun har gjort en god valgkamp. Når Frp de siste ukene gikk tilbake og Høyre fram, ligger forklaringen sannsynligvis i partienes politikk, ikke på personplanet. Ved at Ap gjorde Frp til sin hovedmotstander og mediene fulgte opp med sine "Siv og Jens"- dueller, fikk Siv Jensen en lissepasning. Hun har klart seg godt i de mange duellene, men Frp har fått kjørt seg på de politiske løsningen de forfekter. Skyhøy barnetrygd og 10 000 kroner måneden for en barnehageplass, har ikke slått an. Frps modell for finansiering av eldreomsorgen har heller ikke høstet jubel.

Er det noen som har høstet rikspolitisk gevinst ved dette valget, er det AP og delvis Høyre. Ap har styrket sin profil som garantisten for velferd for alle. Høyre har styrket sin posisjon som det samlende partiet på borgerlig side.

"Erna, Erna, Erna, Erna - slik lød jubelen da Erna Solberg i går kveld entret Høyres valgvake. Det gjorde henne nok inderlig godt. Hun startet valgkampen på oppsigelse. Det var opplest og vedtatt at hennes dager som partileder var talte dersom Høyre ikke gjorde et godt valg. Høyre vil ha en troverdig statsministerkandidat. Nå har de fått det. Erna Solberg har vunnet tillit og fremstår som en trygg og trivelig leder. Hun er ingen retorisk begavelse, opptrer ikke med snert og frekkhet slik Siv Jensen kan gjøre, scorer ikke retorisk poeng slik Jens Stoltenberg kan. Erna Solberg er seg selv. Det er traus hverdag som preger henne, noe folkelige og ordinært. Det er ikke mye Fabian Stang fiksfakserier eller Herman Friele borgerlige eleganse over Erna. Hun er en politisk sliter som Erling Lae. De vinner tillit gjennom sin hverdagsaktivitet.

I politiske dueller og i mediene fremstår Jens Stoltenberg som en vinner. Erna Solberg er sannsynligvis den eneste som med troverdighet vil kunne utfordre Jens Stoltenberg om to år.