Annonse

Ola trekker stigen opp for u-landsimport

På overordnet nivå gjør Norge og Skandinavia det best av alle på Commitment to Development indeksen for 2012, som måler hvor godt eller dårlig et land jobber i forhold til det å hjelpe u-land (se figur 1, 2, 3 og tekstboks).

Norge har klatret fra en fjerdeplass i 2008, og ligger i år på andre plass, med høy score på kriterier som bistand, migrasjon og investeringer. Aller dårligst er vi på handel, et område som av noen vil trekke frem som den beste måten å gi folk i u-land hjelp til selvhjelp og utvikling. Årsaken er at eksport- og handelsnasjonen Norge har høye handelsbarrierer i forhold til sentrale råvarer fra u-land og dermed også får Europas laveste score.

Nøkkel for utvikling

– Vi er stolte over at Norge kommer høyt opp på den generelle indeksen. Men det er flaut at vi ikke tar oss råd til å gi fattige land bedre handelsvilkår. Vår innretning av landbrukspolitikken undergraver fattige lands mulighet til å få bedre betalt. Det bidrar til å beholde en skjevhet som verden burde sett seg tjent med å avskaffe. Norge har råd til å endre politikken, og det bør være mulig å sikre de fattige bedre handelsvilkår samtidig som vi ivaretar de viktigste hensynene til norsk landbruk.Det er en nøkkel for å skape utvikling i sør, sier leder Arild Hermstad i Framtiden i våre hender.

Sammen med andre ideelle organisasjoner er Framtiden engasjert i kampanjen Nyt Afrika (se egen sak). Hensikten er nettopp å øke importen av varer fordi dette er en effektiv måte å bekjempe fattigdom på. 

I praksis dreier handel med u-land seg ofte om landbruksvarer. Mange fattige har komparative fortrinn som gjør dem i stand til å konkurrere – dersom de slipper til.

Sett med et overordnet blikk er situasjonen når det gjelder import til Norge fra u-land slik:

  • Lite fra sør: På grunn av høye tollsatser og subsidiert landbruk slipper lite mat fra u-land til på nordmenns bord. Vi importerer halvparten av maten vår, men det meste kommer fra det subsidierte landbruket i EU.
  • U-land skvises i alle ender: Situasjonen med råvarene sukker, kakao og kaffe illustrerer hvordan u-land ofte kommer sist i køen. Norge velger bort sukker fra u-land og importerer i stedet subsidiert sukker fra EU. Kakao- og kaffebønner dyrkes riktignok i u-land, men foredlingen og dermed mye av verdiskapingen skjer i Norge og resten av Europa (se egen sak). 

Norske bønder får skylden

«2012 Commitment to Development Index», hvor Norge scorer så lavt på handel, er laget av det amerikanske forskningssenteret Center for Global Development (CGD).

– Norge opprettholder høye handelsbarrierer for import av varer fra utviklingsland, noe som reflekterer den politiske makten norske bønder har. Norge har høye tariffer på importerte matvarer fra utviklingsland. Disse tariffene tilsvarer for eksempel en merverdiavgift på 133 prosent på hvete og utrolige 308 prosent på storfekjøtt. Begge sifrene er de høyeste for landene vi rangerer i indeksen. I tillegg subsidierer den norske staten norske bønder med 10 milliarder kroner i året, noe som gir fattige bønder i utviklingsland en stor, konkurransemessig ulempe.  Våre beregninger viser at effekten av denne subsidieringen tilsvarer det samme som å øke momsen med  ytterligere 86 prosent på landbruksvarer fra utviklingsland. Disse barrierene fratar fattige bønder muligheten til å selge varer på et rikt, norsk marked, sier David Roodman, senior fellow ved CGD. 

Mandag Morgen forela problemstillingen for utviklingsminister Heikki Holmås. Han kan altså glede seg over en svært god plassering på CGD-indeksen selv om vi scorer oppsiktsvekkende lavt på handel. 

– Jeg er opptatt av å øke importen til Norge fra utviklingsland, særlig fra de fattigste landene. Vi skal ikke legge skjul på at Norge har et sårbart landbruk som krever et robust importvern – og det er også regjeringens politikk. Men vi importerer uansett halvparten av maten vi spiser. Mesteparten av importen kommer i dag fra EU. Det bør være mulig å vri mer av importen over til fattige land. Jeg er åpen for forslag som kan bidra til dette, sier Holmås til Mandag Morgen.

Holmås er ikke med på at Norge ikke gjør noe som helst for økt handel med de fattige landene og nevner noen eksempler. 

– Norge har nulltoll på sukker, kaffe og kakao. Vi har i WTO tatt til orde for at de aller fattigste landene ikke skal avkreves tollkutt eller liberaliseringskrav. Regjeringen foreslår i statsbudsjettet for 2013 å gi enda bedre markedsadgang til Norge for de 29 nest fattigste landene (lavere mellominntektsland). Hvis Stortinget vedtar dette, vil det bli full tollfrihet for alle typer industrivarer, tollfrihet for 51 typer landbruksvarer, samt 50 prosent tollreduksjon på ytterligere 15 varelinjer, sier han. 

Også regjeringspartner Senterpartiet er positiv til å bedre vareflyten fra u-land, men samtidig er det ikke tvil om at hensynet til norske bønder veier svært tungt. 

– Importen av jordbruksprodukter fra Europa som for eksempel sukker er kjerneproblematikk i norsk handelspolitikk. Årsaken til at Norge importerer fra Europa er en for lav tollsats på jordbruksprodukter fra Europa, samtidig som en del afrikanske land ikke er leveringsdyktige på tid og kvalitet, sier stortingsrepresentant Per Olav Lundteigen (Sp), som mener Norge bør bruke bistandspolitikken til å gi utvikling i land som baserer økonomien på jordbruksprodukter.

– Disse landene kan bli pålitelige leverandører av foredlede jordbruksprodukter til utviklede land som ikke har naturlige forutsetninger for å lage disse varene. Norge bør innføre en målrettet tollpolitikk som i større grad gir utviklingsland fortrinn fremfor europeiske ved eksport til Norge, sier han og legger til:  

– Det er en enorm størrelse på varer vi ikke har naturlig forutsetning for, som sukker, kaffe og kakao.  Disse bør importeres fra land som har forutsetninger, nemlig utviklingsland. Men det er viktig at vi skiller på varer Norge har forutsetninger for , som korn og kjøtt, og de vi ikke har forutsetninger for. Ifølge FNs landbruksorganisasjon (FAO) bør alle land utnytte sine muligheter til å dyrke mat. Dette handler om matvaresikkerhet og klima, to anerkjente argument. Derfor bør Norge innføre et tollvern med tariffer justert etter hvilke land som har naturlige forutsetninger for produksjon og de som ikke har det, sier Lundteigen.

Den kjente senterpartisten finner neppe støtte for alle sine argumenter om klima og matsikkerhet hos  kampanjen Nyt Afrika (egen sak). Derimot møtes de på økt import av u-landsråvarer som sukker, kakao og kaffe. 

– Norge bør finne ut hvordan vi kan øke salg av afrikansk og amerikansk sukker på bekostning av EU-sukker. Myndighetene bør identifisere mekanismer som undergraver verdiskapning i sør, og bidra til at mer av videreforedlingen kan skje i sør, sier Arild Hermstad.  

Appellerer til folket

Selv om viljen til å øke ulandsimporten skulle være der, er det ikke enkelt. Dette er handelspolitikk hvor Norge er en del av et større system, som blant annet inkluderer markedsadgang til norsk oppdrettslaks i EU.  Det er heller ikke slik at regjeringen kan bestemme alt. Holmås sparker da også ballen videre til forbrukerne.

– Jeg vil gjerne komme med en sterk oppfordring til de norske importørene om å satse underleverandører fra utviklingsland. Men norske myndigheter bestemmer ikke over importørene. Det er derfor viktig å bevisstgjøre forbrukerne og øke etterspørselen etter u-landsvarer. Det er nettopp hva «Nyt Afrika»-kampanjen forsøker å gjøre, sier han.

For deltakerne i Nyt Afrika er ikke det nok. De er opptatt av de sinnrike mekanismene som er bygd opp i Vesten for å beskytte egne bønder og foredlingsindustri.

– Mer videreforedling av varene i Afrika ville skapt verdifulle arbeidsplasser og industri. Verdens rike land beskytter sin egen landbrukssektor og videreforedlingsindustri, og gir afrikanere rollen som eksportører av ubearbeidede bulkvarer som kjøpes til lave priser. Rike land, også Norge, benytter seg av tolleskalering, som betyr at varene får høyere toll jo mer bearbeidet de er.  Dette er sikkert god næringspolitikk for Norge og rike OECD-land, men gjør det enda vanskeligere for fattige land, sier Arild Hermstad.

---------------------------------------------------------------------------

Slik scorer Norge på hjelp til uland

Center for Global Development har kartlagt hvilke OECD land som hjelper utviklingsland mest ut fra sju parametere. 

Parametrene som landene rangeres etter er valgt ut fra politiske kriterier som støtter utvikling i fattige land:

1. Bistand: Både omfang av finansiell bistand og hvor bistanden blir gitt. Bistand til en stat som er svært fattig og godt styrt uten store problemer med korrupsjon vil bli belønnet med høy score.    

Her rangeres Norge som nummer 1. Norge gir over 1 prosent av BNP til bistand, hvorav mesteparten ikke er «bundet», det vil si at mottakeren kan bruke pengene der det er mest behov. 

2. Handel: Land rangeres ut fra hvor åpne de er til handel – hvor lave deres handelsbarrierer er. 

Selv om Norge har relativt lave tariffer for import av tekstiler, ender landet på 25. plass, av 27 land.. Årsaken er svært høye tariffer på landbruksvarer og sterk subsidiering av norsks landbruk. 

3. Investeringer: Mengden utenlandske direkteinvesteringer i utviklingsland og porteføljeinvesteringer. I tillegg blir landene målt på insentiver for investeringer i utviklingsland, som skattelette og politisk risikoforsikring.

Her er Norge på en 6. plass. Norge benytter seg av globalinntektsprinsippet for å unngå dobbeltbeskatning og har ikke noen restriksjoner på pensjonsfondsinvesteringer i utviklingsland. 

4. Migrasjon: Indeksen favoriserer land som tar imot ufaglærte immigranter, men indeksen ser også på mengden immigranter. Indeksen ser i tillegg på åpenhet for studenter fra fattige land og støtte til flyktninger og asylsøkere.    

Også her gjør Norge det godt på grunn av det store antallet  immigranter, både ufaglærte og utdannede, som slippes inn i landet, da også med vekt på antallet flyktinger Norge tar imot. I tillegg tilbyr Norge gratis utdanning for både nasjonale og utenlandske studenter.  

5. Miljø: Hva velstående land gjør for å redusere effekten av klimautslippe som påvirker utviklingsland. 

På dette punktet gjør Norge det dårlig og ender på en 26. plass. Dette er blant annet fordi Norge har høy produksjon av fossilt brennstoff per innbygger, høy subsidiering av fisk og lave skatter på bensin. 

6. Sikkerhet: Om landene sender penger og personell til fredsbevarende operasjoner, om de sender flåter for å beskytte sjøveier, om de deltar i internasjonale sikkerhetsoperasjoner og om de eksporterer våpen.   

Norge bidrar med mye personell- og finansiell støtte til fredsbevarende og humanitære operasjoner, men bidrar lite med beskyttelse for sjøveier som er viktige for internasjonal handel. 

7. Teknologi:Tiltak for å motivere til utvikling og formidling av innovasjon som har en bruksnytte også for utviklingsland. Her inngår også statlige subsidier av FoU og hvilken politikk staten fører på immaterielle rettigheter av varer som har en generell interesse som for eksempel medisin.   

Norge tilbyr relativt høye skatteletter  på FoU. I tillegg gir staten patentunntak for forskningsformål. På den annen side brukes en stor del av FoU-tildelingen fra statsbudsjettet på forsvar, samt at den norske staten ikke tilbakekaller ubrukte patenter. Dermed havner Norge her på en niende plass.     

Kilde: Center for Global Development

Annonse
Annonse