Annonse

Pengene holder liv i EUs fredsvisjon

Thorbjørn Jagland er en mann med mange hatter. Forrige uke dukket han opp i Berlin som generalsekretær i Europarådet. Tre dager før hadde han som Nobelkomiteens leder kunngjort at EU fikk Nobels fredspris. Under Berlin-besøket fikk generalsekretær Jagland mange godord for prisen til komitéleder Jagland. 

Kansler Angela Merkel var begeistret over å få en hyggelig EU-nyhet for en gangs skyld. Det har vært mange av det motsatte slaget det siste året. «Madame Europa» som hun kalles i de kriseplagede eurolandene i sør, er ikke særlig populær for sine krav om at kriselandene skal spare seg ut av krisen.

– Reaksjonen fra Merkel var veldig positiv og hun sa at Nobelkomiteen hadde vist mot ved å gi prisen nå, og at det er en påminnelse til Europa om hva man har oppnådd og at vi ikke må la det gå tapt, fortalte Thorbjørn Jagland til norske journalister etter møtet.

På spørsmål fra Mandag Morgen om EU fortsatt vil skape fred de neste 60 årene sier Jagland:

– Det er åpenbart at EU må løse eurokrisen i første omgang. På lengre sikt er den største utfordringen å balansere enkeltlandenes ønske om en nasjonal identitet og samtidig skape et fellesskap i Europa. Økende politisk ekstremisme er en politisk fare i en økonomisk krise slik vi har nå. Det er en utvikling vi har sett tidligere i Europa i slike sosialt spente situasjoner.

I Jaglands århundreperspektiv er selvfølgelig Den kalde krigen, de to verdenskrigene og de mange revolusjonene og okkupasjonene i Europas historie mer dramatiske enn skyggen av eurokrisen. Men finans- og valutakrisen kan sprenge mer enn Europas grenser. 

Millioner av mennesker er rammet nedskjæringer, arbeidsløshet, migrasjon og fortvilelse. Det haster med å komme videre. Europa trues ikke bare av en tapt generasjon i arbeidslivet. Sosial misnøye kan gi politisk ekstremisme, sosiale konflikter og en splitting av EU i sør og nord – rik og fattig. I stater som Storbritannia, Spania, Belgia og Italia truer rike regioner med å splitte hjemlandet geografisk. Det kan gi nye konflikter.

Fire år etter at eurokrisen startet er det likevel tegn på at unionens politikere har nådd et vendepunkt. En million spanjoler har forlatt landet der arbeidsløsheten er på 25 prosent. En lignende situasjon er det i Hellas og Portugal. I Tyskland har det kommet nærmere en million arbeidsinnvandrere. Sør- og Nord-Europa trues av et økonomisk klasseskille der de unge drar til de rike landene og de fattige landene sitter igjen med gjelden og stadig færre til å betale den.

Striden om hvem som har skylden for elendigheten er likevel i ferd med å vike for viljen til å gjøre noe. Politikerne både i sør og nord ser under det stadig økende presset at de har mer å tape enn å vinne på å la situasjonen fortsette å utvikle seg for å skaffe nasjonale, politiske fordeler i forhandlingene. EU er sånn sett ikke annerledes enn andre politiske institusjoner.

En fersk studie fra den tyske Bertelsmann-stiftelsen viser at en kollaps i eurosamarbeidet vil koste dyrt både for de som faller ut og de som blir. Hele 17.000 milliarder euro (125.000 milliarder kroner) i tapte kreditter, økonomisk nedtur og stigende ledighet frem til 2020 kan bli prisen. Den økonomiske modellen omfatter virkningene av en full eurokollaps i Hellas, Irland, Portugal, Spania og Italia på verdens 42 største økonomier. Disse landene utgjør over 90 prosent av verdensøkonomien. Selv økonomiske stormakter som USA og Kina og euroskeptiske Storbritannia vil bli hardt rammet av en full eurokrise (se figurer).

Kollaps og kaos?

En full kollaps regnes i dag likevel som mindre sannsynlig enn for bare et halvt år siden. De to klareste dumpekandiatene, Hellas og Portugal, vil kunne forlate euroen uten at det blir et økonomisk jordskjelv i resten av verden.

– Hvis Hellas forlater euroen vil de økonomiske følgene for de fleste land være under kontroll i løpet av to år. Men det vil ha en kraftig virkning i Hellas, sier økonom Thiess Petersen fra Bertelsmann-stiftelsen. Petersen har ledet studien. Hellas økonomi vil i løpet av åtte år – fra 2013 til 2020 – skrumpe med 94 prosent – og tape nesten et helt års økonomisk aktivitet – bruttonasjonalprodukt – BNP.

Først om Spania og Italia går over ende og forlater euroen, vil det kunne bli en global krise. I Europa vil Frankrike bli hardest rammet av at landets viktige handelspartnere faller ut av euroen. Frankrike vil da kunne miste 154 prosent av sitt BNP over de neste åtte årene. I Tyskland vil tapet være 70 prosent. 

I Kina, som har EU som et viktig eksportmarked, vil den økonomiske aktiviteten falle med 50 prosent av et års BNP over åtte år. I USA vil tapet være rundt 25 prosent av BNP, ifølge Bertelsmann-stiftelsen.

Modellen har lagt til grunn at landene som forlater euroen vil gå gjennom en gjeldsanering, der 60 prosent av gjelden slettes og at deres nye valutaer kan få redusert verdien med 50 prosent i forhold til euroen. Det gir kanskje billigere arbeidskraft for eksport, men økonomien må tåle mindre innenlands etterspørsel. Et åpent spørsmål er også om ikke arbeidskraften heller vil utvandre til steder der lønningene fortsatt er høye.

Migrasjonen av unge arbeidstagere er den største faren ved en eurokollaps. Da forsvinner også landets fremtid. Og kriselandene sitter tilbake med stadig færre yrkesaktive til å betale gjelden. Millioner av søreuropeere er allerede på vandring på jakt etter et bedre liv. 18,2 millioner mennesker var uten arbeid i EU i august – det høyeste tallet siden euroen kom på gaten i januar 2002. I vinter kan ledighetstallene komme over 19 millioner av en befolkning på 502 millioner mennesker, frykter rådgivningsselskapet Ernst & Young.

Mange av søreuropeerne drar til Tyskland der økonomien går godt og eldrebølgen gjør at det er mangel på arbeidskraft. Offisielt er det registrert en halv million grekere, spanjoler, portugisere og italienere som jobber i Tyskland, men i mediene spekuleres det i at opp til en million mennesker kan ha funnet jobber i nord – for eksempel hos slektninger som allerede bor der.

Pengeflukten

Flukten av arbeidskraft følges av flukten av kapital. Ingen vet hvor mye penger som er på flukt fra råtne banker, usikre statsobligasjoner og stagnerende markeder i sør. 

Men i Hellas, som er verst rammet, har bankene mistet rundt en femtedel av sin innskutte kapital, ifølge den europeiske sentralbanken ESB. I Irland og Spania ligger tallene rundt fem prosent. Kapital investeres i boliger, aksjer og obligasjoner i nord, og har bidratt til å øke forskjellene enda mer mellom sør og nord. 

Men det gir liten grunn til glede i Tyskland, mener professor Hans Werner Sinn, en av landets mest profilerte og respekterte økonomer. Sinn er eurotilhenger og -kritiker på samme tid. Han mener euroredningen er i ferd med å komme ut av kontroll, fordi redningshjelperne på død og liv må seigpine ofrene for å gi dem hjelp. Han mener det bare er et spørsmål om tid før EU får et felles lånemarked for eurolandene.

Det siste året har Sinn studert det økende gapet i kapitalbalansen mellom de europeiske sentralbankene i det såkalte Target 2-systemet. Det er ingen lett oppgave, fordi tallene må hentes nasjonalt og sentralbankerne er ikke akkurat begeistret over oppmerksomheten. Over 400 sider i boken «Target-fella – en fare for våre penger og våre barn» trekker Sinn opp et scenario som kan sende også det rike Europa ut i en kollektiv kollaps. 

For samtidig som tyskerne finansierer det meste av Den europeiske sentralbankens hjelp til kriselandene, har de sammen med sine allierte i nord (Finland og Nederland) et klart mindretall innad i ESBs råd, der hvert av de 17 landene har en stemme. Dersom landene i sør velger å hoppe av sparekursen eller gå ut av euroen, risikerer landene i nord å sitte igjen med regningen.

– Vi sitter alle i fella. Eurokrisen er ikke lenger en finanskrise for banker og gjeldstyngede land. Den sprer seg til realøkonomien, truer våre oppsparte midler og våre barns fremtid, sa Sinn da han presenterte boken i Berlin.

Kapitalflukten fra sør gjør at den europeiske sentralbanken sprøyter milliarder av euro i billig kreditt inn i skadeskutte banker. ESB støvsuger også markedet for råtne statslån for å presse ned renten kriselandene må betale for å ta opp nye lån. Problemet er bare at støvsugerposen begynner å bli full. ESB finansierer moroa gjennom sentralbankene i euro-nord som fortsatt har tillitt (Tyskland, Nederland, Finland og Luxembourg) og sender hjelpen til de som ikke har tillit i euro-sør (Hellas, Portugal, Irland og Spania). 

Sinns spørsmål er hvor lenge dette kan holde på. Tyskland har allerede samlet opp Target-gjeld for 750 milliarder euro. I tillegg er landet eksponert i EUs redningspakke med 190 milliarder euro.

EU risikerer å gå i oppløsning og Tyskland må ta på seg ansvaret for å redde euroen, mener den 82 år gamle finansguruen George Soros. 

– Det er en alvorlig fare for at euroen bryter ned EU. Den måten det kan unngås på, er at Tyskland tar på seg et større ansvar for å hjelpe, ikke bare i egen interesse, men også for gjeldslandenes skyld, sa Soros i forrige uke.

Den 70 år gamle tyske finansministeren Wolfgang Schäuble er en av forkjemperne for en hard linje i eurokrisen. Han har i det lengste vegret seg mot et felles europeisk lånemarked for eurostater. Men selv Mr. Euro ser nå at det ikke hjelper å oppdra en pasient om vedkommende stryker med og overlater gjelden til legen.

– There will be no «staatsbankerott» in Greece, sa Wolfgang Schäuble på sin euroengelsk da han var på vei hjem fra årsmøtet i det internasjonale pengefondet IMF i Tokyo forrige helg. Det var første gang tyskerne forpliktet seg til å holde Hellas i euroen og betale prisen.

Samtidig viste meningsmålingene etter Merkels besøk i Hellas nylig at det i Tyskland for første gang siden krisen begynte er et knapt flertall for å holde Hellas i euroen. 

Endelig letter tyskerne på sparetrykket og ser at en kollaps i sør også truer dem. Slik er EU i praksis. 

Felles nytte fremfor egen nytte – når ingenting annet nytter.

Annonse
Annonse