Piratfrykt fører til kunnskapsbrems

Sveinung Engeland
Sveinung Engeland
Publisert: 15. august 2010 kl 15.50
Oppdatert: 29. oktober 2010 kl 14.27

De siste tiårene har debatten rundt kunnskapsspredning og immaterielle rettigheter skutt fart i takt med de nye fremvoksende økonomienes kopiering av vestlige produkter og vestlig teknologi. Billig kopimedisin fra India har utfordret den internasjonale legemiddelindustrien. Lenger øst har vestlige næringslivsgiganter blitt skremt av kinesernes tilsynelatende lemfeldige forhold til utenlandske selskapers eierrettigheter til egenutviklet teknologi.


Kampen om kunnskapen har ført til at vestlige land har fått trumfet igjennom nye og strengere patentregler, og i disse dager forsøker de nærmest i stillhet å tvinge frem en ny internasjonal avtale mot kopieringsvirksomhet (se tekstboks). I tillegg har frykten for «uhemmet kunnskapsspredning» ført til at vestlige land og bedrifter inngår bilaterale særavtaler med andre, gjerne mindre ressurssterke land og virksomheter, for derved å holde resten av verden utenfor.
Dragkampen har endt med at vestlige land og selskaper har klart å sikre bedre beskyttelse for sin kunnskap enn de burde ha, mener forskere knyttet til det europeiske forskernettverket GARNET.


– Amerikanerne «stjal» i sin tid kunnskap og teknologi fra England for å bygge opp egen industri mens de beskyttet seg bak høye tollmurer. Kineserne gjør noe av det samme i dag, men nå vil amerikanerne stanse dem. Jeg er ikke sikker på at kinesernes kopieringspraksis i dag er klart mer «tyvaktig» enn den praksisen som i sin tid ble fulgt da amerikanerne kopierte engelsk industri, sier professor i statsvitenskap, Helge Hveem, ved Universitetet i Oslo.
– Vi har et åpenbart dilemma. På den ene siden står vestlige selskaper som – hvis de ikke får tilstrekkelig beskyttelse av sin intellektuelle eiendom – sier at de mister en god del av motivasjonen for å etablere virksomhet i disse landene og ta kostnadene med å utvikle ny teknologi. På den annen side er det ingen tvil om at de etablerte industrisamfunnene i stor grad er bygget på kopiering av andre. Spørsmålet er om man, hvis man vil ha utvikling, kan unngå at samfunn som står på et lavere teknologisk og kunnskapsmessig nivå, friest og billigst mulig kopierer landene som er på et høyere nivå, sier Hveem.


Professoren har ledet gruppen av forskere innenfor GARNET-nettverket, som har studert internasjonal regulering av kunnskapsproduksjon og kunnskapsoverføring. Resultatene av forskningsprosjektet legges frem på et seminar i Oslo denne uken og kommer ut som bok på det britiske forlagshuset Routledge neste år.


For mye bilateralt

Forskerne har kartlagt de viktigste måtene kunnskap spres på, og hvordan dette blir regulert. Det handler blant annet om utdannings- og forskningssamarbeid på tvers av landegrensene, om bedrifter og institutter i forskjellige land som samarbeider om forskning og utvikling, og om direkteinvesteringer som innebærer at teknologi og kunnskap følger pengene og overføres til nye land.

Men det handler også om kunnskap som spres gjennom handel med varer og tjenester. Som en rekke asiatiske suksesser viser, kan det være mye å lære om teknologi og prosesser ved å plukke fra hverandre og studere produkter og tjenester fra andre land. Kunnskapsspredning skjer også ved at mennesker flytter på seg, og i form av den åpne strømmen av ideer som formidles via massemedier og internett (se figur nederst på siden).

Saken fortsetter under annonsen

På flere områder som berører kunnskapsspredning skjer det en klar liberalisering av reglene. Samtidig er det en rekke forhold som bidrar til å hemme kunnskapsflyten. GARNET-forskerne peker på følgende utviklingstrekk som bidrar til å bremse spredningen av kunnskap:

  • Mer patent: Patenter er bedre beskyttet enn før, og med den internasjonale avtalen om immaterielle rettigheter, TRIPS (se tekstboks), fra 1995 er beskyttelsen forlenget til 20 år og blitt internasjonalisert. Det innebærer større begrensninger på spredning av kunnskap og kan også gi mindre konkurranse.
  • Eksklusivt samarbeid: Det inngås stadig flere bilaterale avtaler om forskningssamarbeid. Slike avtaler åpner for mer kunnskapsoverføring mellom avtalelandene, men innebærer ofte også mindre av den fleksibiliteten som TRIPS-avtalen åpner for, og de kan bremse spredning av kunnskap til tredjeland.
  • Lav forskermobilitet: Fortsatt er det en relativt liten andel av verdens studenter og forskere som tar utdanning og forskningsjobber i andre land. Andelen har ligget stabilt på 2 prosent i lang tid.
  • Avtale-jungel: Det er en tendens til at reglene knyttet til direkteinvesteringer i forskjellige land mykes opp. Men siden det ikke finnes noen multilateral avtale, har en stadig voksende jungel av bilaterale avtaler gjort regulering av direkteinvesteringer mer uoversiktlig.
  • Mindre innvandring: Innvandringsskeptiske holdninger er på fremmarsj, ikke bare i Vesten, men også i mange utviklingsland. Strengere immigrasjonspolitikk bidrar til mindre flyt av personer som tar med seg kunnskap og ideer – selv om noen land nå stadig mer aktivt «siler» for å få intelligensarbeidskraft.


I det offentlige ordskiftet er det striden om patenter og beskyttelse av teknologi og immateriell eiendom som har fått mest oppmerksomhet. Utviklingsorienterte miljøer har protestert høylytt mot store multinasjonale selskapers patentering av blant annet genmodifiserte organismer og livsviktige medisiner. Multinasjonale selskaper og vestlige regjeringer har like høylytt kritisert hemningsløs kopiering av teknologi og produkter som det er knyttet rettigheter til.

– Det er en gråsone her mellom det som er rimelig grei kopiering og det som er rent tyveri. Nøyaktig hvor grensen skal trekkes, får være opp til politikere i samarbeid med teknologer og jurister å finne ut av. Men vi mener at vestlige selskaper har klart å bevege grensen for langt i sin retning, slik at det hemmer kunnskapsoverføringen. Vi må finne bedre kompromisser, sier Hveem.

Det europeiske forskernettverket ser med bekymring på det stadig økende antallet bilaterale avtaler på områder som berører spredning av kunnskap. Siden 1959 har de for eksempel registrert bortimot 3000 bilaterale avtaler som regulerer direkteinvesteringer. Forskerne mener bilaterale avtaler ofte bidrar til forskjellsbehandling. Dessuten er det som regel en svak og en sterk part når slike avtaler inngås.

Derfor mener de det i stedet for mange bilaterale avtaler bør satses på multilaterale avtaler som kan sikre friere flyt av kunnskap. De tror ikke det er mulig å samle alt som handler om kunnskapsspredning i én global avtale, men foreslår at flere multilaterale avtaler kan være underlagt et felles sett av prinsipper.

Saken fortsetter under annonsen


Dagens TRIPS-avtale om patenter er generelt sett bedre enn bilaterale avtaler, men gir for mye beskyttelse, mener han, og tror ikke et noe mindre strengt patentregime vil stanse bedriftenes forsknings- og utviklingsarbeid. Erfaringen viser i alle fall at strengere beskyttelse ikke nødvendigvis gir mer forskningsintensive bedrifter.

– TRIPS ga den farmasøytiske industrien sterkere beskyttelse for sine produkter slik at de skulle ha motiv for å bruke penger på å forske videre og utvikle nye produkter, uten fare for at andre skulle kopiere dem og høste gevinsten av deres arbeid. Men en fersk EU-studie har vist at den økte beskyttelsen de fikk, ikke har ført med seg mer forskning. Noen av lederne for «Big Pharma» uttalte da også selv til Financial Times nylig at de innoverer for lite, og spesielt på de glemte epidemiene som rammer utviklingsland.

Hveem mener behovet for bedre balanserte internasjonale avtaler aktualiseres med ACTA-avtalen som ble kjent tidligere i år. Et avtaleutkast er forhandlet frem av USA, Japan, EU og en rekke andre land og er ment å stanse ulovlig kopiering av patenter, teknologi og datafiler (se tekstboks på neste side).

– Jeg forstår at selskaper som legger ned store summer i forskning og utvikling trenger grunnleggende beskyttelse av sine intellektuelle verdier, men er redd det er krefter som vil trekke dette for langt, sier Hveem.

Får støtte
Forskernettverkets bekymring deles av Dirk Van Damme, leder for OECDs Senter for utdanningsforskning og innovasjon (CERI). Han liker tanken om internasjonale retningslinjer som kan sikre bedre kunnskapsflyt.

– Vi er bekymret for de stadig mer omfattende reglene for beskyttelse av immaterielle rettigheter. Jeg synes det er riktig med regler for dette, men beskyttelsen er blitt for dominerende, regelverket er oppstykket og varierer fra land til land. Derfor trenger vi noen felles, retningsgivende rammer globalt, sier Van Damme.

CERI-lederen mener kunnskapsproduksjonen og forskningssystemene internasjonalt fungerer rimelig godt, men ser flere trekk som gir grunn til bekymring.

Saken fortsetter under annonsen

– Det gjelder blant annet enkelte bransjer hvor vi ser at økonomiske interesser legger begrensninger på kunnskapsspredningen. Ett eksempel er farmasøytiske firmaer som hindrer at viktige forskningsfunn offentliggjøres fordi det er imot deres økonomiske interesser, sier Dirk Van Damme.

Forsker-påstandene om at beskyttelsen av patenter og kunnskap er for sterk, er imidlertid mildt sagt kontroversielle. I USA er næringslivet i harnisk over flommen av billige kinesiske kopiprodukter som oversvømmer verdensmarkedet, og de hevder flommen bare blir større og større (se tekstboks). Også blant norske bedrifter er kinesernes forhold til immaterialretten et stadig tilbakevendende irritasjonsmoment.  

Paul Chaffey, leder for NHO-organisasjonen Abelia som organiserer 900 kunnskaps- og teknologibedrifter, sier han ikke tror strenge patentregler bremser kunnskapsspredningen noe særlig. Han viser til at nye forretningsmodeller på mange områder er i ferd med å erstatte patent-tankegangen. Det gjelder ikke minst i it-bransjen.

– I stadig flere bransjer ser vi at man i stedet for å hegne om det man har utviklet, velger å dele de teknologiske basiskunnskapene med hverandre. Jeg mener det er viktig at man har en viss beskyttelse, slik at de som utvikler nye ting får betalt for det. Men det er også viktig å fremme nye måter å spre kunnskap på. Åpen innovasjon vil få større betydning i fremtiden. Samhandling gir gevinster. Den teknologiske utviklingen, og innovasjonskraften som ligger i det å utvikle nye forretningsmodeller, er så kraftig at det er vanskelig å hindre kunnskapsspredning særlig lenge, sier han.

– Helge Hveem og de andre forskerne er inne på mange av de riktige tingene, men er nok hakket mer pessimistiske enn meg. Jeg tror ikke kunnskap vil bli veldig innelåst lenge av gangen. Tyngdekraften går ikke den retningen i det hele tatt. Både den politiske og teknologiske utviklingen går i retning av liberalisering og større mobilitet, sier Chaffey.

I Norge har Patentstyret i mange år oppfordret norske bedrifter til å bli flinkere til å ta patent for å stå sterkere i den internasjonale konkurransen. Avdelingsdirektør Bjarne J. Kvam avviser at de og patentsystemet er med på å legge lokk på kunnskap.

– Tvert imot er patentsystemet en måte å spre kunnskap på. Selv om man ved patent får enerett til oppfinnelsen i 20 år, blir alle søknadene offentliggjort etter 18 måneder. Hele poenget er å gjøre kunnskapen tilgjengelig for andre. Dermed kan andre la seg inspirere samtidig som man unngår at hjulet finnes opp på nytt, sier Kvam.

Saken fortsetter under annonsen

En annen viktig side ved patentert teknikk, er at den kan lisensieres til andre. Derved kan den få økt utnyttelse, eksempelvis i markeder der patenteier ikke selv er aktiv, noe som kan representere en vinn-vinn-situasjon for partene, legger han til.

Han avviser at patentsystemet kun favoriserer industrialiserte land og systematisk slår uheldig ut for utviklingsland.
– Bildet er ikke så entydig som kritikerne gjerne vil ha det til. Man kan like gjerne hevde at en effektiv bruk av patentsystemet kan være en styrke for u-land, fordi det bidrar til at de i større grad kan få råde over egne oppfinnelser, sier Bjarne J. Kvam.