Proteksjonisme frister Europa og USA - Farlig for norsk økonomi, mener eksperter

Publisert: 23. september 2007 kl 17.00
Oppdatert: 20. april 2022 kl 14.38

U-landenes økte globale makt ble åpenbar da de sist sommer torpederte forhandlingene i Verdens handelsorganisasjon (WTO) fordi Vesten ikke ville gi dem de innrømmelser de krevde. Etterpå har antallet bilaterale handelsavtaler vokst like raskt som u-landenes lommebøker.

Frykten for globaliseringen har bitt seg fast i en rekke europeiske nasjoner, som til forskjell fra Norge merker hard konkurranse fra lavkostland innen flere sektorer. Med Frankrike i spissen prøver de nå å endre EU-kommisjonens økonomiske politikk, slik at markedsliberalisering ikke lenger får topp-prioritet. Tidlig i september leverte tidligere fransk utenriksminister Hubert Vedrine en rapport skrevet på oppdrag av president Nicolas Sarkozy, der kommisjonen får klar beskjed om at Frankrike forventer en «mye mer offensiv politikk når det gjelder beskyttelse, solidaritet og reguleringer,» samt aksept for retten til å beskytte såkalt strategiske økonomiske sektorer.

Det store spørsmålet blir hvor mange medlemsland som vil stille seg bak Frankrikes ønsker. I Vedrines rapport henvises det til spørreundersøkelser som viser at under 20 prosent av de spurte i Frankrike, Spania og Storbritannia betrakter globaliseringen som noe positivt.

Trenden er også synlig i USA. Skepsisen til ytterligere handelsliberalisering gjennom WTO er betydelig både blant republikanere og demokrater. Sjeføkonom Stephen Roach i investeringsbanken Morgan Stanley har identifisert 27 vedtak i den amerikanske kongressen siden 2005 som kan betegnes som «anti-kinesiske.»

Saken fortsetter under annonsen

Sjeføkonom Tor Steig i NHO mener det vil være farlig for Norge dersom de proteksjonistiske trendene griper om seg: «Som lite land må vi konsentrere vår eksport om noen få områder vi er gode på. Dermed blir vi helt avhengig av god markedsadgang på disse feltene. Store land som USA klarer seg mye bedre på egen hånd. De kan ha en relativt lukket økonomi i kraft av sin størrelse. Men for oss er god markedsadgang utenlands nærmest et være eller ikke-være.»

WTO-ekspert Arne Melchior ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) understreker at det er meget viktig for Norge å ha velfungerende internasjonale handelsregler: «Hvis krisen i WTO skulle bli mer alvorlig, slik at organisasjonen lammes og systemet for konfliktløsning svekkes, vil det være særlig negativt for små land som Norge, som teller mindre på kjøttvekta.»

Akkurat nå er det endringer i EUs energipolitikk som blir mest spennende for Norge. Sist onsdag la EU-kommisjonen frem et forslag med formuleringer som tyder på at energisektoren kan bli erklært som «strategisk sektor» med særlige skjermingstiltak mot utenlandsk eierskap. Saken skal diskuteres videre av de 27 energiministrene i oktober.

Saken fortsetter under annonsen

Norge i utakt med EU-trend

Mange elementer i den europeiske debatten kan virke litt fremmede for Norge. Vi er relativt lite utsatt for industriell konkurranse fra lavkostland, og frykten for oversvømmelse av underbetalte håndverkere fra Øst-Europa er snudd til bekymring for hvordan vi skal få mer arbeidskraft til landet. Heller ikke trusselen om strategiske oppkjøp i norsk næringsliv fra nyrike u-land vekk bekymring, kanskje fordi de ikke er interessert i oss. Det er først og fremst USA og Sverige som øker investeringene her til lands (se figur 1).

Antakelig er det kombinasjonen av alt dette som får Tor Steig til å konkludere med at han foreløpig ikke ser noen klare tegn til økt proteksjonisme fra norsk side: «Det har vært en del diskusjoner knyttet til statlig eierskap, men dette har mest kommet fra stortingssiden og ikke regjeringen.»

Saken fortsetter under annonsen

Steig innrømmer likevel at Næringsdeparte-mentets oppkjøp i Aker i juni befinner seg i et grenseland: «Det handler om å beholde eierskap på norske hender. Jeg skjønner at noen kan lese dette som samsvarende med internasjonale proteksjonistiske trender.»

Foreløpig har ikke EU formelt vedtatt noen ny økonomisk-politisk kurs, men Kommisjonen har mer eller mindre stilltiende akseptert en rekke «proteksjonistiske» tiltak fra enkeltland de senere årene. Det gjelder i første rekke beskyttelse av nasjonale energiselskaper, og bruk av såkalte «golden shares» der statene sikrer seg en eierpost i selskaper for å hindre utflagging eller salg.

En av de viktigste årsakene til denne aksepten er at også nøkkellandet Tyskland er i ferd med å kaste seg på den proteksjonistiske bølgen. Forbundskansler Angela Merkel har, i likhet med Sarkozy, uttrykt et ønske om å demme opp for «spekulative» kapitalkrefter. Men til forskjell fra den franske presidenten, prioriterer Merkel nasjonale tiltak fremfor et mer proteksjonistisk EU. Siste nytt er at den tyske regjeringen nå etablerer en egen komité som skal ha oppsyn med utenlandske fond som prøver å kjøpe seg opp i tysk industri.

Saken fortsetter under annonsen

Fra u-land til investeringsland

For tiden foregår en historisk forskyvning i det globale finansmarkedet. Tidligere satt Vesten med pengesekken alene. Nå kan de fremvoksende u-landene skilte med store overskudd. Med Kina i front bygger de opp store statlige investeringsfond. Ifølge Morgan Stanley, vil disse fondene vokse fra 2.500 milliarder dollar i dag, til 12.000 milliarder dollar allerede i 2015. Norges petroleumsfond er til sammenlikning på ca. 320 milliarder dollar i 2007.

Denne bratte kurven skyldes ikke bare økt økonomisk vekst, men også en ny investeringsstrategi. Som i tilfellet Kina, der interessen for å kjøpe amerikanske statsobligasjoner synker i takt med et ønske om høyere avkastning og ambisjoner om å skaffe seg eierskap i strategiske næringssektorer verden over.

Kinas direkte utenlandsinvesteringer har gått fra å være nærmest ikke-eksisterende i 2000 til å nærme seg 20 milliarder dollar i 2007. Nå økes takten ytterligere ved at kineserne etablerer egne investeringsfond. Ifølge beregninger i en fersk forskerrapport, vil investeringene nærme seg, eller til og med passere USAs i 2020, med mellom 250 og 380 milliarder dollar i året (se figur 2).

Saken fortsetter under annonsen

Listen over stansede forsøk på oppkjøp begynner å bli lang. Mest kjent er den amerikanske Kongressens blokkering av det kinesiske statlige oljeselskapet CNOOCs forsøk på å kjøpe Unocal for 18,5 milliarder dollar i 2005.

NHOs Tor Steig advarer norske myndigheter mot å foreta seg noe for å begrense utenlandske investorers adgang til Norge: «En nasjon må være attraktiv både for egne og utenlandske investorer. Utlendinger søker seg hit av samme grunner som får norsk kapital til å bli i Norge. Men i takt med at konkurransen hardner til, må politikerne bli enda flinkere til å tilrettelegge. Det kan de gjøre ved å satse på et høyt utdanningsnivå, god samferdsel og en skatte- og avgiftspolitikk som ikke avviker for mye fra de andre.»

Generelt resonnerer de fleste vestlige land i hovedsak i tråd med NHOs syn. Men det finnes også flere eksempler på at rike land fra sør ønskes velkommen også i de omtalte «strategiske sektorene». Kuwaits enorme statsfond har, for eksempel, kjøpt 3,1 prosent av aksjene i det europeiske forsvarskonglomeratet EADS.

En mulighet til å dempe frykten er å handle mer indirekte, som da Kina i fjor investerte 3 milliarder dollar i det amerikanske private investeringsselskapet Blackstone. Her har kineserne rundt 10 prosent av aksjene, men ingen stemmerett.

Sett med Det internasjonale valutafondets (IMF) øyne, er Blackstone-eksemplet også en måte å gjøre pengestrømmene mer synlige på. Deres sjeføkonom Simon Johnson har beskrevet statlige fond som «svarte hull» der risikoen for korrupsjon og dårlig forvaltning er betydelige.

I den sammenhengen kan det være verdt å merke seg at Financial Times har trukket frem det norske Statens pensjonsfond - utland som eksempel på et statseid fond som er «widely acknowledged to offer a model of good governance and accountability».

Signalene fra EU og USA om å skjerme visse næringer fra utenlandske investorer, har ikke gått upåaktet hen i Beijing og Kreml. Russlands president Vladimir Putin sa nylig under et besøk i De forente arabiske emirater at han nå vurderer å begrense utlendingers adgang til å investere i landet som mottiltak: «Vi husker en tid da vårt økonomiske potensial, inkludert investeringssfæren, var begrenset og vi fikk høre fra utlandet at vi skulle åpne økonomien vår så mye som mulig (…) nå som vi har nådd dette potensialet tar andre land, våre partnere, skritt i den motsatte retningen ved å sette betingelser eller effektivt stenge sine markeder for investeringer,» sa Putin ifølge Associated Press.

U-land: Vesten trekker opp stigen etter seg

Uttalelsen vitner om en tillitskrise som finner gjenklang i analysene fra mange av u-landene som var skuffet over sammenbruddet i forhandlingene i WTO. U-landene har lenge vært villige til å liberalisere, i forventning om at dette skulle lette deres markedsadgang. De er blitt skuffet over Vestens manglende vilje til å rette opp det de oppfatter som skjevheter i systemet.

«De rike landene burde i større grad forsøke å se WTO-prosessen fra u-landenes side,» mener lederen for avdeling for internasjonal økonomi ved NUPI Fulvio Castellacci: «Ta for eksempel TRIPS-regelverket som beskytter patenter. For mange u-land fremstår dette som en ren proteksjonisme fra de rike landenes side. Deres motstand mot våre offensive krav kan i betydelig grad leses som naturlige reaksjoner på at dagens system ikke er rettferdig.»

Castellacci tror fortsatt det er mulig å komme videre i forhandlingene dersom vi aksepterer at også u-landene vil skjerme seg strategisk. Han støtter ikke oppfatningen av at dette vil representere et tilbakeslag for globaliseringen: «Forskning viser at beskyttelse av såkalte «infant industries» – virksomheter som ennå ikke er modne for fri konkurranse – i u-land ikke har så mange negative bieffekter som mange tror. Derfor må vi forstå at en slik form for proteksjonisme ikke nødvendigvis er negativ.»

Hans kollega Arne Melchior minner om at frykt for utenlandsinvesteringer ikke nødvendigvis representerer noe nytt: «Alle forsøk på å skape et globalt regelverk for investeringer har gått i vasken. Det er bare OECD og EØS som har kommet langt på vei på dette feltet. Ser vi stort på det, er kanskje det mest iøynefallende at u-landene de siste 20 årene har tatt mange skritt for å lette investeringsadgangen.»

Melchior er imidlertid ikke optimist når det gjelder mulighetene til å rehabilitere WTO: «Veien videre vil nok være preget av et mer fragmentert handelssystem. De store forhandlingsrundene med 150 land er dømt til å gå tregt. WTO kunne kanskje revitaliseres dersom store u-land gikk i spissen, men både India og Brasil har et ambivalent forhold til frihandel og det er lite trolig at de vil overta Vestens førerrolle. Trenden med en økning i bilaterale avtaler vil nok fortsette.»