Annonse

Byråkratiet i krise

Kronikken til Eivind Tesaker, avdelingsdirektør i Kulturdepartementet, i Aftenposten i går, har vakt oppsikt. Han gir det byråkratiet han er en del av det glatte lag. I korthet går kritikken ut på at det er for mange beslutningsledd fra saksbehandler til statsråd. Flere steder er det syv nivåer. Den elektroniske saksbehandlingen som er innført,, sparer de ikke tid på. Det flagrer mer papir i departementene enn noen gang. 50 kg papir per ansatt er det i Kulturdepartementet. Det lages stadig håndbøker som skal lette arbeidet, men man skal ha oversikt over «hjelpen» også. Det går mye tid med til diverse internopplæring om alt mulig som ikke bare er kjekt å ha, men også kjekt å kunne. Alle prosesser tar lengre tid. Alle skal arbeide på kryss og tvers og alle hensyn skal ivaretas.

Målet er å søke konsensus slik at en unngår kritikk. Og så gjelder det å passe som smeden på at en ikke bryter noen regler, retningslinjer eller pålegg, i tillegg må en passe seg for Riksrevisjonen, statlige tilsyn og Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite. Man må også tenke på hva mediene kan komme til å interessere seg for.

Resultatet er at det brer seg en kultur preget av frykt for å gjøre feil. Det betyr at det blir fattet færre beslutninger og kontroversielle saker blir liggende. Tesaker mener det produseres langt mindre enn tidligere i departementet. Flinke folk vil ikke ha det slik. De vil være med på noe de opplever som viktig og meningsfylt. Tesaker mener byråkratiet svekkes ved at for mange gode folk slutter på grunn av tingenes tilstand.

Dette er en systemkritikk. Det er ikke en kritikk mot departementsråd Kristin Berge. Hun er den typen leder man ønsker seg som leder for et departement. Berge er systemets kvinne. Hun leder etter boka for god ledelse i staten.

Plattform for ledelse

Staten har utarbeidet en egen plattform for ledelse. Her er det nettopp konsensusledelse som holdes fram. Idealet er lederen som tar alle mulige hensyn. Det står om prosess og samarbeid side opp og side ned. Men det står lite om beslutningskraft, at ledere noen ganger må bruke makt og overkjøre noen for å få saker igjennom, at ledere må regne med å få kritikk og at de ikke bør plages særlig med det. Det er en idealisert, harmoniserende ledertekning som heies fram. Ingen er uenig i noe som helst som står i den statlige plattformen for ledelse i statsforvaltningen. Drøvtyggingen har gjort sin gjerning.

I et byråkrati er man opptatt av å gjøre tingene riktig. Ledelse handler om å gjøre de riktige tingene. Slik er det ikke i et byråkrati. Der er det slik at ledelsen må være mer og mer opptatt av å gjøre tingene riktig. Og ikke nok med det. Alle må være opptatt av å kunne stille statsråden i et best mulig lys. Derfor må det som kommer ut fra et departement drøvtygges i informasjonsavdelingen. Deres oppgave er også å passe på at det som ikke er til statsrådens fordel ikke kommer ute, med mindre det handler om informasjon man kan kreve med henvisning til offentlighetsloven.

Det tar mye tid å gjøre alt riktig. Det blir stadig flere lover og bestemmelser man skal forholde seg til og ulike hensyn som skal veies i forhold til hverandre. Bak en regel står det alltid en interesse, sa Gudmund Hernes en gang. Interessegruppene er sterke. De lar en ikke få fred om det er en sak som er viktig for dem.

Tesakers kritikk er heller ikke rettet mot statsråd Anniken Huitfeldt. Hun er ikke spesielt passiv eller redd av seg. Før henne tronet Trond Giske i departementets kongestol. Med Giske følger det handlekraft. Han snudde opp ned på mye i departementet. Det ble fattet kontroversielle avgjørelser på løpende bånd. Anniken Huitfeldt hadde det første året hun var minister sin fulle hyre med å ta ned alle ballene Giske hadde spilt opp.

Aller minst har Tesaker kritikk noe med partier å gjøre. De borgerlige styrer på samme måte.

Handlingslammelse

Tesaker kritikk bør ikke overraske. Vi har hørt den i ulike varianter før. Fordi han har tjent dette systemet i årevis og er dyktig, bør han lyttes til. Han sier mye det samme som tidligere statsråd Erik Solheim sa for noen uker siden. Han mener frykten for feil virker handlingslammende. «Det er så mange lover en skal forholde seg til at man må bryte noen for å få gjort noe, sa Solheim. Han vil revisorkulturen som preger departementene til liv og istedenfor fremelske det han kaller en «ingeniørkultur»

Ingeniørene skaper, bygger, driver på, finner på noe nytt, prøver hvordan det virker. Det er det det er for lite av i offentlig sektor. Erik Solheim var innenfor og fikk ikke gjort noe med systemet. Eivind Tesaker er innenfor og vil sannsynligvis oppleve det samme. Bård Vegard Solhjell ga i fjor ut en bok der han var inne på noe av svakhetene når det gjelder å fatte «store beslutninger». Han er også systemets mann.

Men alt håp er ikke ute. Når flere reiser kritikk, beredes grunnen for å gjøre endringer. De vil ikke først komme i departementene. Skal noe skje, må det skje i politiet. Det er her en må vise at en kan styre på en annen måte. Det haster. Det er Grete Faremo som har ballen.

Hva som bør skje, er tema en annen gang.

Annonse
Annonse