Annonse

For høye lønninger

Lønn fastsettes i forhandlinger mellom arbeidsgiver og arbeidstakere. Her skal ikke politikerne blande seg inn. Vanligvis gjør de heller ikke det. Bare når det gjelder store reformer,  for eksempel pensjonsreformen, kommer regjeringen på banen for å bidra til at lønnsoppgjøret kommer i havn. Det var snakk om at regjeringen måtte komme på banen i år også for å sikre alle to ukers betalt fedrepermisjon. Før helgen gjorde regjeringen det klart at det ikke ville komme på tale. Partene selv måtte finne ut av det.  Resultatet ble at dette ble lagt inn i «årets løsning». Det nyttet ikke lengre for arbeidsgiverne å stå i mot.

Det ligger an til at de samlede lønnstilleggene for ansatte i industrien blir på om lag fire prosent i år. For alle som jobber inne olje, gass og leverandørindustrien, er ikke dette noe problem. For de som jobber i eksportindustrien, betyr det en betydelig svekket konkurranseevne. Lønningene stagnerer eller går ned hos flere av de bedriftene i Europa vi konkurrerer med. For norske bedrifter kan en lønnsøkning på fire prosent bli katastrofalt.  På en annen side, de trenger jo virkelig arbeidsplasser i mange europeiske land der de sliter med høy arbeidsløshet.  Slik sett er det ingen katastrofe om de utkonkurrerer tradisjonell industri i Norge. Så kan vi fortsette på det sporet vi er i, å bruke en stadig større del av den kompetente arbeidskraften inne gass og olje. Arbeidsgivere og arbeidstakere innen norsk industri skulle ønske at det ikke var slik. De har selv ansvar for at det blir slik. Det er selvsagt opp til ansatte i en del utsatte bedrifter å ikke kreve lønnstillegg i år i de lokale forhandlingene. Det vil nok skje i håp om at det skal være tilstrekkelig for å sikre arbeidsplasser.

Samme lønn

LO nådde også gjennom med prinsippet om at vikarer skal ha samme vilkår som fast ansatte. Det er jo det vikarbyrådirektivet legger opp til. Så det er ikke overraskende at det går i denne retning. Med utgangspunkt i at norske lønninger er for høye i forhold til land vi konkurrerer med, skulle en tro det burde være mulig å leie inn vikarer med lavere lønn. Men slik er det altså ikke.

Det er bruken av vikarer det har stått mest strid om. De som har kjempet mot vikarbyrådirektivet, frykter at dette vil gjør det enklere og mer legitimt å bruke vikarer framfor fast ansatte. Mer av den styringsretten har ikke arbeidsgivere gitt fra seg i årets oppgjør.  Arbeidstakerne når neppe fram i det offentlige oppgjør med strengere krav for å leie inn vikarer.  Vikarbyråer kommer vi til å bli mer og mer avhengige av. Grunnen er at en del av den kompetente arbeidskraften ønsker fleksibilitet og arbeidsgivere en redd for å binde seg opp til faste ansettelser.  

Oppgjøret i offentlig sektor kommer til å havne omtrent likt med oppgjøret i privat sektor. Det hjelper ikke hva Anders Folkestad i Unio sier. Vi har nå en gang et system der frontfagene, den konkurranseutsatte industrien, legger rammene.  Men det kan nok være at man i offentlig sektor kommer ut med noe høyere tillegg enn i privat sektor. Litt slingringsmonn tillater systemet.

Mest til hvem?

Offentlig sektor må kjempe hardt for å skaffe seg kompetent arbeidskraft i tiden framover. Da er lønn et viktig virkemiddel.  Arbeidsgiverne er interessert i kun å gi høyere lønn til de yrkesgruppene en er mest avhengig av. Det er ikke noe poeng for arbeidsgivere å øke lønnen til alle grupper. Da skulle en tro det ble høyere lønn til noen grupper og lavere til andre. Det kan nok skje at enkelte grupper kommer noe bedre ut enn andre et år. Men over tid viser det seg at de ulike yrkesgruppene i offentlig sektor får mye av den samme lønnsutviklingen.  Heller ikke på dette området gir «systemet» den styring som ville vært ønskelig.

Også i år kommer vi til å få et lønnsoppgjør som blir for dyrt og som forsterker en lite ønskelig utvikling i det norske samfunn. Men noen krise er det ikke snakk om.  Vi beveger oss bare med små skritt dit vi egentlig ikke vil.

Annonse
Annonse