Annonse

Grete Knudsen svinger sverdet

En ny kvinne i Jens Stoltenbergs innerste krets har tatt et krast oppgjør med hans lederstil. Karita Bekkemellem var ikke nådig mot ham i sin bok «Mitt røde hjerte» som hun ga ut i 2009. Hun mener han er unnvikende, feig, pinglete, alt for kompromissøkende og står for en elendig personalpolitikk. Første kapittel handler om hvordan hun fikk sparken som statsråd. Det farger nok hennes syn på Stoltenberg som leder.

I går lanserte Grete Knudsen sin bok «Basketak» der hun kritiserer Stoltenberg for mye av det samme som Karita Bekkemellem. «Han er en hyggelig og dyktig person. Men i det daglige når statsråder ønsker en samtale om vanskelige saker, er det ikke like lett å få kontakt. Han kan være flakkende i blikket-han er stadig på vei videre», skriver hun.

Noe slikt kan sies om mange dyktige ledere. Det er ganske vanlig at man opplever at en sjef har i minste laget med tid til sine nærmeste. En statsminister har et program for de fleste av dagens minutter og det er rundt 20 personer som rapporterer til ham.  Det er riktig som hun skriver, han er stadig på vei til noe annet. Han liker best å operere på et overordnet plan. At noen statsråder ønsker mer at Stoltenbergs tid, kan vi forstå. Det er sant at Stoltenberg er kompromissøkende og at de mest utålmodige kan oppleve som feighet eller at han vil unngå konflikter. Det er alltid noen som mener han skjærer igjennom lovlig seint. Men Stoltenberg kan fatte beslutninger når han må. Det spørs om det ikke er dekning for å s at Stoltenberg er bedre på å kommunisere til mange enn til en enkelt i en vanskelig sak. Han liker ikke konflikter og det er nok en del som har opplevd at han trekker seg eller holder seg unna så lenge som mulig. Disse sidene ved Jens Stoltenberg som leder kom tydelig fram da Ukeavisen Ledelse vurderte ham som toppsjef.

Evne til nærhet

Men Stoltenberg er ikke en sjef som ikke forstår seg på følelser og som er uten evner til å være nær mennesker. Han har emosjonell intelligens så det holder. Det som kjennetegner Stoltenberg, er at han ikke liker å bruke makt, og i alle fall ikke for egen del. Han vet at maktbruk ofte skaper følelsesmessige reaksjoner, motstand og spenninger. Det forsøker han å unngå. Han gjør som sin far, Thorvald, anbefaler. Thorvald Stoltenberg mener kompromisset som styringsform en undervurdert. I politikkens verden må det kompromisser til for å finne løsninger som kan samle.

Når Grete Knudsen først skal gi ut ei bok, er det greit at hun sier det hun mener om de personene hun har samarbeidet med. En del av politikerbiografiene blir fort kjedelige, fordi de ikke henter inn de emosjonelle spenninger politikken utformes i. Når Grete Knudsen durer i vei med sine karakteristikker, oppleves det ekte. Samtidig er hun en politisk aktør. Det er nå 12 år siden hun sluttet som statsråd, men hun vet hva hun vil. Hun vil at Trond Giske skal overta etter Jens Stoltenberg. Derfor snakker hun Jonas Gahr Støre ned og Trond Giske opp. Støre fremstilles som en politisk teknokrat, en Høyremann som har konvertert til sosialdemokratiet fordi han så at det var her mulighetene lå. Jens Stoltenberg rydder veien for ham. Støre har ikke for vane å flagge 1. mai. Det mener Knudsen forteller alt.

Venstresiden

Knudsen hører til venstresiden i Ap. Støre og Stoltenberg hører til på partiets høyreside. Der befinner også Gro Harlem Brundtland seg. Knudsen har også kritiske kommentarer til Gro. Knudsens utvalgte er Thorbjørn Jagland. Hun reagerte sterkt på hvordan Stoltenberg-fløyen presset han ut av vervet som partileder. I boken får de ulike aktørene sitt pass påskrevet.

Grete Knudsen er ingen objektiv historieforteller. Boken hennes oser av subjektivitet og følelser. Det er ikke sannheten om Jens Stoltenberg eller Jonas Gahr Grete hun bringer til torgs. Det er hennes subjektive opplevelser hun presenterer. Andre kan oppleve de to helt annerledes.

De ulike aktørene tåler å lese det Knutsen skriver. Det ser ikke ut til å være noen etiske betenkeligheter med å trå til såpass som hun gjør i bokform der det ikke er mulig å komme med et tilsvar. Det hun kan kritiseres for, er at hun har latt de kommersielle interesser styre tidspunktet for lanseringen av boken. Slik oppleves det i alle fall i sentrale Ap-kretser.  Boken gir negativ PR for Ap ved oppstarten til valgkampen. Hadde hun lansert boken etter valget, ville den fått mindre medieoppmerksomhet og skapt mindre støy, særlig dersom de borgerlige hadde vunnet valget.

Ap kan ta det rolig. Grete Knudsen er ingen opinionsdanner. Det er 12 år siden hun sluttet i politikken. Det har rent fryktelig mye vann i havet siden den tid. Hva hun mener om det som skjedde for 15 år siden, har interesse, men påvirkener knapt hva folk vil stemme ved valget om fem uker.

Annonse
Annonse