Annonse

Kutt og dristigere klimamål

Da Jens Stoltenberg lanserte målet om 30 prosents kutt i utslippet av klimagasser innen 2020, ble han møtt med stormende applaus. Det var som å høre SV og Venstre på sitt beste når det gjaldt en offensiv klimapolitikk. For Stoltenberg var det imidlertid et vesentlig premiss at en stor del av måloppfyllelsen skulle skje ved at Norge kjøpte klimakvoter. Vi skulle betale for CO2-renseprosjekter i fattige land. Dette skulle vi ta inn i vårt eget klimaregnskap. Diskusjonen bølget en tid om hvor store kutt som skulle skje her hjemme. Da daværende miljøminister Helen Bjørnøy sa at det måtte bli to tredjedeler, fikk hun korreks av statsministeren. Han gjorde oppmerksom på at regjeringen ennå ikke hadde bestemt seg. Men klimaforliket i 2008 endte med to tredjedelers kutt her hjemme. Alle partiene ble med på forliket med unntak av Frp.

Økte utslipp

For et par uker siden kom melingen om at utslippet av klimagasser økte med 4,8 prosent i fjor. Det er fint lite som tyder på at de målene som er satt, er realistiske. Det går faktisk den gale veien. Miljøvernminister Erik Solheim sier han vil komme med en ny tiltakspakke i høst i som del av klimameldingen som kommer i høst. Den har vi hørt før.

I dag tar LO-leder Roar Flåthen bladet for munnen. Det blir for dyrt å kutte to tredjedeler her hjemme, sier Flåthen til Aftenposten. Han vil ha en mer realistisk tilnærming til hvor stor andel av kuttene som skal tas i Norge. Det er nok en rekke politikere fra Høyre og Ap som liker det de hører. Både Ketil Lund (Ap) og Frank Bakke-Jensen (H)har tidligere uttalt at vi det er grunn til å drøfte sider ved klimaforliket. Ketil Solvik Olsen (Frp) kan nærmest si «velkommen etter» til Ap og H. Mye tyder på at vi igjen ender opp i en situasjon der det blir Høyre, Ap og Frp mot småpartiene.

Flåthen har et poeng når han advarer mot utslippskrav som i praksis betyr at Hydro og Elkem, som er verdensledende på å utvikle teknologi som gir lavere utslipp, må bygge ned i Norge og flytte produksjonen til utlandet. Flåthen trekker også fram det amerikanske selskapet Alcoa som har fått nei til å bygge et aluminiumsverk i Finnmark med mindre det blir full CO2-rensing fra første dag av. Det blir for dyrt. Alt ligger til rette for at Alcoa vil bygge fabrikken i et annet land.

Utslippet av klimagasser er et globalt problem. Det hjelper ikke det fnugg om bygger industrivirksomhet i vårt land og ber de samme bedriftene etablere seg i andre land.

Flåthens argument om at det er for dyrt å legge opp til store kutt i klimautslippene, holder imidlertid ikke. Er det noen som har råd til å bruke mer penger på teknologi og tiltak som kan få ned klimautslippene, så er det Norge.

Mongstad

Vi har forpliktet oss til å bruke diverse milliarder på CO2-rensing på Mongstad. Det er ingen grunn til å sette bremsene på med mindre en konkluderer med at man ikke vil lykkes langs det sporet en har fulgt. I dag skriver Dagens Næringsliv at Aker Clean Carbon er plukket ut til å delta i utviklingen av CO2-rensing av amerikanske kullkraftverk. Det er et tankekors at de skal bruke den samme teknologien som norske myndigheter mener kan være helsefarlig. Et standpunkt som er omstridt også i EU-sammenheng. På Mongstad virker det som om det er opptatt av å utvikle en teknologi som er overlegen i forhold til de alternativer som finnes på markedet. De vil utvikle «den unike og imponerende norske løsningen». Hvis de lykkes, kan det vise seg at det er verd en investering på 15 milliarder kroner eller hva det nå til slutt vil koste.

Tyskland har bestemt seg for å stenge atomkraftverkene. De håper selvsagt at de skal kunne basere seg i større grad på klimavennlig energiteknologi. Faren er at de blir mer avhengig av forurensende kullkraftverk. Her kan gass fra Norge være et alternativ. I et globalt perspektiv kan det altså forsvares at Norge satser mer på gasskraftverk selv om det vil føre til økt utslipp av klimagasser innenfor landet grenser.

Hvis Norge skal redusere kuttmålet knyttet til gasskraftverk og industri, kan vi ikke slippe unna kutt knyttet til transport og energiøkonomisering.

Å ta to tredjedeler av kuttene på hjemmeplan, er et standardkrav i EU. Det er mulig å snakke med EU og forklare at Norge er i en spesiell situasjon og at det ikke vil hjelpe Europa å nå sine mål om det kuttes for brutalt i Norge. Norge må imidlertid ikke få ord på seg for ikke å ville kutte fordi vi ikke vil gå glipp av tapte inntekter fra gass og annen industrivirksomhet. Det bør vi markere ved å gjøre det klart at vi vil øke våre utslippskutt med 35 prosent innen 2020 og ta halvparten på hjemmeplan. Det betyr altså at vi må si oss villige til å betale betydelig mer for CO2-tiltak i andre land. Det har vi råd til.

Annonse
Annonse