Annonse

Tårer og Frp-realiteter

Når AUF-leder Eskil Pedersen i et foredrag «om etter 22.juli» inkluderer Frp blant dem som bidrar til å spre innvandringskritiske holdninger uten å ta ansvar for de konsekvenser det fører til, er det forståelig at Frp reagerer. Eskild Pedersen mener Frp-politikere misbruker ytringsfriheten i sin kamp mot innvandring. Han tar til orde for å vise «ytringsansvar»  for ikke å fremme innvandringskritiske holdninger.

Aps partisekretær, Raymond Johansen, har også kommet med uttalelser som gjorde at Frp hadde en god grunn til å føre saken inn i Stortinget. Det er slett ikke uvanlig at stortingsrepresentanter stiller spørsmål til en statsråd med utgangspunkt i noe partiets egne representanter har sagt. Når Siv Jensen i Stortinget i går stilte spørsmål til utenriksminster Jonas Gahr Støre om hva han mente om uttalelsene fra ledende Ap-politikere om «innvandring og 22.juli», var hensikten å få Støre til å si det Frp ønsket å høre, nemlig at Frp ikke kan og skal kobles til 22.juli. Ingen er bedre enn Støre til å gi balanserte uttalelser. Det han sa var greit nok. Det som fikk det til å gå i svart for Per Sandberg, var at Støre påsto at Frp forsøke å innta en offerrolle. Det opplever Sandberg som dypt urettferdig, og det vekket hans følelser. Det var da han kom til å si at «er det noen som har spilt offer her, så er det til de grader Arbeiderpartiet». Dermed var det gjort.

En slik uttalelse faller ikke ut av Per Sandbergs munn uten at det er et grunnlag for det. Det er sannsynligvis noe i nærheten av dette Per Sandberg mener. I slutten av august hevdet informasjonsrådgiver Hans Geelmuyden at Ap bevisst har utnyttet 22.juli politisk. Han fikk da kraftig på pukkelen for å opptre både kynisk og hensynsløst. Ingen støtte ham. Men på kammerset både i Frp og andre opposisjonspartier, var det nok de som hevdet han hadde et poeng.

Ap er vitterlig et offer. De har traumet fortsatt i sjel og sinn. Flere av Aps politikere er som sørgende å regne og vil være det i lang tid framover. Alle lykkes med å ta behørig hensyn til dette i valgkampen og en har vært påpasselig med ikke å antyde noe som kunne tyde på at Geelmuyden hadde et poeng. I går tråkket Per Sandberg fullstendig feil. Han ba ydmykt om unnskyldning. Han innså at det ikke nyttet å forsvare seg.

Retoriker Jan Risdal, som nylig har gitt ut boken «Unnskyld», sier til Dagsavisen at Sandbergs unnskyldning ikke holder mål. Det kan man gjerne mene. Det Sandberg unnskylder er at han brukte ord som førte til så sterke følelsesmessige reaksjoner. Det var aldri Sandbergs mening. Sandberg ønsket ikke at Helga Pedersen og andre skulle begynne å gråte åpenlyst. Hadde han visst at de ville reagere slik, ville han ikke brukt slike ord. Derfor la han seg flat og ba om unnskyldning. Sandberg kunne derimot ikke be om unnskyldning for det han mener.

Dobbelt uklokt

Det var ikke klokt av Støre å gjøre dette til en sak om at Frp forsøker å gjøre seg til offer. Enda mindre klokt var det av Sandberg å opptre så til de grader umusikalsk. Sandberg er en politiker som kan skyte fra hofta. Noen ganger går det helt galt.

Hadde dette replikkordskiftet skjedd et halvt år fram i tid, er det ikke sikkert det hadde vekket de samme sterke reaksjonene som i går. Tiden leger en del sår.

Både Siv Jensen og Per Sandberg var i går opptatt av å skille mellom en uheldig uttalelse og de følelser den skapte og det de kaller «realitetene i saken». Og realitetene er at Frp er dønn lei det de kaller Aps hersketeknikk og forsøk på definere premissene for den politiske debatten etter 22.juli.

Tar seg noe inn

Eskild Pedersen forsøker å presisere hva han mener i et innlegg i Aftenposten i dag. Han tar seg en del inn, men innlegget er likevel preget av at det er han som vil legge premissene for debatten. Det kan han bare glemme. Det store flertallet i folket biter ikke på forsøkene på å la Anders Behring Breivik ta ansvar for sine handlinger men å gi Frp et medansvar for de holdninger som førte til terroren.

Frp har kommet med en rekke merkelige utspill om innvandring. Det er imidlertid milevis av forskjell mellom den politikken Frp står for og til det Anders Behring Breivik hevder i sitt gigantiske dokument, det «Fjordmann» og andre med han skiver på diverse blogger og den primitive innvandringshetsen som preger mange av kommentarfeltene på nettet.

Det Frp-politikere har uttalt offentlig ligger godt innenfor både ytringsfrihetens rammer og det det må være lov og mene uten at en skal bli beskyldt for å fremme terrorisme. Eskil Pedersen kan ikke påta seg rollen som et meningspoliti som skal gå rundt og definere hva som er misbruk av ytringsfriheten og i strid med det nye idealet «ytringsansvar».

De innvandringskritiske holdningene som har slått rot her til lands, finner vi i mer utrerte utgaver i andre land. At Eskild Pedersen vil angripe disse holdningene, er helt på sin plass. De bekjempes med kunnskap og meninger, ikke forsøk på å hente argumenter fra 22.juli.

Annonse
Annonse