Annonse

Telefon og politikk-forviklinger

For to uker siden oppsto det en gedigen debatt om det Knut Storberget sa eller ikke sa i en telefonsamtale med bistandsadvokat Mette Yvonne Larsen. Hun følte seg presset til å mildne kritikken av politiets innsats 22.juli. Storberget tilbakeviste dette. Inge av de kunne huske nøyaktig hva som ble sagt for vel to måneder siden.

Det er mulig Jens Stoltenberg har hukommelse som en elefant og husker hva han sa til president Georg W. Bush da han for seks år siden ringte for å gratulere ham med valgseieren og jobben som statsminister. Bakgrunnen er Aftenposten og NRK som i går kunne fortelle med henvisning til sikre kilder at denne telefonsamtalen førte til at Jens Stoltenberg ikke fikk besøke Bush i Det hvite hus. Det påstås endatil at denne telefonsamtalen skadet forholdet mellom USA og Norge.

Det er på telefonen det skjer altså. USA skal altså la forholdet til et land styres, ikke av hva en norsk statsminister sier på telefonen, men av det han i ettertid sier til norsk presse at han sa. Stoltenberg sa vitterlig til pressen at han hadde sagt til Bush at Norge ville trekke seg helt ut av Irak. Hvis Bush fulgte med i timen og det diplomatiet kunne fortelle ham, burde ikke dette komme som en bombe om han hadde sagt det. Men Stoltenberg sa det ikke, forteller «de gode kildene». Georg Bush skal ha blitt sint og oppgitt da han i ettertid ble fortalt hva norske medier formidlet av samtalen. Dette skal i følge kildene ha blitt helt avgjørende for den godeste Bush. Underforstått:  Han er så opptatt av sannhet og ærlighet at han ikke vil ha en lurendreier som Stoltenberg inn i det hvite huset sitt.

For en edel president. Tenk han ville ikke snakke med folk som ikke er hundre prosent ærlige med ham? Storslagent. En moralens vokster. I forhold til ham rekker ikke Stoltenberg til knærne en gang. Han lyver om hvor tøff han er, sier en ting til Bush og en annen ting til pressen. Det er nett til pass til ham at Bush setter han på plass og stenger døren til Det hvite hus for ham. Er det det vi skal tro?

Det helt store ville selvsagt være om Bush nå kom på banen med en harmdirrende uttalelse om « I still remember» og ga Stoltenberg det glatte lag. Det vil selvsagt ikke skje. Uformelle samtaler på telefonen der et er åpenbart at misforståelser kan oppstå, er sjelden egnet for de helt store prinsipielle diskusjoner.

I alle kommunikasjon skjer misforståelser. Vi hører det vil høre og hører ikke det vi burde ha hørt. Det er ganske vanlig at når en refererer videre til en tredjemann det en mener å ha sagt, at den man opprinnelig sa det til vil si «det var ikke det du sa». Det gjelder særlig dersom følelser og sensitive spørsmål er tema. At Stoltenberg var mer «høy og mørk» i forhold til norsk presse enn han var da Bush ringte, kan vi regne med. Det er forskjell på høflighet og politisk markering.

Høyres Peter Gitmark sier til Aftenposten at han tror striden rundt Jens Stoltenbergs telefonsamtale med Bush skadet hans forhold, ikke bare til Bush, men til etterfølgeren Barack Obama. Vi får tåle at en representant for opposisjonen prøver seg i rollen som tilbakeskuende profet. Det er nok først og fremst i rollen som leder for «Friends of America» Gitmark benytter sjansen til å markere seg med et sprekt og udokumentert standpunkt.

Det er ingen grunn til å tvile på at den omtalte telefonsamtalen ble en «snakkis» i det diplomatiske og utenrikspolitiske miljøet. De som nå måtte tro at amerikansk utenrikspolitikk styres av tilfeldige telefonsamtaler med en president med særdeles høye krav til moralsk uklanderlighet, kan ta det med ro. De er nok politiske realiteter som styrer.  Aftenposten har i dag en liten sak om at «mer enn telefonsamtalen stoppe Stoltenberg». Dagbladet følger opp med et det «ikke bare var telefonsamtalen som fikk amerikanerne til å se rødt».  Det var de rødgrønnes utenrikspolitikk som var problemet. Bush-administrasjonen skal ha betraktet Jens Stoltenberg som en papegøye for Vladimir Putin og reagert på at diverse rødgrønne statsråder drev flørting med Kina.  Da EU, Russland og USA forsøkte å få på plass et nytt klima i atomforhandlingene med Iran, dukket plutselig statssekretær Raymond Johansen opp og lanserte et norsk alternativ. Også det norsk klasebombeinitiativet skal ha provosert amerikanerne.

USA var skeptiske til hele det rødgrønne prosjektet.  Her var Natomotstander SV sluppet inn i de innerste maktens sirkler.  Og de fikk med seg at Ap måtte tvinge SV i kne når det gjaldt fortsatt engasjement i Afghanistan.

Det er ikke vanskelig å forstå ta erkekonservative Georg W. Bush ikke så noe særlig poeng i å åpne dørene i Det hvite hus for den rødgrønne Jens Stoltenberg med det USA-fiendtlige SV på slep. USA undre Bush-regimet hadde gode politiske grunner til å holde Norges statsminister unna.  Georg Bush var ikke så opprørt og langsint at han ikke hadde spandert en liten time på Jens Stoltenberg om det hadde vært politisk viktig. Men tøffingen Bush mente nok at Norge og Jens Stoltenberg hadde stelt seg slik at de burde regne med blant «utenforlandene» ,  i alle fall når det gjeldt å få stikke nesen innenfor i Det hvite hus.

Annonse
Annonse