Annonse

Tvilsomme brudd på taushetsplikten

Det er i dag en rekke yrkesutøvere som har en lovpålagt taushetsplikt. Likevel skjer det brudd på taushetsplikten hver eneste dag. Dersom ingen brøt taushetsplikten, ville mediene fått betydelig mindre å skrive om. Færre kritikkverdige forhold i samfunnet ville blitt avdekket. Folk flest ville visst betydelig mindre om hva som foregår i maktens rom. Det lekkes i alle demokratier. Der demokratiet står sterkt, publiseres mediene lekkasjer.

Når det er få som straffes eller får sparken på grunn av brudd på taushetsplikten, er det fordi det er vanskelig å påvise og at denne typen anmeldelser ikke blir prioritert av politiet. Å lekke opplysninger blir ikke sett på som et alvorlig lovbrudd. Ofte er det aktverdige motiv som ligger bak.

I dag er det slik at den som bryter taushetsplikten, kan bli straffet. Et medium som publiseres lekkasjen går fri. Mediene vil også beskytte sin kilde. Kildevernet er 100 prosent. En redaktør eller journalist kan bli pålagt å oppgi en kilde. De vil garantert heller velge å bli straffet for ikke å etterkomme et pålegg fra retten.

Et mindretall i det regjeringsoppnevnte «Medieansvarsutvalget» tok til orde for at å innføre et etterforskningsforbud dersom mediene bragte videre opplysninger de hadde skaffet seg ved at noen hadde brutt taushetsplikten. Lekksjer ville da bli risikofritt. Den som lekket ville mediene da få status som en varsler beskyttet av samfunnets lover. Både Norsk Redaktørforeningen og Norsk Journalistlag vil ha et sterkere kildevern enn i dag som i praksis gjør lekkasjer lovlige når det handler om å belyse samfunnsmessige forhold. Det blir det nok ingen ting av. Faren er at samfunnet går i motsatt retning.

Flertallet i Medieansvarsutvalget vil at det skal fortsette som det er i dag.

Straffeforfølges

I sitt høringsnotat til Medieansvarsutvalgets innstilling, åpner riksadvokat Tor-Aksel Busch for at medier kan straffeforfølges for å publisere informasjon de har fått ved at noen har begått et straffbart brudd på taushetsplikten.  Bakgrunnen er alle lekkasjene etter 22.juli. Her er det nesten ikke noe som er hemmelig. De sakkyndiges rapport som konkluderte med at Anders Behring Breivik var utilregnelig, ble lekket umiddelbart. Et par uker seinere ble hele rapporten på over 200 sider lagt ut på nettet. Kun noen sider var sladdet.  Det er referert inngående i mediene fra forklaringer gitt til politiet. Det har ført til at flere har sagt de ikke vil forklare seg til politiet fordi de mener at politiet ikke kan garantere for at det de sier forblir internt.Politiet har konkludert med at alle lekkasjene skader etterforskningen.

Advokatforeningens leder, Berit Reiss-Andersen, mener rettssikkerheten trues ved at taushetsbelagt informasjon lekker ut til mediene og at andre gir kommentarer på bakgrunn av dette. Dette låser saken. Dermed svekkes den kontradiksjon (samtidig imøtegåelse) som skal skje i retten.  

Vi har i ukesvis ført en debatt om massemorderens tilregnelighet uten at de to som undersøkt ham har kunnet delta, fordi de er bundet av taushetsplikten.

22.juli er en så spesiell sak at en fristes til å argumentere for at vi i denne saken må tillate åpenhet  nærmest som et unntak på reglene. Det Bush og andre frykter, er at det i denne saken blir flyttet noen grenser. De mener de over år kan påvise at lekkasjer øker på og at vi nå er i ferd med å bevege oss i en situasjon der både etterforskning og rettssikkerhet trues. Dette må mediene ta på ramme alvor.

Mer demokrati

Å innføre et generelt forbud for mediene å publisere opplysninger basert på lekkasjer, vil ikke skje i et land der parolen etter 22.juli er «mer demokrati, mer åpenhet».  Hvis ikke mediene skjerper seg, kan vi imidlertid få lover som forbyr mediene å publisere materiale som er lekket fra etterforskningen eller som forutsettes å være konfidensielle til en rettssak starter. Dette er ingen ønskelig situasjon, men det kan bli resultatet dersom mediene ikke klarer å begrense lekkasjene.

Det er grunn til å mane til stor varsomhet når det gjelder å gripe inn mot medienes rett til å publisere det mediene mener er relevant informasjon for leserne. 

Lovgivere og påtalemyndighetene bør heller slå hardere til mot de som bryter taushetsplikten. Sist politiet leverte ut 22.juli-dokumenter som skulle være hemmelige, ble de merket. Bistandsadvokat Sigurd Klomsæt skal være den som er kilde for medieoppslagene for vel en uke siden. Det er kostelig å lese hva Torry Pedersen i VG,  John Arne Markussen i Dagbladet og Hilde Haugsgjerd i Aftenpostene sier i sakens anledning. Deres jobb er jo å beskytte sine kilder.  Så når mediene gjorde dette til en særdeles liten sak da den ble kjent før helgen og ikke startet en jakt på hvem denne advokaten kunne være, så vet vi grunnen.

Annonse
Annonse