Annonse

Ufarlig og løsmunnet Fiskaa

Jonas Gahr Støres nestkommanderende, statssekretær Ingrid Fiskaa (SV), har flere ganger kommet med kritiske merknader mot Natos engasjement i Libya. På SVs landsstyremøte i helgen skjerpet hun kritikken. Dette har fått opposisjonen til å hevde at hun sår tvil om regjeringens Libya-politikk. Høyre og Frp krever nå Fiskaas hode på et fat.

Leder for utenrikskomiteen på Stortinget, Ine Marie Eriksen Søreide, har selvsagt rett når hun sier at Ingrid Fiskaa først og fremst er statssekretær, ikke sentralstyremedlem i SV.

– Det er svært alvorlig at en statssekretær skaper tvil om og undergraver Norges posisjon, sier Søreide til Klassekampen og beskylder regjeringen for å la de norske soldatene i stikken.

– Soldatene våre som deltar i Libya, fortjener både anerkjennelse og støtte, sier Søreide.

Morten Høglund (Frp) mener Fiskaa enten må holde munn eller gå av. Line Henriette Hjemdal (KrF) mener SV må lære seg å leve med regjeringens politikk og slutte med dobbeltkommunikasjon.

Storm i vannglass

Ina Marie Eriksen Søreide gjør Fiskaa viktigere enn hun er. Det er på sin plass at hun blir kritisert for å uttale seg i strid med norsk utenrikspolitikk på SVs landsmøte. Men vi må ikke late som om det Fiskaa gjør, er av vesentlig betydning. Er det noen som tåler å høre en SV-politiker slenge med leppa, så er det norsk personell i Libya. Vi har levd godt i årevis med at SV har ment at vi bør trekke våre styrker ut av Afghanistan. Det må være grenser for å skape storm i et vannglass.

Den norske deltagelsen i krigen i Libya er blitt en kinkig sak for SV. For Fiskaa som tidligere har markert seg som en sterk kritiker av krigen i Afghanistan, er det maktpåliggende av hensyn til SVs sjel å gi rom for kritikk også av engasjementet i Libya. Det er grenser for hva antikrigspartiet SV orker å være med på.

SV krever nå at det norske engasjementet avsluttes etter avtaleperiodens utløp om seks uker. I går gjorde både Grete Faremo og Jonas Gahr Støre det klart at dette ikke er regjeringens politikk. Norge vil være villig til å bidra på en annen og mindre omfattende måte etter denne tid.

Parti i krise

Det er ikke SV og aller minst Ingrid Fiskaa som avgjør norsk politikk i forhold til et engasjement Nato er engasjert i. Derfor kan en bare glemme Fiskaas utspill og skrive det på kontoen for «nødvendige markeringer for et parti i krise». Det er intet mindre enn det det dreier seg om for SV for tiden.

Det er selvsagt uryddig at en statssekretær i UD sier noe annet enn utenriksministeren. Denne typen uryddighet har vi sett en rekke eksempler på i denne regjeringen. Flest uryddige opptredener har Liv Signe Navarsete hatt. Det er særlig i striden om lokalsykehusene hun har kritisert sin egen regjering på en uakseptabel måte. Men Jens Stoltenberg har latt det passere. Kritikken mot Fiskaa bryr ikke Stoltenberg seg om i det hele tatt. Dette fikser Støre.

Det er god grunn til å konsentrere diskusjonen om hva vi skal foreta oss i Libya. Landet er nå i praksis delt i to. Gaddafis militære styrker er så pass svekket at de ikke vil være i stand til å slå tilbake opprørerne. Opprørerne på sin side er ikke sterke nok til å fordrive Gaddafi. Det krigsherjede landet er på vei inn i en humanitær katastrofe.

Forsvarsminister Grete Faremo understreker at det ikke er noe mål å drepe Gaddafi. Hun er heller ikke med på at målet er å avsette Gaddafi-regimet, men å svekke det så pass at de ikke utgjør noe trussel for sivilbefolkningen. Slik krigen har utviklet seg, er det neppe tvil om at målet er å kvitte seg med Gaddafi-regimet. Nato har imidlertid ikke klart for seg hvordan dette skal skje. De ser utviklingen an. Ennå er det et håp om at Gaddafi skal innse at slaget er tapt.

 

Annonse
Annonse