Annonse
Snåsa kirke der Joralf Gjerstad, kjent som "Snåsamannen", nylig ble bisatt. Foto: Hanna Johre / NTB
Synspunkt

Mediene tar grep om alle budskap

Tilfanget på trosforestillinger og livsanskuelser er enormt for tiden. Gammelt og nytt i skjønn forening. Det er bare å velge og vrake. Alle som leter, finner noe som passer.

Kirkens posisjon i virvaret er at de viser til at de har et budskap som er et par tusen år gammelt og som har vist seg å være særdeles slitesterkt. Det er sant, men kirken har ikke et uforanderlig budskap. Den er et barn av sin tid. Prester og prelater har ment de merkeligste ting opp gjennom historien.

Budskapet er både tøyelig og bøyelig. I særdeleshet om det skal formidles via mediene.

Knut Lundby, professor emeritus i medievitenskap ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo, viser i boken «Religion i medienes grep − medialisering i Norge», hvordan religionen de siste femti årene er blitt påvirket av medieutviklingen.

Syvmilsstøvler gjennom historien

Det er i en tresort framstilling han serverer sine poenger. Han beveger seg med syvmilsstøvler gjennom historien de siste femti årene og trekker fram begivenheter på internasjonalt og nasjonalt plan som setter spor og påvirker trekk i og utvikling av samfunnet.

Han beskriver rimelig inngående den enorme utviklingen mediene har vært igjennom i denne perioden, fra papir til algoritmestyrte medier og der elementer fra tradisjonelle og sosiale medier flyter sammen i en ukontrollerbar saus, for å si det uakademisk.

Tradisjonelle medier som en gang var en tumleplass for borgerne, der en kunne bli opplyst, utveksle ideer, debattere og kjempe for sin overbevisning, er blitt erstattet av dagens medier som i økende grad blir markedsplasser for kapitalinteresser, der mennesker manipuleres ved å kastes inn i ekkokamre. Her florerer fake news og polariseringen blir så sterk at normal dialog bryter sammen.

Medieutviklingen er historien om hvordan mediene driver seg selv dit de egentlig ikke vil. De som ville forsvare demokratiet har endt opp i en situasjon der stadig flere oppfatter dem som en trussel mot demokratiet.

Konsekvenser for religionen

Lundbys primære anliggende er å beskrive hvilke konsekvenser samfunnsutviklingen, og primært medieutviklingen, har fått for religionen.

Kirken har historisk sett vært opptatt av å være på høyden med medieutviklingen. En har sett på mediene som en mulighet for å nå lenger ut med budskapet.

Selv om den kristne kirke hadde en unik posisjon i NRK, var mange kristne, særlig fra frikirkelig og misjonshold, ivrige for at NRK-monopolet skulle oppløses. Det ville gi nye muligheter for å nå ut til flere med mer forkynnelse, tenkte de.

De oppdaget etter hvert at noe skjedde da en så å si ville montere en langtrekkende høyttaler utenfor møtelokalet slik at mange kunne høre. Budskapet ble tilpasset. En brukte ikke samme ord og ordtrykk når en ville nå fram til de utenfor som til de innenfor.

Dette er ABC i kommunikasjonsteori. Du må tilpasse deg den målgruppen du vil nå fram til. Dette får også konsekvenser for det budskapet du vil formidle.

I og for seg ikke noe nytt. Apostelen Paulus skrev om å være, han mente opptre, som jøde for jødene og greker for grekerne. Man må se sine tilhørere an, med andre ord.

Når en vil nå fram via medier, gir det mening i å snakke om ekstremutgaven av tilpasning.

Den kjente medieviteren Marshall McLuhan formulerte det slik allerede i 1964. «The medium is the message». Det er dette Knut Lundbys bok handler om.

Medialisering

Det som skjer når mediene og samfunnet gjensidig påvirker og forsterket hverandre, kalles «medialisering». Mediene er ikke nøytrale. De vinkler og spisser budskap for å vinne kampen om oppmerksomhet.

Den som vil nå fram gjennom mediene, må tilpasse budskapet til de som ligger innenfor tilhørernes «akseptsone», det de er interessert i eller som møter deres behov. En må velge ord og uttrykk som tilhørerne forstår og kan forholde seg til.  

Det er en fare for at man utvanner budskapet for å nå ut til flest mulig. Lundby kaller det tilpasning. Det motsatte er forskansning. Da holder en fast på egen overbevisning og egenart og passer som en smed på ikke å tilpasse seg trender eller strømninger i tiden.

I løpet av de siste 50 årene har Den norske kirke mistet definisjonsmakten over religiøs tro. Den lutherske folkekirken er blitt en av flere trosretninger. Mediene skriver i dag mye om alternativ religiøsitet, det noen vil kalle «kvasireligion». Ingen kan stå fram i mediene å definere hva som er innenfor og utenfor kristen tro.

I mediesamfunnet er det ingen som kan framstå med monopol på sannheten. Etter at mediene har rullet over et saksfelt, en person eller en gruppering, er det opp til alle og enhver å definere sin egen sannhet.

Islam i mediene

De siste tiårene har islam inntatt mediene. Muslimene har ingen kontroll over hvordan islam beskrives. Ofte knyttes islam til terrorisme.

Den skjeve framstillingen av islam, retter NRK opp på sett og vis ved å sende mange timer fra Id-feiringen som avslutter ramadan. Her kommer muslimsk tro til uttrykk på egne premisser, og de tar hensyn til at de skal kommunisere inn til det norske storsamfunnet via NRK. Derfor møter vi et tilpasset budskap.

Lundby beskriver også hvordan andakten i NRK etter hvert har utviklet seg til et kåseri som har en inkluderende form. Andaktene er NRKs ansvar, men det går an å stille spørsmål om den samme utviklingen hadde skjedd om det var kirken selv som hadde eneansvaret.

Før i tiden representerte presten eller forkynnere en autoritet, og budskapet kunne oppfattes autoritært. Det fungerer ikke i dagens mediesamfunn, hvor individenes rett til å velge står sterkt. Ingen skal presse på andre en tro.

Forsøker en i dag å snakke om synd slik det ble gjort for femti år siden, eller å skremme med helvete slik Ole Hallesby gjorde, vil en bli møtt med en skur av protester.

Det er trosforestillinger det praktisk talt er umulig å formidle gjennom dagens massemedier eller i de sosiale mediers algoritmestyrte kanaler.

Forskansning eller tilpasning

Alle ideologisk styrte bevegelser må tilpasse seg tidens trender og strømninger − innen rimelighetens grense. Hver tid og hvert miljø må finne balansen mellom forskansning − å sikre sin egenart og beskytte sin tro − og tilpasning − å ta hensyn til tiden vi lever i og det som preger menneskers tankesett.

Dersom en satser sterkt på å ville nå fram gjennom mediene og nå store grupper, er det en fare for at en går for langt i tilpasning. Dersom en ens egenart svekkes, svekkes også ens eksistensberettigelse over tid.

Det som er likt alt annet, vil ha problemer med å overleve historien gang. Derfor representerer mediene både en trussel og en mulighet – en mulighet til å nå mange, en trussel om å svekke sin egenart.

Ingeborg Dybvig, kommunikasjonsdirektør i Den norske kirke, har gjennomført en studie av retorikken i de skandinaviske kirkene. Hun skriver at kirken må «definere sitt brand» og bestemme seg for hvem en vil nå fram til. Hun minner i Vårt Land om at mange ikke lenger har det kristne vokabularet inne. Dermed blir en del av det litt pompøse kirkelige språket ganske fjernt og ubegripelig.

Hun anbefaler kirken å lære av retorikeren Cicero som var opptatt av å bygge velvilje mellom taler og publikum. Det som ikke skaper velvilje, bør en unngå om målet er nå fram til flest mulig.

Ciceros talekunst ligger ikke langt unna religionsosiologenes lære om medialisering og bevissthet om hva mediene gjør med budskapet. /

Magne Lerø er ansvarlig redaktør og administrerende direktør i Dagens Perspektiv.

 

Annonse
Annonse