Annonse

Russland er og blir despotenes lekegrind

Vanligvis er det vestlige politiske journalister som får oppmerksomhet for sine analyser av president Valdimir Putins politiske motiver. Dette mønsteret brytes nå av den russisk-amerikanske journalisten og forfatteren Anna Arutunyan,til daglig ansatt som politisk reporter i den statsfinansierte, engelskspråklige nettavisen Moscow News. I boken «Tsar Putin - myter, makt og despotisme» (Ordfront 2012) forsøker hun å gi svar på hvorfor Russland ikke kommer seg ut av despotenes grep. Hun peker på at landets underutviklede demokrati og sterke middelalderske bånd mellom folket og herskeren, nærmest umuliggjør den type politiske reformer som Vesten ønsker seg i øst. Fortsatt er det slik i Russland at en despot kan bli avsatt gjennom en revolusjon, men hva skjer etter at despoten har falt? 

– I Vesten snakkes det om at et hvert land får de politiske lederne landet fortjener. Slik er det også i Russland, sier Anna Arutunyan til Mandag Morgen. Det sivile samfunnet er ikke utviklet til å kunne håndtere demokratiske prosesser, og etter hennes mening er det bare et lite mindretall av befolkningen som er opptatt av at Russland må utvikle seg i den retning vestlige kritikere ønsker. 

Russerne er stolte av sin historie, paradoksalt nok, ettersom den grovt sett er beretningen om den ene tyrannen som etterfølger den andre. Blant de verste finner vi Ivan den grusomme og Josef Stalin. Arutunyans bok tegner et bilde av et land som sitter fast i både middelaldersk føydalisme, tsarveldets maktstrukturer, sovjetisk byråkrati og troen på en gudgitt hersker. Det siste kan virke rart i et land som i 70 år offisielt bekjente seg til ateismen, og ikke kjente andre guder enn Lenin, Stalin og kommunistpartiet. 

  • Tsar Putin – en mann uten ansikt? Er Putin en ny type makthaver i Russland, eller inngår han i en flere hundreårig tradisjon som en slags tsar? Flere av Russlands politiske journalister har i år bidratt med både demoniske portrett av presidenten og dypere analyser av hans lederstil og grep om folket.
  • Fragmentert opposisjon: Til tross for sin revolusjonære historie har Russland aldri gitt sine innbyggere muligheter til å bygge ut horisontale maktstrukturer som utfordrer makten. Middelklassen er misfornøyd med Putin, men har ingen plan for et annet Russland.
  • Putin – Russlands speil: Putin beskrives både som en tilpassingsdyktig kameleon som vinner tillit i ulike miljøer, og som spiller sin rolle som den suverene lederen akkurat slik det russiske folket har historisk grunnlag for å forvente.

Putin-analyser gir dystre utsikter

Anna Arutunyan er ikke den eneste som ønsker å finne ut mer om Putins samspill med det russiske folket. Den russisk-amerikanske journalisten Masha Gessen er i motsetning til Arutunyan mest opptatt av å analysere mennesket Putin, og spørsmålet «hvem er han» besvarer hun med et demonisk portrett: «Putin – mannen uten ansikt» (Gyldendal Norsk Forlag 2012). Her beskriver hun den russiske presidenten som en kynisk maktpolitiker med ambisjoner om å gjenreise det Sovjetunionen han tjenestegjorde for i som ung KGB-offiser. Ifølge Gessen ble Putins patriotisme utviklet gjennom arbeidet som etterretningsoffiser i KGB (se Mandag Morgen nr 15 - 2012). Dette arbeidet dannet ifølge Gessen mønster for det Russland Putin har bygd opp – på overflaten et postmoderne samfunn med stor individuell frihet og rask økonomisk vekst. De som nyter godt av denne veksten er først og fremst en stadig større middelklasse med så liten interesse for politikk at de har solgt sin politiske innflytelse til presidenten. 

Også Vestlige reportere bidrar i rikt monn med Putin-bøker. En av dem er Per Dalgård, mangeårige korrespondent i Russland for den danske avisen Information. Mens Gessen ser på Russland som en mafiastat med Putin som gudfar, har Dalgård en annen oppfatning. I sin bok «Putin - og Ruslands ukontrollable demokrati» (Informations Forlag 2012) peker han på at Russland er globalisert, internasjonalisert, modernisert og i prinsippet demokratisert, og at Putins styre har skapt ro og orden, økonomisk vekst og en ny og kjøpesterk middelklasse (se figur 1). Informations mann mener at denne nye middelklassen nå krever politisk innflytelse, og demonstrasjonene i forkant av sist vinters presidentvalg er, slik han ser det, beviset på at de ønsker seg reelt demokrati. 

Arutunyan er ikke enig, hun mener at den bybaserte middelklassen, som består av det som i sovjettiden ville blitt kalt intelligentsiaen – landets akademiske elite pluss kunstnerne – egentlig nå bare gir uttrykk for at de har fått nok av Putin. 

– De vil ha ham bort, men det finnes ingen plan for hva som skal komme etter Putin, sier hun. 

Putins kløkt

Arutunyans bok, til nå er utgitt i 11 land (blant andre Sverige og Danmark), er foreløpig ikke mer enn en fotnote i den russiske, politiske debatten. 

– Jeg vet ikke om Putin kjenner til boken. Om han gjør det, kan det hende at han ser på den som positiv, da jeg i tillegg til å kritisere også viser de mange nivåene i Putins styre. Også hans evne til å løse enkeltmenneskers problemer, å gripe inn som «den gode tsar», sier Anna Arutunyan. Hun mener selv at hun forsøker å tegne et balansert bilde av de samfunnsmessige rammene som ligger til grunn for Putins presidentgjerning. Hun plasserer hans og enhver russisk statsleders maktutøvelse inn i tradisjon som går flere hundre år tilbake. Selv om hun bedyrer at hun ikke er anti-Putin, beskriver hun Putin som en kynisk manipulator, en mann som har gått til rollen som Russlands president med betydelig innsikt i de mekanismene som gjør dette enorme landet styrbart. Hun mener at Putin er «mer enn middel begavet», og at han har tatt alle stereotypiene fra Russlands 1200 år lange historie og iscenesatt seg selv som president på særdeles kløktig vis. Han spiller rollen som den gode tsaren som verner om landets interesser og som griper inn og redder enkeltmennesker fra den føydale urettferdigheten hans egen makt er tuftet på. Dette skjer gjerne i direktesendte TV-innslag, som alle er nøye regisserte. Han tar også rollen som despoten folket frykter, en rolle som etter Arutunyans mening er nødvendig å beherske for å kunne styre et land med Russlands avstander geografisk og kulturelt. I tillegg tar han rollen som suksessrik forretningsmann på vegne av nasjonen, og fremstår som den eneste som kan gi beskyttelse i et lovløst land. 

– Min analyse leses som dyster, men jeg beskriver ikke Putin som djevelen, jeg forsøker å vise de mekanismene som muliggjør hans styre, og hvordan han speiler dagens Russland, sier hun. 

Hun peker på en rekke forhold, blant annet at partiorganisasjonene som – om vi ser bort fra kommunistenes – bare er aktive inn mot valgene. Så visner de hen. Riksdekkende debatter eksisterer så og si ikke, og mange lokalsamfunn er isolert. Internett gir riktignok muligheter for debatt – men selv om det urbane Russland er på nett og kritisk til presidenten, er det ingen samlende drivere av nasjonale politiske spørsmål. Landets størrelse og fraværet av følelsen av å være en del av et felles prosjekt, er et gigantisk problem for de som vil demokratisere Russland. For fortsatt styres Russland gjennom dekreter, som i tsartiden og i sovjettiden. 

Korrupsjon – en del av Russlands arv

I sin bok peker Arutunyan på at de høyere offiserene i FSB (de russiske sikkerhetsmyndighetene og KGBs etterfølger) er svært fornøyd med at Putin er tilbake som president. Det er ingen hemmelighet at også mens Putin var statsminister, og Dmitrij Medvedev satt i presidentstolen og rent formelt var FSBs øverste sjef, forholdt FSB seg til Putin. Mark Galeotti, forsker ved Center for Global Affairs ved New York University, er ekspert på russisk organisert kriminalitet og sier i Arutunyans bok at Putins popularitet blant offiserene skyldes at «Putin representerer nasjonale ryggmargsreflekser, behovet for teknokratisk orden i samfunnet og tanken om at massene helt enkelt bør la eliten styre landet. Han snakker offiserens språk på en måte som Medvedev aldri gjorde.» 

Korrupsjon, også i FSB, er et voksende problem. Offisielt bekjemper Russland korrupsjonen, og innser at det er dårlig reklame for landet å ligge på 143. plass på Transparency Internationals korrupsjonsindeks, men ifølge Galeotti er korrupsjon en godkjent faktor i det russiske samfunnslivet. Selv presidenten godtar tingenes tilstand: «Korrupsjon har vært et verktøy for å unngå å betale alle høye lønninger, og på 1800-tallet ble en liten bestikkelse til russiske tjenestemann ikke engang betraktet som en bestikkelse, og Putin viderefører denne tradisjonen,» sier Galeotti.

Selvutslettende lojalitet

Arutunyan mener at Putin er en noe så motsetningsfylt som en folkevalgt despot og forklarer: 

– I de russiske valgene stemmer ikke velgerne på sin kandidat for å gi ham eller henne mulighet til å gjennomføre et politisk program på samme måten som i Vesten. De russiske velgerne avgir sine stemmer for å gi det riktige svaret. I frykt for å gjøre noe som strider mot makthavernes forventninger til dem, sier Arutunyan til Mandag Morgen. Hun peker på at russernes historiske forankrede lojalitet er problematisk, men hun er i høyeste grad rammet av den selv. Det viser hun nærmest overtydelig i de første linjene i sin egen bok: 

«Jeg vil at Russlands president skal bestemme hva jeg skal tenke, hvilken religion jeg skal bekjenne meg til, hvor jeg skal arbeide, hvor mange barn jeg skal føde, hvordan jeg skal leve og når jeg skal dø. Om hans høyhets instruksjoner kommer til å bringe meg lykke skal jeg svare ham som garanterer for stabiliteten med trofasthet. I motsatt tilfelle skal jeg fordømme ham som en hensynsløs despot, en gangster og en korrupt opritjnik (negativ slang for FSBs sikkerhetsoffiser). Men uansett om jeg er hans vasall, hans slave, offer eller fiende kommer hans plan til å bringe orden i hverdagen i dette enorme landet, og jeg kommer til å finne meg i hans styre.»

Den svenske forfatteren Per Olov Enquist grep fatt i akkurat dette og kalte det en «förbluffande självdeklaration» da han anmeldte boken i Expressen: Han håper at det ikke er Anna Arutunyans eget resignerte demokratiforakt som kommer til uttrykk, men derimot bildet av den russiske folkesjelen, kuet av flere tusen år med undertrykkelse, som nå gjør at despot etter despot får styre landet. Arutunyan går nesten så langt som å si at underkastelsen sitter i genene, og at dette er noe av forklaringen til Putins popularitet. Russland er ikke vant til annet enn sterke ledere, og det forbauser henne at dagens opposisjon ikke forsto at Medvedev aldri var en reell president, bare en brikke i Putins spill.

Hun viser til Boris Jeltsins overtakelse av presidentmakten etter Sovjetunionens sammenbrudd i 1991, og beskriver Jeltsin som en ekte demokrat, i alle fall i utgangspunktet, men at Russlands mangel på horisontale demokratiske politiske instrumenter, brede kontaktflater mellom likesinnede, forhindret Jeltsin i å styre på en annen måte enn sine forgjengere – det vil si ovenfra og ned. 

Under Putin er de vertikale maktstrukturene styrket, og Arutunyans hovedambisjon med å ytre seg er å vise at Putin har fungert som et speil for hvordan den russiske statsmakten egentlig fungerer – den er nesten guddommelig, korrupt, brutal og ansvarlig for landets enorme økonomiske ressurser. 

Arutunyan analyserer den russiske folkesjelen, og der inne i et resignert mørke ser hun ingen demokratisk lengsel, bare et ønske om stabilitet og forutsigbarhet. Hun ser et folk som ikke elsker Putin, men som ser ham som en nødvendighet. 

– Den eneste som kan utfordre Putin er Alekseij Navalnij, han har karisma og kan begeistre med sitt hovedbudskap – kampen mot korrupsjonen, sier hun. Men peker samtidig på at Navalnij, i Vesten mest kjent som anti-korrupsjonsblogger, neppe har noen politisk fremtid, av den enkle grunnen at politiske endringer i Russland ikke kommer på grunn av folkelige bevegelser og valg. Hennes analyse begraver et demokratisk Russland. 

– Russland har ikke vært på vei mot demokrati, slik Vesten tolket begrepet. Og Russland ønsker ikke å bli «korrekt» og europeisk. Men Russland kan endres, tror hun, men da til det verre. 

– Det som kan endre Russland er et markant fall i oljeprisen. Dette er noe Putin frykter, og som vil innvirke på hele det russiske samfunnet. Velstandsøkingen vil stoppe opp. Det Putin frykter enda mer, er at separatismen skal blusse opp. Russland har mange regioner med iboende konflikter, det er nok å nevne Kaukasus, sier Arutunyan.

Annonse
Annonse