Samfunnsansvar skal bli ISO-standard

Publisert: 10. oktober 2009 kl 23.05
Oppdatert: 14. januar 2010 kl 16.53

Samfunnsansvar og CSR (se tekstboks) er blitt næringslivstoppenes nye moteord. Alle snakker om det, men når samtalen dreies inn mot hva det innebærer, er meningene mange. De siste årene har den internasjonale standardiseringsorganisjonen ISO satt seg fore å finne frem til en felles forståelse av hva det egentlig er, og hvordan samfunnsansvar bør gjennomføres.

En siste høringsrunde er nå i gang. Planen er at standarden, ISO26000, skal vedtas på ISOs generalforsamling i Oslo om ett år. Men veien frem har vært lang og kronglete. Arbeidet har pågått siden 2004 i en arbeidsgruppe med over 500 deltakere fra 91 land, hvorav mer enn halvparten er u-land. I tillegg er 42 organisasjoner, fra OECD til WHO, ILO og Consumers International, med i arbeidet. Og interessene og motsetningene har vært mange. Allerede tidlig i prosessen ble det klart at det ikke blir en standard som skal gi grunnlag for sertifisering, men kun en veiledningsstandard. Og med såpass mange land og organisasjoner involvert har mye av arbeidet dreid seg om å finne frem til et minste felles multiplum.

Eksperter Mandag Morgen har snakket med mener det siste utkastet som nå er sendt på høring, er for generelt og vagt. – Utkastet får med seg de viktigste temaene og poengterer mye av det som kreves av en organisasjon som skal gjøre de riktige tingene. Men det tar ikke opp i seg beste praksis fra eksisterende standarder. Det er ikke gjort nok for å gjøre dette slitesterkt, og viktige tema som hvordan berørte parter skal involveres, er for vagt formulert, sier Simon Zadek. Han er blant de fremste internasjonale ekspertene på bedrifters samfunnsansvar og etikk i næringslivet, og leder standardiserings- og rådgivningsorganisasjonen AccountAbility.

– Det er en fare for at en slik standard åpner for at mange organisasjoner vil hevde at de gjør en god jobb når det gjelder samfunnsansvar, selv om de ikke gjør det, sier Zadek. De siste årene har han jobbet mye for asiatiske bedrifter og myndigheter. Han er i dag blant annet rådgiver for den kinesiske regjeringen. Denne uken deltar han på et seminar om samfunnsansvar på Handelshøyskolen BI.

Slik forklarer han hva som har vært den store utfordringen i arbeidet med standarden: – Det har vært å bli enig om hvordan allment aksepterte normer knesatt i ulike FN-avtaler, som det i hovedsak er opp til myndigheter å følge opp, også kan og bør overføres til bedrifter og andre organisasjoner. Det er betydelige meningsforskjeller om hvordan man skal «oversette» dette til et nytt område, og det forklarer delvis hvorfor så mange organisasjoner har vært involvert og hvorfor prosessen har tatt så lang tid.

Zadek tror likevel standarden vil ha en misjon: – Standardens viktigste bidrag er at den innebærer en bred enighet om at samfunnsansvar må være ”business as usual”. Den betyr også at det er enighet om at dette må det jobbes systematisk med i hele organisasjonen, og at det ikke er en sidevirksomhet som bare kan plasseres i kommunikasjonsavdelingen, sier Simon Zadek.

Mange agendaer

Saken fortsetter under annonsen

Professor Atle Midttun på Handelshøyskolen BI støtter Zadeks syn. – Standarden bærer preg av at det er blitt forhandlet over så å si hele verden og at mange agendaer har støtt sammen. Slik den nå foreligger, er den full av gode intensjoner, men den blir veldig altomfattende og vid siden det er så mye som skal rammes inn. Dermed blir også innholdet utvannet. Dette er intensjoner, perspektiver og prinsipper og ikke særlig konkrete retningslinjer, poengterer han.

– Men slike standarder blir til over tid, legger han til. – Frivillige organisasjoner, kritiske journalister og andre som er opptatt av samfunnsansvar, vil bruke den for det den er verdt. Det vil kunne lede til en utvikling lik den vi så når det gjaldt menneskeretter på 1980-tallet. Internasjonale avtaler viste seg da å bli et viktig våpen blant annet for demokratiseringen i Øst-Europa. Jeg tror at det etter hvert vil utkrystallisere seg en mer operativ standard. Derfor er det en verdi i seg selv at en slik standard kommer på plass. Den vil få tenner etter hvert, sier Midttun.

Han synes at det har vært interessant å observere hvordan den vestlige tilnærmingen er blitt utfordret av u-land og fremvoksende økonomier som Kina, India og Brasil. De siste årene har det vært flere u-land enn i-land som har deltatt i arbeidet. Kina ville først ikke delta, men har vært med det siste året. På samme måte som de fremvoksende økonomiene har forlangt mer innflytelse i en rekke andre internasjonale fora, har de også forlangt å få være premissleverandør på en helt annen måte enn tidligere når standarden for samfunnsansvar settes.

– Her har vi fått en ordentlig verdidebatt. Norge og de avanserte velferdsstatene har helt andre forutsetninger for å holde fanen høyt når det gjelder arbeidstakerrettigheter og menneskerettigheter, og det er helt umulig å tenke seg at land som Kina, India og Brasil skal kunne heve seg opp på vårt nivå med et pennestrøk. Men samtidig har disse landene rettet massiv kritikk mot den vestlige turbokapitalismen og grådighetskulturen og forlangt klarere retningslinjer for å bremse denne, sier Midttun.

Han tror ikke norske bedrifter som allerede har satset stort på samfunnsansvar, vil ha særlig stor nytte av den nye standarden med det første. – Det har vært et ønske fra næringslivet å få mer allmenne standarder, slik at vi slipper konglomeratet av mer eller mindre halvoffisielle standarder. Denne standarden har nok en lang vei frem til å bli operativ i praksis. Men når det gjelder frikonkurransemodellen vår og grådighetskulturen gir den oss, og særlig de anglo-amerikanske økonomiene, noe å tenke på, sier Midttun.

Stolt

Administrerende direktør Trine Tveter i Standard Norge, som samordner det norske arbeidet med standarden, er imidlertid godt fornøyd. Hun sier hun er stolt over at de har kommet så langt som de har gjort, og hun gleder seg over at standarden etter all sannsynlighet vil bli vedtatt i Oslo.

Saken fortsetter under annonsen

– 91 land har vært med, og vi har kommet så langt at vi har fått frem et omforent dokument som kunne sendes på høring, sier hun, og insisterer også på at norske bedrifter kan ha stor nytte av standarden.

– Dette kan man bruke til å tenke igjennom og jobbe med bedriftens forhold til for eksempel menneskerettigheter, miljø og barnearbeid. Dessuten kan det være et dokument å vise til dersom man for eksempel skal gi tilbud på en leveranse til utlandet, sier hun.

Fornøyd er også Einar Flydal i Telenor, leder for den norske komiteen som jobber med standarden. Han er også med i den internasjonale arbeidsgruppen og innrømmer at han var skeptisk da han først hørte at det skulle lages en standard for samfunnsansvar.

– Herregud, er det ikke helt vanvittig å lage en standard på noe så ustandardiserbart som samfunnsansvar? tenkte jeg. Men jeg har forstått det bedre etter hvert. Hele tanken har vokst frem av kombinasjonen av global handel som ofte er svært skjev, og transnasjonale foretak med et ofte snevert syn på inntekter som eneste relevante parameter i driften. I tillegg har vi økologiske trusler på grunn av overbeskatning av naturressurser, og svake stater med svak styring som bidrar til den problematiske siden ved globaliseringen. Noen krefter, dels fra næringsliv, dels fra ISO og dels fra myndigheter og frivillige organisasjoner, fremmet et initiativ om en ISO-standard. Tanken var at en slik standard kunne, i kraft av ISOs tyngde, nå lengre ut og bli mer allment akseptert enn de mange ulike «standardene», charterne, indeksene og så videre som alt fantes, forteller han.

Flydal peker på at man kan se på ISO26000 som en fortsettelse av Rio-erklæringen om bærekraft: Hensikten er å gi organisasjoner en form for voksenopplæring i hva samfunnsansvar er. Det handler ikke lenger om veldedighet, men om å ta ansvar for hvordan organisasjonen påvirker sine omgivelser og de mennesker som berøres i dag og i morgen.

Han skjønner at ord som «utvannet» kan bli brukt om utkastet som nå foreligger, men uten å være enig. – ISO26000 tar utgangspunkt i «internasjonalt aksepterte atferdsnormer», men gir ikke pålegg om bestemte nivåer. For at en slik tekst skal kunne bli generell og global, krever det selvsagt at mange formuleringer blir for utvannet for noen, men for sterke for andre. Det har likevel først og fremst vært forbausende og løfterikt å se at det er mulig å få så stor enighet som vi har fått om tekstene. ISO26000 oppfattes nok generelt sett som viktigere av mange aktører på den sydlige halvkule enn på den nordlige: I Latin-Amerika er interessen svært stor. De er svært utålmodige etter å få den ferdig. Det samme gjelder i Asia.

Flydal tror det er fullt mulig for sertifiseringsorganisasjoner å foreta vurderinger med utgangspunkt i den nye standarden, og gi såkalte konformitetsvurderinger. – Veritas og andre sertifiseringsfirma eller -organisasjoner, vil jo kunne gi en vurdering om hvor godt en organisasjon ivaretar de hensyn som standarden omtaler, og tilpasse dette til lokale forhold. Da kan man i større grad tilpasse innholdet til hva som er rimelig ut fra lokale forhold. Man løper selvsagt en viss risiko for at det oppstår urimelige forskjeller, men det er nok lettere å håndtere enn om standarden hadde vært svært spesifikk. Dessuten er visse generelle nivå lagt inn, for eksempel gjennom at den ikke skal stride mot ILO-konvensjoner og eller WTO-avtaler.

Saken fortsetter under annonsen

Flydal tror mange bedrifter vil ha stor nytte av standarden, selv om den er generell. – Den er et verktøy for organisasjonen, selv om det må trekkes mer ned på bakken og kanskje forenkles nesten til en pamflett for de minste organisasjonene. Men slik er det med mange standarder. Den vil også bli en brekkstang som gir den som henviser til den, et visst overtak: Konfronteres du med at du ikke følger ISO26000, er det litt svakt å forklare det med at den ikke er en sertifiseringsstandard! Du må nok heller vise til hvordan du ivaretar de samme hensynene. Slik oppnås nettopp det som er hensikten med en slik standard: Adferd som utviser ansvar, sier Einar Flydal.