Hva drømmer verdens befolkning om?

«Hvorfor gjør jeg det jeg gjør? Gjør jeg det jeg har lyst til? Kan jeg gjøre noe annerledes? Hva skulle vært annerledes? Hva er den største drivkraften?»

– Dette er spørsmål jeg vil ha folk til å reflektere over, sier Eirik Jarl Trondsen

Mannen bak prosjektet Affirmative Art samler på drømmer og hjelper folk med å realisere dem.

[slideshow number=1]

Eirik Jarl Trondsen kjører på Tinnsjøveien i Telemark i en aldrende vinrød BMW. Han ser mer på meg enn på veien framfor seg, mens han gestikulerer med hånden som ikke holder i rattet; en mulig vane utviklet av mer åpne landeveier i afrikanske land.

– Som ung var jeg ikke god nok til å lytte til meg selv, og gjorde ting jeg ikke hadde noen særlig lidenskap for. Jeg hadde lyst til å drive med kunst, men det var ikke fornuftig nok, ifølge min kunstnermor.

Kunstnersønnen utdannet seg til statsviter med spesialisering i utvikling. Han hadde i rundt ti år en prestisjefylt og godt lønnet bistandsjobb i Kenya og Uganda, før han innså at de lokale aldri var blitt spurt hva de egentlig hadde behov for, hva de drømte om å få til. Han så seg lei på tiltak som ikke fungerte, men opplevde at ingen brydde seg nevneverdig om bekymringen.

– Prosjekter feilet fordi menneskene vi hjalp ikke selv var i førersetet, mener han.

I Kenya startet han i 2012 opp et interaktivt prosjekt for å gjøre folk mer bevisste på sine drømmer og visjoner. Prosjektet ble døpt Affirmative Art, og Trondsen har siden den gang kjørt prosjektet i flere land i ulike deler av verden. I Bangladesh, Iran, Uganda, USA og Nederland. Og på Rjukan.

Dagen før kjøreturen langs Tinnsjøen har han holdt en workshop i en kunstnerbolig på Rjukan. Litt før klokken tolv troppet voksne og barn opp med forventninger i blikket over dørstokken, og ble tatt imot av Eirik Jarl Trondsen i kaki-bukser og åpen afrikansk skjorte i alle mulige farger. Alle ble tatt imot som gamle venner.

Først samlet han barna rundt et ovalt bord fullt av blanke ark og fargetusjer. Han forklarte tålmodig hvordan de kunne reflektere over, og siden tegne ned, drømmene sine på papiret. Ikke de drømmene man har om natten, men de drømmene man lurer på om noen gang kommer til å gå i oppfyllelse her i livet. Siden ble de voksne instruert til å gjøre det samme. Etterpå snakket de sammen om drømmene de hadde tegnet.

En av tegneøvelsene til Trondsen, trekantøvelsen, starter med at man tegner en stor trekant på et papir. Inni den tegnes en ny trekant, opp ned. I de tre ytre trekantene blir deltagerne bedt om å tegne eller skrive ned hva de liker å gjøre, hva de er stolt av å ha fått til i livet og hvem som er støttespillerne deres. I midten tegner de et portrett av hvordan de ser seg selv.

Deretter tar de et nytt ark, tusjer og pensler, maling og fargestifter i sterke farger og bruker dem til å forme og uttrykke sin drøm, i store og små formater, i tekst og tegning. En kreativ måte på å bli bedre kjent med seg selv på, herunder hva man faktisk ønsker for livet sitt.

For bevisstgjøringens skyld, kan man etterpå henge tegningene opp på forskjellige steder i huset – og derigjennom se seg selv i den fremtiden man drømmer om.

Trondsen har et mål når han på denne måten utforder folk til å tenke igjennom om de gjør det de har lyst til her i livet.

– Det som driver meg er at folk skal få høyere livskvalitet og bli mer tilfredse. Når folk er tilfredse, er det mindre indre konflikt. Jo mindre indre konflikt, jo mindre ytre konflikt.

Han trekker det såpass langt som til å hevde at til og med miljøet har godt av dette.

– Mange er opptatt av miljøet når de tegner sine visjoner, men det er så lett å bli dratt i retningen av å kjøpe ny bil, ny sofa, flyreiser langt av gårde. Og grunnen til at vi trekkes bort fra det vi innerst inne vil, er at vi i markedsføringsstøyen rundt oss ikke stadig minner oss selv på hva det er vi vil, sier Trondsen.

Han forteller at han alltid har hatt et sterkt ønske om å bidra til endring.

– Det at jeg tok en omvei innom bistandsjobbing gjorde at jeg har mulighet til å bruke kunst på en annen måte nå enn om jeg hadde satset på det for tredve år siden, sier Trondsen.

Grunnfilosofien i Affirmative Art har dannet grunnlaget for en avdeling ved Nagenda International Academy of Art and Design i Entebbe i Uganda. På Affirmative Lab lærer studentene også om hvordan de kan skape egne arbeidsplasser i det afrikanske markedet, og de blir kurset i konseptet for å kunne lære det videre.

– Jeg tror at når vi identifiserer visjonen vår og illustrerer den visuelt, så vil vi komme den nærmere. De som lever ut drømmen sin er også lykkeligere mennesker, og lykkelige mennesker er bedre ressurser i samfunnet. Jeg håper at Affirmative Art vil bli stort i hele verden.

Blikket er endelig festet på veien.

– Jeg har snakket med kanskje tusen mennesker i hundre ulike workshops om hva de vil og hva som er deres drømmer. Fått dem til å tenke litt, sier Trondsen, og manøvrerer bilen gjennom en rundkjøring på Kongsberg.

– I mange av landene jeg har vært, er det mer begrensede muligheter enn i Norge. Men jeg opplever at vi har mer til felles i drømmene våre enn det vi tror.

I Norge, hvor vi har alt vi trenger, er fremtidsdrømmene mer abstrakte enn i afrikanske land.

– Her er det gjerne reiser, opplevelser og følelser man ønsker seg. I Afrika er det ofte mer materielt, et hus for eksempel, og spesifikke jobber; som lege.

Men én ting dukker ofte opp på de blanke arkene i workshopene, uavhengig av hvor i verden man er – en jordklode. Hva det betyr, spekulerer ikke Eirik Jarl Trondsen i.

– Men jeg håper at de som er med på workshopene rundt om i verden kan utveksle visjoner og hjelpe og støtte hverandre på veien mot en bedre fremtid.