Annonse
Det finnes ikke bilder av Elling. Men dette kunne vært ham, som slapper litt anspent av i parken. Foto: iStock/Camrocker
Etter korona
«Med undring har vi lyttet til klagesangene fra småbarnsforeldre og hytteeiere»

Elling om Norge etter korona

Det sier selveste Elling – Ingvar Ambjørnsens romanfigur – som er hovedperson i en rekke bøker som handler om ham selv og hans nå avdøde venn Kjell Bjarne.

Elling, som også er velkjent fra det store filmlerretet, har som noen har fått med seg, begynt å blogge om små og store ting som opptar ham. Dagens Perspektiv har som verdens første medium fått et eksklusivt intervju med Elling, der han deler sine meninger, sin kunnskap og erfaring i vår artikkelserie «Norge etter korona».

Og, ja: han har fått litt tastehjelp av forfatter Ingvar Ambjørnsen, men begge understreker at dette er Ellings ord, og ingen andres.

Koronakrisen har gjort noe med oss, både som samfunn og med hver enkelt. Selv om Norge foreløpig ser ut til å ha sluppet forholdsvis billig unna de helsemessige konsekvensene av pandemien, så har de strenge smittevernstiltakene fått store konsekvenser. 

• Store deler av næringslivet har fått en ufrivillig brems. • Kulturlivet har mistet nesten hele inntektsgrunnlaget sitt. • Idretten har gått i dvale. • Staten har brukt 450 milliarder «mer enn budsjettert» på krisetiltak. • Oljesektoren er i knestående etter at korona kom på toppen av et kraftig oljeprisfall. • Barn og unge har vært utestengt fra skole og fritidsaktiviteter. • Syke, eldre og mennesker med funksjonsnedsettelser har flere steder blitt isolert og mistet sine sosiale fellesskap.

Samtidig har store deler av arbeidsstyrken har lært seg å jobbe hjemmefra. Dugnadsånd og fellesskap er styrket (i alle fall mener mange det) og både offentlige og private aktører har vist handlekraft og evne til kreativ omstilling og nytenking. 

Men nå skal vi altså forsøke å komme tilbake til en slags «ny normal».

Hvordan vil det bli?

I en artikkelserie denne sommeren har Dagens Perspektiv invitert et knippe kloke hoder – som vi anser som ekte «tenkere» til å svare på noen kokrete spørsmål om «hva nå, lille land». Vi har bevisst unngått partipolitikere og interesseorganisasjoner denne gangen. Håpet er å få fram noen nye perspektiver på «den norske framtiden».

Lærdom er ikke noe man får

Dagens intervjuobjekt er: Ingvar Ambjørnsens Elling.

–  Hva har koronakrisen gjort med det norske samfunnet – hva er den viktigste lærdommen vi har fått i løpet av denne tiden?

– Lærdom er ikke noe man får, men noe man må tilegne seg. Ta til seg over tid. I skrivende stund har den nevnte koronakrisen vart ved i noe over fire måneder. En tredjedel av år 2020. Med min kjennskap til det norske folk stiller jeg meg tvilende til om «vi» har lært noe som helst i løpet av denne perioden. Unntaket vil da være de av oss som har blitt tvunget til å lære seg hvordan det er å oppholde seg i eget hjem over tid, altså flere uker i strekk. Enkelte, som undertegnede, har måttet ta til seg denne litt særegne erfaringen alt lenge før koronaen kom. Det er simpelthen slik vi har levd våre liv. Vi har vært hjemme. Alene eller med hverandre.

– Med undring har vi lyttet til klagesangene fra småbarnsforeldre og hytteeiere som har måttet holde seg hjemme på den oppvarmede parketten, eller som har måttet snike seg til en ulovlig overnatting, det være seg på hytta på fjellet, eller en av de to ved sjøen.

Ikke reise til Sverige? Nei vel, men så lar man det være. Da reiser man ikke til Sverige, men holder seg hjemme, og i den delen av hagen som man på forhånd har påtatt seg ansvaret for

Den Nye Følsomheten

– Men det er klart: I og med at undervisningen av barna har blitt flyttet til kjøkken og stue med statlig tvang, er det selvsagt enkelte som har måttet tilegne seg den kunnskapen man en gang hadde på ny. For hvordan var det nå egentlig med disse fjordene i Finnmark? Og hva er åtte ganger ni? Det siste var en spøk. Slikt må man opplyse om nå om dagen. Det kan virke som om Den Nye Følsomheten, som vi allerede så komme før pandemien, har styrket seg gjennom all innesittingen. Nylig måtte Else Kåss Furuseth be om nåde, (eller «legge seg paddeflat» som botsøvelsen heter på moderne norsk), fordi hun hadde spøkt med badetemperaturene i Finnmark uten å be befolkningen om unnskyldning på forhånd. Samtidig gikk produsenten av Joikakaker ut og lovet navneendring og «new look» på det kjente og kjære produktet, for å lette litt på det trykket enkelte krenkede nå led under. Slike aktiviteter er det norske folk opptatt av mens viruset sprer seg dag for dag over store deler av verden. Amerikanerne har så langt mistet tre ganger så mange som de som falt i strid i Vietnam gjennom hele den lange krigen. I Sør-Amerika og India er et mareritt i ferd med å utvikle seg. Samtidig i Norge: En vond krangel om man skal rive ned statuene avLudvig Holbergeller ikke.

– Jeg merker meg at landets leger nå har begynt å ta i bruk begrepet «Covid 19-hjerner». Det er viktig å holde fast ved at vi faktisk vet veldig lite om koronaviruset og alle dets virkninger på menneskenes kjød og sinn. Enkelte klare tendenser kan dog anes i den daglige stupiditeten vi nå er vitne til.

Elling: Romanfiguren alle kjenner

«Elling» er hovedpersonen i en bokserie skrevet av forfatter Ingvar Ambjørnsen.

De fire første bøkene kom på 1990-tallet, og ble svært populære:

Utsikt til paradiset (1993) Fugledansen (1995) Brødre i blodet (1996) Elsk meg i morgen (1999)

Det er også laget tre filmer og ett teaterstykke basert på Elling-bøkene.

Etter å ha «gått under jorden i nesten 20 år, dukket Elling opp igjen i 2018. Som blogger. Forfatter Ingvar Ambjørnsen reiste rundt i landet og lest nytt «Elling-stoff» før boken «Ekko av en venn» kom ut i 2019. I 2020 kom det nok en bok om Elling: «Ingen kan hjelpe meg» – der Elling analyserer den franske forfatteren Michel Houellebecq.

I tillegg er tekster fra Ambjørnsens Elling-turne nå også kommet i bokform i. år: «Yoko Ono er en sjarlatan».

Føler meg rett og slett bedre

– Når Bent Høie viser oss en meter ved å holde hendene sine nettopp en meter fra hverandre på Dagsrevyen, og på den måten forklarer hvordan avstanden til vår neste nå bør være, er det betryggende og beroligende, sier Elling. (Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix)

–  Hvordan har denne pandemien forandret oss med tanke på å oppleve frykt og usikkerhet i et samfunn som vi har vært vant til å tenke på som trygt og oversiktlig?

– Her tror jeg det kan være på sin plass å påpeke følgende: Hvorvidt samfunnet oppleves som «trygt» eller «oversiktlig», eller simpelthen som «trygt og oversiktlig», altså dobbelt opp, vil nok dessverre variere sterkt fra individ til individ. Der den ene går plystrende gjennom hverdagene med en følelse av kontroll og verdighet, jages den annen fra avgrunn til undergang av indre spøkelser og mareritt ved høylys dag. Paradoksalt føler jeg meg nå om dagen som en representant for den først nevnte gruppen, samtidig som jeg besitter over førti års erfaring med angst og plutselig panikk, og således har mine litt skjelvende røtter i den andre gruppen. Jeg føler meg rett og slett bedre under unntaket enn i det de fleste forbinder med det «vante og fortrolige». Slik tror jeg mange har det. Det at det, ikke bare av stat og regjering, men også av personer som vi stoler på og har blitt glade i, slike som Bjørn Guldvog og Espen Nakstad, settes opp tydelige rammer og klare kjøreregler, fører automatisk til at mange gamle angstbitere kan senke skuldrene og bruke tiden til annet enn (ofte) unødige spekulasjoner.

Vi må tenke nytt og gammelt på samme tid. Dette er en øvelse som mennesket har praktisert før opp gjennom historien, så akkurat her er jeg optimistisk

– Når Bent Høie viser oss en meter ved å holde hendene sine nettopp en meter fra hverandre på Dagsrevyen, og på den måten forklarer hvordan avstanden til vår neste nå bør være, er det betryggende og beroligende. Man vet hva man har å holde seg til. Ikke reise til Sverige? Nei vel, men så lar man det være. Da reiser man ikke til Sverige, men holder seg hjemme, og i den delen av hagen som man på forhånd har påtatt seg ansvaret for. Litt humor oppe i det hele: Dette med håndvask mistet jeg helt kontroll over i en periode. (Det er mange år siden nå.) Jeg vasket hender sent og tidlig, jeg sto opp midt på natten og vasket hender, jeg vasket hender før og etter toalettbesøk, kinobesøk, handleturer og utflukter og så videre. Det gikk over alle støvelskaft, jeg måtte ha profesjonell hjelp. Men nå? Nå når det unormale har blitt det normale, har jeg en barnslig glede av å leke litt med den gamle, nesten glemte besettelsen. Dette med bruk av munnbind har også vist seg å ha uventede sider.

– For nå å si det som det er, har jeg en favoritt blant kassadamene på vår lokale Spar, jeg kaller henne Spardam. En sorthåret skjønnhet. Så står man der en dag med sin handlekurv med varer. En kneipp. En halv liter melk. Litt syltetøy og ost. Og der fremme: Spardam iført leopardmønstret munnbind med sorte render. Det var ... Jeg kan ikke forklare det, jeg visste ikke at jeg hadde dette i meg. Det var nytt, det var syndig og deilig. Som noe fra Tusen og en natt. Og for all del. Helt uskyldig. Ellers hadde jeg vel neppe nevnt det.

Ingvar Ambjørnsen

Ingvar Ambjørnsen. (Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix)
Ingvar Ambjørnsen er født i 1956, debuterte i 1981, og har utgitt bøker i flere sjangre – romaner, kriminalromaner, novellesamlinger, barne- og ungdomsbøker og essaysamlinger.

Hans store gjennombrudd kom i 1986 med generasjonsromanen «Hvite niggere». Kritikerne fikk for alvor øynene opp for novellisten Ambjørnsen med Natt til mørk morgen(1997).

Med romanene om Elling ble Ambjørnsen en av våre mest leste samtidsforfattere.

Ambjørnsens bøker er utgitt i 31 land. Hele ni av bøkene hans er filmatisert.

Vondt å se

–  Hvordan vil den «nye normalen» arte seg i norsk arbeidsliv etter korona?

– For en som mistet evnen til arbeid allerede som ung mann på syttitallet, er det vondt å se hvordan Norge nå hjemsøkes av massearbeidsløshet. Men skulle tro at jeg kanskje ville ha betraktet det hele i et slags hevngjerrighetens lys, men så er slett ikke tilfelle. I stedet er det buddhisten i meg som stiger frem. Det er empatien som råder grunnen. Men fremfor å lete etter «en ny normal» burde vi kanskje heller benytte anledningen til å oppløse selve begrepet «normalitet», da det jo nettopp er den gamle normalen, altså ideen om en kontinuerlig økning i vårt felles konsum, som ligger i bunnen av de krisene vi i dag står overfor og er en del av. Den gamle normalen har rett og slett opphevet seg selv.

– Som koronalektyre har jeg, blant mye annet, gått gjennom alle seks bind i Knausgårds «Min kamp» en gang til. I bind seks beskriver forfatteren i detalj hvordan brødkulturen var i det Knausgårdske hjem. Gleden han som ung følte ved å bære den varme kneippen hjem. Den sprø skorpen som sprakk nærmest knitrende opp da de første skivene ble skåret. Neste dag var man over i fase to. Brødet ennå luftig og godt, men skorpen myk. Og så videre til den siste fasen, der den harde skalken var blitt en utfordring for selv den unge guttens tenner. Forfatteren skildrer denne brødets naturlige aldringsprosess så vakkert og gjenkjennelig at det hadde en nesten rystende virkning på meg. Det fikk meg til å forstå at selv om «den gamle normen» (altså det stadig stigende konsumet), nå tilhører en ugjenkallelig fortid, finnes det likevel for lengst tilbakelagte og halvt glemte verdier og ritualer som det både er mulig og ønskelig at vi strekker oss etter.

– Vi må tenke nytt og gammelt på samme tid. Dette er en øvelse som mennesket har praktisert før opp gjennom historien, så akkurat her er jeg optimistisk. (Selv om jeg neppe var den eneste som fikk seg en alvorlig trøkk da jeg så Petter Stordalens nesten dommedagspregede fremtoning på Lindmo.)

–  Hvordan bør staten forholde seg til den videre utviklingen i økonomien og arbeidsmarkedet? Mer aktiv? Mindre skatter? Andre ting?

– I hele mitt voksne liv har jeg forholdt meg til en enkel og oversiktlig privatøkonomi. Det ville være løgnaktig av meg å late som jeg innehar noen form for forståelse av økonomi ut over denne snevre rammen. Men det er klart. Man gjør seg jo noen tanker. Det er underlig at staten nøyer seg med å øse ut penger i stedet for å sikre seg kontrollen over et samlet jernbanenett og alle norskeide flyselskap, samt Hurtigruten. Mangt og mye kan sies om gode gamle NSB, men vi vet hva vi har fått. Og kan fremdeles huske hva vi hadde.

Noen burde nok snakke meget pent med Jan Bøhler, slik at i det minste en slags rest av de sosialdemokratiske ideene kan reddes for ettertiden

 «Vi som vet mest om korona på Facebook»

– Noen burde nok snakke meget pent med Jan Bøhler, slik at i det minste en slags rest av de sosialdemokratiske ideene kan reddes for ettertiden, mener Elling. (Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix)

–  I 2021 er det stortingsvalg. Hva slags betydning tror du koronakrisen vil få for folks politiske preferanser?

– Her tror jeg nok at veldig mye vil bli styrt av hvor høy koronarelatert dødelighet vi vil få fremover. Dersom det holder seg på det nåværende nivå, vil befolkningen i Norge fremdeles leve ut forestillingen om at vi er utenfor verden, eller i det minste naturlig velsignet gjennom vår sedvanlige flaks. Da vil jeg spå at et eller flere nye protestpartier vil vokse frem, omtrent slik vi så da Bompengepartiet steg frem fra skyggene for bare et par år siden. «Vi som vil spille fotball når og hvor vi vil, og det for fulle tribuner og med harde kroppstaklinger» for eksempel. Dette er folk med et voldsomt nettverk og store ressurser. Dersom man kan forestille seg denne gruppen i en koalisjon med «Vi som reiser hvor vi vil og driter i karantenen etterpå», eller «Vi som vet mest om korona på Facebook», vil Høyre-regjeringen bli feid av banen, og Venstre og KrF utradert av norsk politikk. (Aldri så galt så godt for noe).

– At folket i alle fall i noen uker tillot Erna å foreta de innskrenkningene hun kom med uten så mye som et øyeblikk å se i retning Støres Arbeiderparti, er dessverre et faktum. Noen burde nok snakke meget pent med Jan Bøhler, slik at i det minste en slags rest av de sosialdemokratiske ideene kan reddes for ettertiden. Men ok. Der var det partimannen som talte. Jeg innser det.

Jeg verken får eller gir klemmer, slik jeg måtte venne meg til allerede ved min mors bortgang for over tretti år siden, og savner i bunn og grunn ingen ting

Og samtidig i Amerika ...

–  Hvordan vil koronakrisen få innvirkning på samhandlingen mellom stater og den geopolitiske situasjonen?

– Som ihuget demokrat har det først og fremst vært interessant å se hvor effektivt et diktatur som Kina kan vise seg å være når det først brenner i teltet. Det å kunne stenge ned og låse av selv store byer og hele regioner uten noe om og men, har vist seg å være av stor betydning for å stoppe eller begrense smitten. Samtidig har vi i våre vestlige demokratier kunnet se på nært hold at de demokratiske prosesser simpelthen har måttet settes til side slik situasjonen har vært og er. Dette tror jeg er en sunn erfaring. Det er å bevege seg bak frasene og søttendemai-talene. (Da det virkelig gjaldt trengte vi ikke din stemme eller kloke kommentar, vi handlet på vegne av alle).

– Det er med denne bakgrunn vi nå må forstå Putins siste sjakktrekk, som gjør at han nå kan holde nakketaket på Russland helt frem til 2036. Fordi det er nå det virkelig gjelder. Pandemien kan vise seg å være langvarig, det er nå det ene. Men dens komme har også fått mange til å glemme den økologiske krisen vi står midt oppe i, med massedød av dyrearter og tap av jord og rent vann. Og samtidig i Amerika, alle drømmers og muligheters land: Demokratiets oppløsning – ikke bare som følge av en gal manns politikk og traumer, men like mye som en følge av en overveiende sinnssyk befolkning, som nå bevæpnet til tennene gjør seg klar til hellig krig mann mot mann. Det er nesten så man håper på at kineserne begynner å shoppe delstater, slik at landet i alle fall kan styres av folk med en viss erfaring i diktatorisk tankegang. Ellers trenger man vel neppe å være utstyrt med synske evner for å kunne se for seg et Europa uten EU, og med klare og tydelige grenser mot Verden Utenfor slik vi husker dem fra geografitimene i gamledager.

– Kort sagt: Vi kan vinke farvel til den verden vi trodde vi kjente, og vi som er så gamle at vi snart skal dø, kan prise oss lykkelige over at vi ble født inn i en historisk lomme av velferd og lykke, det finnes ikke mange av dem.

– Hvis du «fikk bestemme» – hvilke konkrete grep burde politikere ta «post korona», for å sette ny kurs for Norge? 

– Slike hypotetiske spørsmål besvares ikke. Forresten er jeg ganske fornøyd med at det ikke er jeg som «får bestemme» noen verdens ting, verken nå eller i fremtiden. Jeg lever et rolig liv i en frivillig utvidet karantene. Slår plenen. Handler inn mat og nødvendige artikler til meg selv og huseier. Jeg verken får eller gir klemmer, slik jeg måtte venne meg til allerede ved min mors bortgang for over tretti år siden, og savner i bunn og grunn ingen ting.

Annonse
Annonse