Annonse
Det er ikke hva de sier, man hva de gjør - eller hvordan de prioriterer i statsbudsjettene sine - som teller. Foto: NTB Scanpix

Forskjellen på Erna og Jens - i to figurer

I statsbudsjettet for 2017 har noen i Finansdepartementet tatt seg bryet med med dele statens utgifter inn på politikkområder.

Analysen gir et interessant overblikksbilde over forskjellene i politikk mellom den siste rødgrønne regjeringen til Jens Stoltenberg fra 2009 til 2013 og Solbergs regjeringens prioriteringer i sine budsjetter.

Jobben med å dele inn på politikkområder er ikke helt enkel. Å bare sette opp hva de forskjellige departementene har å rutte med gir et dårlig sammenligsgrunnlag siden regjeringer elsker å legge ned, slå sammen eller opprette nye departementer hele tiden.

Men samtidig er det viktig å forsøke å holde orden på hvilke områder som vokser og hvilke som for mindre. Landets interessegrupper følger i hvert fall med på dette med stor spenning. Finansdepartementet har justert tallene for inflasjon.

Inndelingen under kan kritiseres for å være for grov, at for mye lander i samme potten og at man derfor blir blind for de viktige endringene på detaljnivå. Når det er sagt, er det likevel et ganske tydelig bilde som tegnes - både av likheter og forskjeller. 

Barn og mat nedprioritert

Begge regjeringene har nedprioritert politikkområdene barn, familie og likestilling. Dette er relativt store poster i budsjettet. I 2017 er det foreslått satt av 26,6 milliarder kroner til dette (se figur 2).

Begge har også kuttet i budsjettene til Landbruk og mat, men Solberg-regjeringen har kuttet mest. 

Det er på postene internasjonal bistand og olje- og energi (utenom statlig petroleumsvirksomhet) man finner de hardeste kuttene i perioden 2013 til 2017. Mens den forrige regjeringen kunne prioriterte ned posten for arbeid og sosiale formål og næring, har den sittende regjeringen nesten mer enn kompensert for nedgangen. At Stoltenberg-regjeringen stod for en nedgang i pengebruken innen arbeid- og sosial, skyldes i stor grad at man hadde brukt mer i årene før for å hindre arbeidsledighet under finanskrisen. At Solberg-regjeringen står for en relativ økning, har samme forklaring med motsatt fortegn.

Analysen viser også at satsingen på klima og miljø opplevde sterkere vekst under Stoltenberg, selv om også Solberg har gitt sektoren et økonomisk løft.

Den statlige satsingen på skole og barnehage har fått relativt mer midler av den sittende regjeringen enn av den forrige. Det har også den litt kryptiske posten "andre helseformål".

Men felles for alle disse politikkområdene er at de er realtivt små sammenlignet med de tunge postene samferdsel, forsvar, integrering og høyere utdanning. Aller størst, når man ser bort fra rammetilskuddet til kommunene, er summen som går til spesialisthelsetjenestene (sykehusene).

Nå har Solbergregjeringen brukt mer oljepenger enn Stoltenbergregjeringen, og det viser seg også gjennom at den har gitt de tunge postene de største løftene. Både innen forsvar og utdanning har realveksten vært klart størst de siste fire årene. På samferdsel har de to regjeringene bidratt med om lag samme vekst.

Men det er innen utlendingsområdet, som inkluderer kostnader til integrering av innvandrere og flyktningen, vi har fått den sterkeste veksten de siste årene. Fra 2013 til 2017 ligger det an til en kostnadsvekst på 15,6 prosent, mot 4,4 prosent under Stoltenberg. Dette er kostnader som regjeringen har måtte ta for å møte flyktningstrømmen og ikke nødvendigvis politiske prioriteringer.

 

Forklaring til figurene. 

*utenom kommunale rammetilskudd
**utenom statlig petroleumsvirksomhet
***inklusiv Svalbardbudsjettet
~ inkl. integrering av innvandrere

Finansdepartementet oppgir også disse betydelige politikkområdene uten å ha regnet på veksten (I mrd. kr).

Rammeoverføringer til kommunene 172,2
Kompensasjon for merverdiavgift til offentlig forvaltning og private 28,9
Renter på statsgjeld 11,7
Statlig petroleumsvirksomhet 25,5

 

Annonse
Annonse