Gal eller ond?

I februar gjorde et knippe amerikanske psykiatere en kartlegging av presidentens psyke. Resultatet ble til bok. Der Spiegel har både lest boka og snakket med forfatterne.

27 ledende amerikanske sjeleforskere har sett nærmere på sinnstilstanden til president Donald Trump. Deres fjerndiagnoser er urovekkende.

«Gjerningsmannens» adferd viser karakteristiske trekk til en sosiopat, konkluderer ekspert og psykiater Lance Dodes. Det er her snakk om «en av de aller tyngste psykiske forstyrrelser».

Sosiopater lider ifølge ham av en «defekt i den grunnleggende naturen av å være menneske». Deres typiske egenskaper: «sadistisk, uten empati, grusom, nedlatende, umoralsk, primitiv, kald, rovdyr-lignende, sjikanerende, dehumaniserende».

Dodes levner ingen tvil om at han snakker om et farlig monster. Men han sikter ikke til snikmorderen fra Las Vegas. Nei, det er snakk om den sittende amerikanske presidenten.

Dodes` ekspertise er del av en bok i hvilken 27 fagfolk, dels svært prominente psykiatere og psykologer, avsier sin dom over Donald Trump. Boka er resultat av en konferanse som fant sted ved universitetet i Yale, under mottoet «Duty to warn» – plikten til å avdvare.

Skremmende fjerndiagnose

Det er oppstått et skummelt sjelepanorama. Trump får attestert et «hypermanisk temperament», en «løsrivelse fra virkeligheten som ligner på vrangforestilling» og en «paranoid overfølsomhet». Forfatterne tillegger ham ikke bare tankeløshet, lettsindighet og forfengelighet, men også kvinnehat, utspekulerthet og beundring for tyranner. Fagfolkene går heller ikke av veien for å sammenligne ham med Adolf Hitler.

Boka etterlater leseren rådvill: Blir verdens mektigste land virkelig regjert av en gal mann? En stormannsgal mann som ikke helt vet hva han holder på med? Eller er dette bare en håndfull psykiatere som hisser hverandre opp og farer med ville horrorfantasier fordi de er opprørt over Trumps forvirrende politikerstil?

Budet om taushet – eller munnkurv?

Ifølge yrkesstandens egne etiske retningslinjer burde ikke forfatterne ha skrevet en slik bok. Den såkalte «Goldwater-regelen» forbyr dem som psykiatere å ytre seg om personer fra det offentlige liv. Forskriften ble vedtatt i 1964, etter at mer enn tusen psykiatere hadde «attestert» i en magasin-undersøkelse at den daværende, republikanske presidentkandidat Barry Goldwater ikke var skikket til landets høyeste embete, av psykiske grunner.

Goldwater tapte valget ved urnene, men han vant i retten. Magasinet ble dømt til å betale erstatning. Den amerikanske psykiaterforeningen APA følte det som en skam for en hel yrkesgruppe og forbød medlemmene fra da av å komme med enhver «faglig diagnose» overfor politikere som ikke er blitt undersøkt av dem.

Bokas forfattere gjør nå opprør mot dette «bud om taushet». I tilfellet Trump har følelsen av at det er noe som ikke stemmer med ham – psykisk – spredt seg bredt. Da er det rett og slett psykiaterens yrkesplikt å tilby menneskene forklaringshjelp, mener de.

«En av de mest selsomme erfaringene i min karriere som psykiater var det å måtte slå fast at de eneste menneskene som ikke får lov til å snakke om en gjenstand, er de som vet mest om den», klaget Bandy Lee, initiativtakeren til den nevnte konferansen ved Yale-universitetet.

Og en annen psykiater, Leonard Glass, erklærer: «Vi er den eneste medisinske fagdisiplinen som har en slik munnkurv. Ingen bryr seg når en kardiolog ytrer seg over Hillary Clintons sammenbrudd eller når en ortoped uttaler seg om skaden til en fotballstjerne.»

Vanskelig øvelse

Når forfatterne nå våger seg fram med en vurdering av Trumps personlighet, blir også problemene ved en slik manøver åpenbare. Utgiverne understreker at det kun kunne handler om Trumps oppførsel i offentligheten, ikke om å gi ham en diagnose på en psykisk lidelse.

Likevel hagler diagnosene i boka ned over Trump. De fleste av de selvoppnevnte ekspertene holder en knapp på «narsissistisk personlighetsforstyrrelse». Andre går enda lenger og tror at de gjenkjenner tegn til «ondartet narsissisme». Men også den «dissosiale personlighetsforstyrrelsen» står høyt i kurs. Dodes mener at Trump er en sosiopat, mens Michael Tansey fra Chicago trekker inn «vanelignende vrangforestillinger» som mulig diagnose. Og så finnes det selvfølgelig dem som betegner Trump som «oppmerksomhetsforstyrret», eller som mener å ha oppdaget en begynnende demens.

Ikke automatisk uskikket

Kort sagt: samtlige forfattere er enige om at Trump ikke kan være helt god. Og dette på en veldig skremmende måte. Hvilken type «forstyrrelse» det egentlig er snakk om, vet de heller ikke eksakt. Det virker som om USAs president lider av mer enn én psykisk lidelse.

«Å stille entydige diagnoser, er ikke nødvendig. Og det er heller ikke til hjelp», sier psykiateren Glass. Fordi det ville være fullstendig uklart hva en klar diagnose egentlig ville bety. For én ting er Glass og kollegene enige om: en psykisk lidelse ville ikke automatisk føre til en eksklusjon fra nasjonens høyeste verv.

I en tilbakeskuende analyse i 2006 trakk forskere konklusjonen at rundt en fjerdedel av 37 undersøkte tidligere US-presidenter viste symptomer som kunne tyde på psykisk sykdom. Abraham Lincoln for eksempel, gråt i offentligheten, og Theodore Roosevelt var kjent for sine maniske tirader. Hos John F. Kennedy kunne forfatterne ikke umiddelbart finne tegn til en psykisk forstyrrelse, men han var ofte påvirket av psykoaktive medikamenter. Alle tre var utvilsomt suksessrike presidenter.

Gal eller ond?

Men hos Trump er det «liksom annerledes». Forfatterne sliter med å definere hva som kan være forskjellen. Igjen og igjen kommer de tilbake til spørsmålet om Trump selv tror på alle de løgnene han sprer. Om han er en utspekulert PR-proff eller en psykisk forstyrret, besatt person. Om han med vilje manipulerer andre mennesker eller om han bare følger impulser som ligner på vrangforestillinger. Kort sagt: om Trump er gal eller ond.

Et forpliktende svar på disse spørsmålene kan de ikke gi, sier psykiater og traumeforsker Judith Herman: «Antakelig passer begge deler på Trump.» Men mye viktigere: Til syvende og sist er dette overhode ikke avgjørende. Avgjørende er hvor farlig Trump egentlig er.

Psykiatere blir ofte trukket inn når det handler om å bedømme hvilken fare et menneske utgjør, sier Herman. «Ved en bedømmelse legger vi ofte ikke en personlig samtale til grunn, men baserer oss på adferd som kan observeres».

Når det dreier seg om slike psykiatriske epikriser, legges det stor vekt på hva James Gilligan mener. Han er rettsmedisinsk psykiater ved universitetet i New York. I mange år har han ledet et fengsel for psykisk syke straffedømte. Han har observert mordere, voldtektsmenn og andre kriminelle. Det han har å si om Trump, er knusende: «Han er farlig på en enestående og unormal måte.»

Gilligan har pløyd gjennom rapporter om Trump for å lete etter eksempler for presidentens innstilling til vold. «Bevisene» som han har samlet sammen, er fryktinngytende:

• I 1989 ga Trump økonomisk støtte til en kampanje som hadde som mål å få fem ungdommer fra New York henrettet. Da det var bevist at de fem var uskyldige, aksepterte han ikke det.
• Han skrøt av at han kunne koste med seg enhver form for overgrep på kvinner (Sitat: «Grab them by the pussy». «Du kan gjøre alt.»).
• Under valgkampen lovet Trump at han ikke bare ville tillate «waterboarding» som torturmetode igjen, men at han ville gå «mye lengre».
• Under valgkamparrangement oppfordret han sine tilhengere til å banke opp meningsmotstandere (Sitat. «Bank livskiten ut av dem. Jeg betaler advokaten. Jeg lover»).
• Hans oppfordring til de mange «våpenfrelste» i landet om å skyte hans konkurrent Hillary Clinton, var et nokså dårlig skjult budskap.
• Han erklærte seg selv som urørlig – untouchable (Sitat: «Jeg kunne skyte noen midt på Fifth Avenue, og det ville ikke koste meg en eneste velgerstemme.»).
• Han sa flere ganger at han stiller seg uforstående til at man ikke kunne bruke atomvåpen når man først hadde dem.

«Trussel om vold, skryt om vold, oppfordring til vold», oppsummerte Gilligan. Han er ikke i tvil: Donald Trump snakker språket til en diktator.

Trumps beundring for despoter

Gilligans kollega Tansey bifaller ham i hans bokkapittel. Han lar seg særlig skremme av Trumps beundring for tyranner.

Om Saddam Hussein sa Trump: «Han har drept terrorister. Dette har han gjort på en så fin måte. De fikk ikke opplest sine rettigheter. Der snakket de ikke. Du var en terrorist, og dét var dét.

Om Putin annonserte han under valgkampen: «Når det gjelder ledelse, får han en A, og vår president gjør det ikke så bra.» Lignende «respekt» som for Hussein og Putin, sier Tansey, har Trump aldri vist for tidligere US-presidenter.

Tyranner har en stor tiltrekningskraft på Trump, erklærer Tansey, fordi deres absolutte makt er det han selv drømmer om. Han lengter etter den betingelsesløse beundringen fra sine tilhengere og den fysiske ødeleggelsen av sine motstandere – slik det bare er mulig i et diktatur.

Dette er massive påstander. Og Gilligan forsterker dem ytterligere ved å henvise til det nukleare infernoet som nå er overlatt til en muligens sinnsforvirret å utløse: «I løpet av få sekunder kan han drepe flere mennesker enn enhver tidligere diktator greide under hele perioden ved makten.»

Vil åpne øyne

Men hva kan de 27 ekspertene oppnå med sin nedslående analyse?

Leonard Glass håper at han med denne ekspertisen kan stagge begeistringen til Trumps tilhengere: «Disse menneskene tror at Donald Trump er en skikkelig tøffing», sier han. «De tenker: Han har tæl, han har penger. Han lar seg ikke diktere av noen.» Derfor er det så viktig å forklare hans tilhengere at Trumps oppblåste skryt antakelig bare er uttrykk for en «jeg-svakhet». Den som har behov for å skryte så hemningsløst av seg selv, den mangler følelsen av egenverdi.»

Også Judith Herman er først og fremst opptatt av å åpne andre øyne. Det er stor fare for at menneskene venner seg til presidentens adferd, inntil de oppfatter den som normal.

«Lengselen etter at keiseren har klær, er stor», sier traumeforskeren.

Og så er det mange som håper at embetets ansvar vil sørge for at Trump modererer seg. Men ifølge Herman lærer den psykiatriske erfaringen oss at det er feil å fornekte sykelig adferd. Og at håpet om forbedring hos en gammel mann, som er så fanget i forsteinede stereotyper, vil være forgjeves.

Kan Trump fratas embetet?

Herman har, sammen med to kvinnelige kolleger, tatt til orde for en «psykiatrisk gjennomgang» av presidenten. Trioen har nøyaktige forstillinger om hvordan en slik «egnethetstest» kunne se ut. Nå reklamerer de for den blant politikere.

Den amerikanske grunnloven åpner faktisk for en slik mulighet, i det minste teoretisk. Ifølge det fjerde avsnittet i det 25. grunnlovstillegget kan regjering og kongress avskjedige ham hvis de anser ham som ut av stand til å oppfylle sine oppgaver. At det ville kunne komme til det, er etter dagens rådende politiske omstendigheter imidlertid svært lite sannsynlig.

Likevel ville psykiater Prudence Gourguechon fra Chicago vite nærmere når en president faktisk er «uegnet til tjeneste». Hvordan, spurte hun seg selv, ser egentlig de ferdighetene ut som en person med et slikt ekstremt høyt ansvar skal ha?

Til hennes forbauselse lette Gourguechon lenge og forgjeves i faglitteraturen etter et klart svar på sitt spørsmål. Til slutt fant hun svaret – hos militæret. Arméens håndbok over ledere definerer, solid fundamentert med psykologisk forskning og militær erfaring, hvilke egenskaper en god offiser utgjør.

Det kommer særlig an på fem kriterier: tillit, selvkontroll, dømmekraft, selvrefleksjon og empati.

Hennes konklusjon: Mer treffende kunne det ikke blitt sammenfattet hva Trump mangler.

© 2017 Der Spiegel or Spiegel Online.Distributed by New York Times Syndicate.Oversatt fra tysk avHermann Möhring.

SPIEGEL+DP

Som en del av Dagens Perspektivs europadekning publiserer vi etter avtale jevnlig stoff fra det tyske magasinet Der Spiegel.

---