Partilederdebatt er ekstremsport

Svein Tore Marthinsen mener ni deltakere i en debatt er i overkant mange, men at det er en vanskelig avveiing å bestemme hvor mange som bør delta uten at det går på bekostning av debattverdien for tilhørerne.

Dagens Perspektiv registrerte hvor lenge og hvor ofte de ulike partilederne hadde ordet under mandagens partilederdebatt i Arendal denne uken. Ser man resultatet opp mot hvordan politikerne ble vurdert av kommentatorer og andre «eksperter» i ettertid, ser man en sammenheng mellom dem som ble utropt som «vinnere» og hvor ofte og hvor mye de hadde ordet.

Det er ikke tilfeldig, mener eksperter Dagens Perspektiv har snakket med.

Men det er en balansegang. For mange avbrytelser og for mye «prat» kan også slå negativt ut.

Kvantitet teller

– Kvantitet betyr opplagt mye i slike debatter, ikke minst for småpartiene som får liten taletid i utgangspunktet, sier statsviter og førsteamanuensis Svein Tuastad ved Universitetet i Stavanger.

De små havner fort i skyggen i en partilederdebatt, mener han.

– Det er et problem i disse debattene at det er så mange med, og det gjør at debatten fort blir springende. For småpartiene, som Miljøpartiet de Grønne, blir det vanskelig å få markert seg i mer enn det som er en forventet lekse, sier statsviteren.

– Samtidig skal vi ikke se bort fra at det «å treffe» i debatten skaper mer taletid, påpeker han. Tuastad mener å være to «the point» er viktigere enn utdelt taletid og antall avbrytelser.

Treffer man den rette tonen i debatten, vil både programlederne, seerne og de andre oppfatte det som logisk at man får fullføre et argument, og dermed vil det også resultere i ekstra taletid.

– I oversikten fra Dagens Perspektiv er jo Lysbakken et eksempel på «mest og best», sammenlignet med de andre småpartiene. Men slik jeg ser det, var han relevant og god, og dermed fikk han også mye taletid, sier Svein Tuastad.

Du må kunne «bruke» ordet også

– Er det tilfeldig at Støre også var «mest» i en debatt der han ble beskrevet som «best»?

– Både ja og nei. Det var ikke var selve lengden på taletiden som var avgjørende, hvis vi ser bort fra at det selvfølgelig er gunstig for ham å ha tre ganger mer taletid enn for eksempel Rødt-lederen, sier Tuastad.

– Samtidig handlet det mest om hvordan han brukte taletiden. Støre framstod som mye mer forberedt enn i den forrige valgkampen, han var på hugget. Hvis avbrytelsene hadde blitt oppfattet som upassende, kunne han tapt på det. Men de var jo fyndige og hadde et glimt av humor. Det liker vi.

De store har gjerne mer å svare for

– Blir det urettferdig på noe vis, da det også er tydelig at det er «de store partiene» som får ordet oftest av programlederne?

– Det kan bli urettferdig, men det er jo et uløselig dilemma. Dynamikken i debatten krever på den ene siden at programlederne gir ordet til de som sier interessante ting. Men, på den andre siden, noen partier er større, har mer å stå til ansvar for og vil prege samfunnsutviklingen mer. Det ville vært bakvendtland om ikke det ble reflektert i det hele tatt i debatten.

Tuastad er sikker på at alle politikerne er svært bevisste på viktigheten av å få nok taletid. Men også at de er veldig oppmerksomme på hvordan de skal bruke sin tilmålte og kanskje også tiltvungne taletid. I forbindelse med mandagens partilederdebatt snakket rådgiverne til både Erna Solberg og Jonas Gahr Støre om «forberedelsene» til debatten.

– Det er interessant at de aller nærmeste rådgiverne til Støre og Solberg, gav ulike råd til sin politiker. Solberg var bevisst på ikke å avbryte, mens Støre så å si «fikk lov» til å avbryte, forteller Tuastad.

– Jeg tror ikke det finnes en fasit her, men at det er situasjonsbestemt. Relevante avbrytelser kan oppfattes som riktige, mens avbrytelser for å si bla, bla er utålelig.

Strategien legges i forkant

Valganalytiker Svein Tore Marthinsen er langt enig med Tuastad.

– Den som får/tar mest taletid, er jo ofte også mest synlig. Så kvantiteten har betydning. De som får lite taletid, har lett for å bli stemplet som en som «druknet» i debatten. Men samtidig er ikke kvantitet det eneste som betyr noe for etterlatt inntrykk, det spiller jo en rolle hva man faktisk sier også...

– Politikere som bare snakker, uten substans, kommer dårlig ut av det, mener Marthinsen.
– Her har «tåkefyrsten» Støre slitt noe tidligere, men han framstod klarere og mer poengtert mandag, sier han.

Også Marthinsen viser til rådgiverne og den strategiske planleggingen i forkant av debattene.

Han bet seg merke i at Støres rådgiver, Astrid Huitfeldt, på spørsmål fra NRK om Støre hadde avbrutt for mye, sa noe i retning av «vi har en statsminister som er glad i å snakke, så avbrytelser er nødvendig for å komme til».

– Så dette var nok et forberedt grep for at Støre skulle få ordet mer, mener han. – Dessuten la debattlederne opp til en debatt der det var ganske fritt fram for deltakerne å ta ordet, og Støre tilpasset seg dette. Men noen ganger bikket det over i det uhøflige. Debatten ble litt kaklete, der de som ventet på tur, kom dårlig ut, framhever valganalytikeren, som også ser at omvendt strategi kan slå både positivt og negativt ut:

– Erna Solberg hevder jo at hun ikke tror seerne liker for mange avbrytelser. Men hun kompenserer med å være god til å holde på ordet når hun får det, noe deres tall med hensyn til lengste innlegg, er et eksempel på. Her er det imidlertid også en balanse. Snakker politikerne for lenge fordi de føler at de må når «de først får ordet», så blir ordskiftet mer preget av innlegg enn debatt, og det kan bli litt kjedelig, sier Marthinsen.

I overkant mange med

– Mandag var det hele ni deltakere. Det er egentlig i overkant. Når det er så mange deltakere, er det naturlig at de som representerer partier med under fem prosent oppslutning ikke får like mye taletid som de som representerer partier med 20-30 prosent, påpeker han.

Tematikken avgjørende

En ting er den tiden de ulike politikerne har ordet i debatten, et annet poeng er tidsbruken på hvert enkelt tema. Dagens Perspektiv tok også tiden på hvor lenge de ulike temaene var oppe til debatt. Både Tuastad og Marthinsen framhever at tematikk er avgjørende for mange av politikerne.

Dersom tematikken hadde vært annerledes, ville sannsynligvis utfallet av debatten, og dommen over de involverte sett annerledes ut, mener statsviteren fra Stavanger.

– Tematikken har veldig mye å si. Debatten mandag var tilpasset hovedfortellingene til Høyre og Arbeiderpartiet. Hadde partilederdebatten handlet om distriktspolitikk eller miljø, ville utfallet fort kunne blitt et helt annet, framhever Tuastad.

Valganalytiker Marthinsen er veldig enig:

– Alle partier og politikere har sine favorittemaer som de er gode på og der velgerne har stor tillit til dem. Men det finnes også temaer de gjerne vil unngå, der velgerne har liten tillit. To av hovedsakene i går, skatt og arbeid, er jo litt klassiske høyre/venstre-aksesaker som Høyre og Ap normalt sett kommer godt ut av. Sentrumspartier som Sp, KrF og V kommer i en vrien mellomposisjon her og havner fort i skyggen av de to store når slike temaer debatteres, sier han.

Ni partier på Stortinget?

Valgkamp handler for partier og politikere i stor grad om å få satt sine beste saker på agendaen. Arbeid, helse, eldre og skole for Ap, skatt og skole for Høyre, innvandring og samferdsel for Frp, distrikt og sentrum-periferi for Sp, familie for KrF, klima for V, og MdG og ulikhet for SV og Rødt. For å bli store, må man beherske mange temaer, men for å bli representert, kan det holde med å ha eierskapet til en nisje, mener Svein Tore Marthinsen.

Hen peker på en tendens ved de siste valgene, som ser ut til å bli videreført i år: At det ikke er en eller to store saker som dominerer agendaen. Derimot er det mange forskjellige saker som deler dagsordenen, og som alle er av viss betydning for ulike velgersegmenter.

– Skal man bli et stort parti og nå fram til mange, er man derfor avhengig av stor saksbredde og ha troverdighet i mange saker. Er man mer et nisjeparti, så gir den økte saksfragmenteringen bedre muligheter for å nå sitt potensial innenfor nisjen, sier han og råder folk til å følge med på MdG, Rødt og Sp for å se hvordan de prioriterer.

– Kanskje kan vi for aller første gang få hele ni partier representert på Stortinget etter årets valg. Det vil i så fall vise hvor viktig nisjer er blitt i norsk politikk.