4 bøker som avslører politikkens indre liv

Norge har en rikholdig politisk litteratur om etterkrigstiden. Kvaliteten har variert både når det gjelder litterært nivå og innhold. Men uansett kvalitet er det alltid noe å lære. Slik er det også med høstens politiske bøker.

Kommer på innsiden

Både Sylvi Listhaug i «Der andre tier», Per Sandberg og Bahareh Letnes i «Fremmede makter har flyttet inn», Knut Arild Hareide i «Det som betyr noe» og VG-journalistene Marie Melgård og Lars-Joakim Skarvøy i «Arbeiderpartiet. Alle skal ned», gir oss glimt fra politikkens indre liv.

Det er viktig fordi politikere i topposisjoner utøver samfunnsledelse. De tre politikerne har alle innehatt viktige posisjoner i regjeringsapparatet og på Stortinget. Hvordan formulerer de seg om viktige utfordringer? Hvordan håndterer de vanskelige situasjoner? Hva vektlegger de i sitt arbeid? Kort sagt; er det folkevalgte som fortjener vår tillit?

I disse bøkene blir vi noe bedre kjent med to sentrale politikere, Listhaug og Hareide og en eks-politiker, Sandberg, gjennom deres egne ord. Det vil si at Sandberg og Letnes har fortalt til Roger Pihl som så har skrevet det ut. Listhaugs bok er delvis ført i pennen av journalist Lars Akerhaug.

VG-journalistenes bok er annerledes. Den bruker en kritisk journalistisk metode, med omfattende bruk av anonyme kilder og skriftlig dokumentasjon, for å beskrive Arbeiderpartiet fra 2014 fram til februar i år. Hovedpersonene i fortellingen er Jonas Gahr Støre, Hadia Tajik og Trond Giske.

I et samfunn med stadig mer åpenhet, er det bra med politiske bøker. Men ser det verdt å bruke tid på dette? Hva som oppfattes som godt og dårlig, vil selvsagt henge sammen med politisk ståsted. Jeg har forsøkt å lese bøkene med et nøytralt og nysgjerrig blikk. Lærer jeg noe nytt, bidrar boken til samfunnsdebatten og det politiske ordskiftet, er teksten god, løfter forfatterne blikket?

Men trenger politikere og eks-politikere som vil skrive bøker kritiske redaktører som gir tekst og tanke motstand. Politikere må ha noe mer å by på enn det som kan sies kortere og mer fyndig i et godt politisk foredrag.

Hareide og Listhaug lykkes ikke her selv om bøkene sikkert fungerer for de allerede overbeviste. Boken fra Sandberg og Letnes har liten verdi. VG-journalistenes bok kan med fordel få plass under juletreet.

Agnar Kaarbø er frilanser og forfatter. Han ga tidligere i år ut boken «Politisk lederskap – beretninger fra statsrådskontorene.»

Listhaugs egne ord

Sylvi Listhaug skriver at hun håper både meningsmotstandere og meningsfeller blir bedre kjent med henne og de verdiene hun står for. Det blir vi, men uten at det kommer store overraskelser. Vi får vite mer om bakgrunn, hva som brakte henne inn i politikken og hva hun mener. Hun argumenterer for sitt syn på ulike områder og underbygger det med opplysninger som meningsmotstanderne sikkert vil diskutere gyldigheten av.

Her savner jeg dybde i analysene og respekt for at noen saker er komplekse selv om hun peker på åpenbare problemer knyttet til innvandring, integrering, helse og omsorg.

Boken forsøker også å skape et bilde av en hardtarbeidende politiker, opptatt av sine røtter på en gård på Sunnmøre, sin nærmeste familie og en trang til å si det som folk flest tenker og mener, men eksperter og eliter ikke liker. Hun gjør stadig et poeng av at hun føler seg mest hjemme blant folk flest og på Sunnmøre. At noen mener hun også er en del av en politisk elite, bryr hun seg ikke om.

Som leser har jeg ingen grunn til å tvile på at hun er ærlig. Jeg kan også forstå behovet for å slå tilbake mot karakteristikker og merkelapper hun ikke kjenner seg igjen i. Det er selvsagt interessant å lese om hvordan Listhaug opplever livet som omstridt toppolitiker, blant annet om dramatikken før hun gikk av som statsråd.

Men når Listhaug først bringer dette på banen, forventer jeg som forsøksvis nøytral leser, en vilje til å reflektere over hvorfor det blir så mye bråk og hvordan hun havnet i disse posisjonene. Tonen blir gjennomgående for selvrettferdig og forurettet. Her har hun lært mer av Carl I. Hagen enn Siv Jensen.

Problemet med tekster som er skrevet av flere personer innen knappe frister, er at de språklig sett ikke alltid henger sammen. Her er skrivingen redusert til en flat fortelling om Listhaugs liv og meninger, fylt opp med fakta og argumenter der det trengs.

Det er også påfallende at en politisk leder reflekterer så lite om hvordan hun, med sitt brennende engasjement, skal få utrettet mest som politiker. Er det som medlem av en regjering, hvor det fattes beslutninger og iverksettes politikk, eller som spissformulert politiker på sidelinjen?

Men kanskje skal vi ikke vente mer av en aktiv politiker som står midt i striden. Slike refleksjoner kommer i beste fall i memoarer og erindringer skrevet med nødvendig distanse til hendelsene.

Denne boken er et kampskrift i det dagsaktuelle ordskiftet og en posisjonering i kampen om hvem som skal bli den neste lederen av Frp. Oppramsingen av lokale tillitsvalgte hun har møtt, levner liten tvil om det.

Sandberg slår tilbake

Der Listhaug står midt i den politiske debatten, er Sandberg ute av politikken. Men det er vanskelig å spore noen distanse til den politiske karrieren og oppstyret rundt avgangen. Boken er en blanding av forsvarsskrift, oppvekstskildring og reisedagbok fra Iran. Det meste er fortalt med Sandbergs ord, men noe også av Bahareh Letnes. De slår tilbake mot mediedekningen, påstander, navngitte journalister og politiske motstandere.

Jeg forstår at mennesker som opplever den type medieoppmerksomhet som disse to har, vil forsvare seg. Flere norske redaksjoner kan lese boken og spørre seg om alt de gjorde var i henhold til pressens «Vær varsom-plakat», samfunnsoppdraget og god folkeskikk. Sandberg har rett i at ikke alt de ble utsatt for var berettiget kritisk journalistikk.

Men vi må forvente at Per Sandberg, en erfaren politiker og statsråd, har et minimum av selvinnsikt og rolleforståelse. Sandberg er kjent for engasjement og temperament. Når han brukte dette til politisk arbeid, tjente det ham og partiet godt. Men en politiker trenger også godt skjønn og evne til å vurdere når det er tid for å handle og når det er tid for å holde seg rolig.

Sandberg havnet i problemer blant annet på grunn av en ny og yngre kjæreste med en bakgrunn som påkaller offentlighetens interesse og en opprivende skilsmisse som involver strid om samvær med barn. Alt dette tilsier at han burde holdt en lav profil etter at stormen var over.

Med denne boken gjør Sandberg livet sitt om til et realityshow der vi venter på neste episode. Det er trist.

Hareide tenker

Knut Arild Hareides bok var først og fremst interessant som oppspill til hans tale i september der han foreslo at KrF skulle orientere seg mot Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Den kampen tapte han. Nå står boken der som utkast til et politisk testamente.

Hareide skriver greit og ærlig om sitt politiske ståsted og viktige saker. Han spenner over mange tema, men er mest engasjert når det handler om familiepolitikk, betydningen av relasjoner, bioteknologi og abort. Han har gode skildringer av oppvekst og politisk oppvåkning.

Men boken blir først og fremst et langt politisk foredrag. Blant annet sliter han ut leseren med gjentatt bruk av frasen «et varmere samfunn».

Politiske forskjeller kan med fordel beskrives med andre ordpar enn «varm og kald». I hvert fall fra en sentrumspolitiker som har samarbeidet med en blå-blå regjering siden 2013.

Rystende om Ap

Den mest interessante boken om norsk politikk denne høsten er «Alle skal ned».

Den gir detaljert innblikk i maktkamper og intriger i Arbeiderpartiet de siste årene. Forfatterne er til daglig journalister i VG. De gikk løs på prosjektet etter å ha fulgt Aps vei mot valgnederlag og #metoo-oppgjør på nært hold. Prosjektet var å beskrive hva som gikk galt. Det må selvsagt leseren være klar over. Jeg synes likevel framstillingen er troverdig. Forfatterne har snakket med mange og har mye skriftlig dokumentasjon.

Bildet boken tegner av Arbeiderpartiet og ledertrioen Støre, Giske og Tajik er rystende. De klarte ikke å samarbeide, de klarte ikke å organisere valgkamparbeidet effektivt og de fikk ikke stortingsgruppa og partikontoret på Youngstorget til å arbeide sammen. Det er alvorlig når vi vet at dette er mennesker som skal lede Norges største parti og er aktuelle for å lede regjeringen.

Resultatet ble en dårlig valgkamp, et elendig valgresultat og frustrerte og illojale medarbeidere og tillitsvalgte. Når så et uoversiktlig #metoo-oppgjør kommer på toppen av dette, forsterker en allerede dårlig ledelse og ukultur problemene.

Etter å ha arbeidet tett på norske politikere både som journalist og byråkrat, er jeg gjennomgående imponert over den innsatsen de folkevalgte legger ned. Samtidig blir jeg stadig mer overbevist over at folkevalgte må tåle skarpt søkelys og ubehagelige spørsmål fra kunnskapsrike journalister.

«Alle skal ned» bekrefter hvorfor vi trenger et kritisk blikk på politikken også i bokform.